Arveavgift i Spania

Mor og far hadde en leilighet i Spania. De eide halvparten hver, og da far døde, skal hans halvpart over til mor. Det er for oss helt selvsagt, de eide den sammen, og når far er død, skal mor selvfølgelig eie hele. Men dette viser seg ikke å være helt problemfritt, den spanske staten skal også ha sitt, og krever en arveavgift på flere tusen Euro. I Norge kan det jo være litt betant å skrive om skatter og avgifter, det politiske Norge er delt i en høyreside og en venstreside, der venstresien generelt er for, mens høyresiden er i mot. Arveavgift og formueskatt er etter hva jeg har forstått der diskusjonen går sterkest, da det er lett å argumentere for at dette er skatter for de rikeste, og siden få hører til blant dem, er det lett å være for at de skal betale mer skatt. Med eksempelet fra Spania vil jeg argumentere for en skatt jeg nok må si at jeg er i mot.

Først må jeg få sagt at det for en familie for vår kjennes helt tøysete å måtte tenke på og snakke om penger og arv, når vi har mistet en kjær far og mann. Enkelt og greit skulle alt som tilhøre far, nå tilhøre mor, og alt som far skulle få, nå gå til mor. Ferdig med det. Men vi skjønner det må noen lover og regler til, for dem som ikke har så lett for å bli enige og ikke har så godt forhold som vi har. Det er i orden.

Men jeg synes grensen egentlig går ved denne arveavgiften, og spesielt for denne leiligheten i Spania. Man kan argumentere for at det er en uting at rike nordmenn kjøper seg leiligheter i fattigere Spania, og tar over kysten der med turistleiligheter for en plutselig velstående middelklasse. Det spanske språk og kultur fortrenges, og vi bruker også for mye av knappe ressurser, for eksempel vann. Det er legitimt at den spanske stat skal få kreve litt tilbake. Og det får den ved alle mulige andre skatter og avgifter, og ved at byggingen av disse leilighetene gav en boom i spansk byggindustri med mange nye arbeidsplasser, og økt velstand også for spanjolene. Den spanske kysten lever jo også av disse turistene, og i vinterhalvåret er byene her bortimot døde.

Det er imidlertid en annen diskusjon. Dette gjelder arveavgiften. Selv om mor og far var rike som hadde råd til denne ekstra leiligheten, så var det far som tjente pengene, og når han er død, er det bom stopp med inntekten. Mor har gjennom store deler av livet vært husmor, til stor glede for oss ungene, men det blir verken inntekt eller pensjon av det, og å betale denne arveavgiften tilsvarer for henne nå en del månedslønner. Mange av dem som støtter arveavgift og formueskatt, har lite til overs for dem som okker seg over at pengene er bundet opp i verdier og eiendom, at det ikke finnes likvide midler, det er bare å selge, sier de. Men det er litt av et skritt å selge denne leiligheten. Det vil gi millionbeløp, og noe millionbeløp har vi slett ikke bruk for, den millionen eller så, gjør seg mye bedre bundet opp i leiligheten, både som investering og til glede.

Jeg synes ikke staten har noe med å hente penger ut av dødsboet når noen faller fra. For de aller fleste er dette penger og verdier spart opp gjennom et langt liv, der skatter og avgifter er betalt gjennom alle år. Og så skal det komme enda en ny avgift enda en gang. I Spania blir det nå antagelig så snålt, at fars halvdel går til oss ungene, i stedet for til mor, så vi slipper å betale enda en avgift når mor en gang om mange, mange år går bort. Det er flere tusen euro å spare å gjøre det på denne dumme måten.

Jeg er uenig i at det skal være slik.