Bilde av henne

Plutselig var det helt uten forvarsel en dag bilde av henne i avisen. Jeg satt og leste den, som jeg alltid gjør, det hører med til dagsrutinene mine. Så var det bilde av henne der. Det var på sistesiden, under en spalte som heter ”Mennesker i byen”, der forskjellige slags folk svarer på faste spørsmål fra avisen om hva de holder på det. Denne gangen var det henne som svarte på disse spørsmålene. Jeg så hva hun svarte, og kunne ut i fra det se at hun var ferdig med utdannelsen sin, og at hun hadde fått seg jobb her i byen. Jeg kysset bildet av henne. Eller, jeg kysset langfinger og pekefinger og la dem ned på bildet, slik at de dekket ansiktet hennes. Helst ville jeg jo kysse henne på munnen, men fingertuppene mine var for store til det. Det var et svært vakkert bilde, hun var svært vakker på bildet, og jeg husker også at hun alltid hadde vært svært vakker. Og nå så jeg at hun bare hadde blitt vakrere med årene. Jeg kan ikke forstå hvordan jeg klarte å miste kontakten med henne. En gang kom hun til meg. Jeg skulle gjerne sagt at hun pleide å komme til meg, men hun kom ikke så ofte at jeg kan kalle det at ”hun pleide”, og hun kom heller ikke så ofte som jeg gjerne skulle ønsket. Det hendte hun kom, sånn var det. Og jeg var alltid i villrede og gikk rundt og tok meg til hodet etterpå. Jeg følte jeg var i ferd meg å vikle meg inn i noe som var fryktelig galt, og at jeg kanskje aldri ville komme ut av det igjen, men så viste det seg at jeg var i ferd med å bli viklet ut, og at det var dette som var galt. Jeg har tenkt på henne mange ganger siden. En gang skrev jeg til og med et kort til henne, men jeg fikk aldri sendt det, for jeg hadde ikke adressen, og den var heller ikke å oppdrive. Kortet ligger fremdeles i hyllen, med bilde av en stol utenpå. Tenk at hun likevel skulle komme til meg, inn til meg i leiligheten min. Riktignok er det bare et bilde i en avis, men allikevel. Hun må da skjønne hva det betyr. Eller, kanskje er det ikke så lett for henne å skjønne det, det er ikke sikkert jeg er den hun tenker oftest på og sårest på, kanskje skjer det svært sjelden. Om i det hele tatt. Hvis jeg kunne skrive verden, og verden ble slik jeg skrev, så ville jeg skrevet at hun tenkte på meg omtrent hver dag. Og så ville jeg gitt henne den store glede å skrive et bilde av meg i avisen en av de nærmeste dagene. Kanskje i neste uke en gang. Så ville hun lese den, hun ville ikke ha noen kjærester eller noen som elsket henne akkurat nå, hun ville være litt ensom, og så var jeg der. Et flott bilde av meg i avisen hun holdt i hendene sine. Og jeg satt så fin og ustelt sånn som hun gjorde, og var bare blitt vakrere med årene jeg også. Det gamle smilet var på plass, som før, og det gikk rett hjem til henne. Hun kysset sine to fingre varmt og lenge, og plasserte dem ømt i bildet av meg.

ES2007