To julebord

I går var det julebord. Det var det også torsdag, og med de to julebordene der, er vel julebordene omtrent slutt for i år for min del, om ikke Nordnes sjakklubb finner på noe, som de for så vidt har for vane.

Torsdag var julebordet på Damsgård cafe (eller Damsgårdshuset) i Damsgårdsgaten (eller Damsgårdsveien, veiskilt og kart på gule sider er litt uenige her), på Laksevågsiden av Puddefjordsbroen. Jeg hentet frem MP3-spilleren med TTC-foredrag om Kinas historie, denne gangen om de urolige tidene under trekongedømmet fra 220 til 280 sånn cirka, og la trøstig i vei i frosten og glatten. Det var både lenger og glattere og vanskeligere å finne frem enn jeg hadde trodd, så jeg kom nok litt for sent, men ikke senere enn at maten ennå ikke var begynt. Og da er alt greit.

Det ble et hyggelig, om enn litt kortvarig og dyrt julebord. Vi offentlig ansatte har jo ikke noe håp om noengang bli spandert noe på, vi måtte godt over et halvt tusen for middag, dessert, kaffe og øl, cirka to timers jobbing etter skatt. Det tar seg ikke ut at vi i Norge klager på noe.

Damsgårdshuset har satset på å lage det lunt og hjemmekoselig, med innehaveren nesten som en mor og vertinne, som sørger for at alle har det bra. Jeg liker godt når maten ikke blir servert, men satt frem, slik at vi selv kan forsyne oss. Som jeg har understreket flere ganger er det to ting som er viktige når det gjelder mat, det ene er kvalitet, det andre er kvantitet, og det ene må aldri gå på bekostning av det andre. Det gjorde det ikke på Damsgårdshuset, og ble godt sprengmette alle i hop.

Det er også kjekt å se igjen gamle, glemte, nære og fjerne venner og kjente fra studieårene. Jeg forsynte meg rikelig både av fag og studentorganisasjoner, så det er ganske mange som for meg kommer inn under denne kategorien. Denne gangen traff jeg ei som var med i mandagsredaksjonen Skummet kultur i Studentradioen i året 1997. Tenk at det er 11 år siden. Hun sluttet ganske snart i radioen, og jeg så henne aldri igjen – før torsdag.

I går var med jobben. Og det var en del der som virket motiverte til å gå helhjertet til verks, og i slike spørsmål skal det aldri stå på meg. Arrangementet skulle begynne klokken seks, noe som kanskje var litt sent for noen av oss, så vi samlet en liten gjeng allerede klokken fire og gikk i gang med what julebord is all about.

Denne samlingen ble etter hvert så vellykket at seks kanskje ble litt tidlig å begynne, så vi kom litt for sent også her. Men vi kom veldig godt, så vidt jeg fikk med meg, i hvert fall gjorde jeg det. Kjekt å se var også tidligere kolleger invitert, kolleger som enten hadde sluttet i, eller gått ut i permisjon, noen til og med bare vikarer som var gått ut i permisjon, eller sluttet. Raust og godt mener jeg, og et veldig hyggelig gjensyn. Det krydret å høre hvordan det går med dem vi ikke ser hver dag lenger, eller egentlig ikke i det hele tatt lenger.

Det var mange andre ting også som krydret. Julebordet var på SAS-hotellet, og jeg var så yr at jeg ikke helt fikk med meg hva vi egentlig spiste. Det var kjøtt og det var godt. Jeg bestemte meg også for å gjøre som min norske favorittforfatter, Knut Hamsun, storsinnet og raus, det er skillinger som skal spares, og dalere skal gå. Vin skal kjøpes i flasker, og ikke i glass, og her skar jeg bare igjennom og sørget for handling i stedet for prat. Det var dessuten så mye annet å snakke om.

Etterpå var det videre til dans og moro på Engelen, et sted som vel ikke er helt i min ånd, vil jeg si. Diskoteker og nattklubber går jeg på i Øst-Europa. Der kan man kjøpe priser uten at det blir teit (det er jo litt teit når det koster over 100 kroner for et par centiliter sprit i en halvhjertet drink), og der er kule bartendere, gammelmusikken og hele stemningen sånn at man bare får lyst til å le. Det ser ut som en spøk. Og så er sjansene store for å snakke russisk der.

Jammen fikk jeg ikke det i går også, forresten, jeg har en kollega fra Lithauen, viste det seg, og hun snakker russisk omtrent sånn som vi i Norge snakker engelsk. Veldig bra.

Jeg forlater ikke en fest før det er slutt. Og mens det står på, skal man ha en tanke i hodet at slutt blir det aldri. Vi var en liten gjeng på 5-6 stykker som holdt ut til siste stengetid, og når man blir jaget ut, må man nok innse at det er slutt.

Men nye fester kommer alltid, og da er det bare å fortsette på ny. I dag er imidlertid en ny dag med andre muligheter, og en av dem er å kanskje sette novemberrekord opp Stolzen. Det vil i så fall være godt gjort, i og med at det er snø og glatt der.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s