Nominasjonsprosesser i Norge

Vanligvis er norske nominasjonsvalg noe som blir avgjort i lukkede rom i sentralstyrer og valgkomiteer. Den av partiet foreslåtte kandidat blir klappet inn på rett plass på listene, og hvis noen gå til kampvotering, blir det oppfattet som «bråk» og «splittelse». Etter at nominasjonsvalget og valget i USA skapte rekordinteresse, er det flere også her i Norge som har latt seg inspirere, og tatt til orde for mer kamp om plassene på stortingslistene. Frank Aarebrot var den første jeg hørte som uttalte seg positivt om dette, og han er jo meningsdannende, siden har det kommet til en god del flere.

Jeg kan være enig i at det kan være et demokratisk problem at en liten gruppe partimedlemmer kan diktere stortingslistene, og derigjennom hvem som skal sitte på stortinget. Men hvis alternativet er tullet vi har hatt nå, mener jeg dette er å foretrekke. Det er stortingsrepresentanter det er snakk om, og det er ikke et sted man blir valgt inn på gøy.

I Akershus stilte Abid Raja som motkandidat til Inge Solli på andreplassen på venstres liste, og gjennom den dagen hørte jeg Raja hver dag i alle sendinger på radioen, mens stakkars Solli ikke fikk slippe til en eneste gang, etter hva jeg fikk høre. Hva er dette her for noe?

I Østfold høyre gikk ikke nominasjonskampen på hvem som kunne hevde seg å være fra en minoritet, alt vi fikk med oss var at leder i datatilsynet, Georg Apenes, gikk ut og kalte toppkandidaten – ja, jeg skal ikke sitere de ordene der. Det var fritt valgte adjektiv, og de ble sendt på ny og på ny, mens journalistene humret. Kandidaten – Martin Engset – ble vraket, og har nå trukket seg fra politikken.

Jeg kan ikke skjønne at sånt som dette her skal skape interesse for politikk, og jeg kan i hvert fall ikke skjønne at slik interesse skal være sunn. Jeg må si jeg har vel så stor respekt for folk som er ærlig og redelig opptatt av fotball og biler, enn si interiør og sko, enn politisk interesserte når politikken reduseres til personkamp av typen man ser på TV-program jeg er i mot.

Verst av alt er det i Oslo SV. Der har Akhtar Chaudry og hans støttespillere rekruttert over 400 nye medlemmer i SV i det som skal være en grasrotbevegelse. SV har den litt merkelige regelen at hvem som helst kan være med å stemme på nominasjonsvalget, så lenge de har betalt medlemsavgiften. Den er ikke på mange kronene. Og siden det ikke er så mange som deltar på disse nominasjonsmøtene heller, så trengs det ikke så mange stemmer for å vinne frem.

Grasrotbevegelsen til Chaudry har i hvert fall fått rekruttert så mange nye medlemmer, at plassen til Holmås er truet. Det synes jeg er litt merkelig, all den tid jeg ikke kan se hva Holmås egentlig har gjort galt den tiden han har representert SV på stortinget, og det kan tydeligvis ikke partiet heller, for de har med klar margin nominert ham på andreplassen. Jeg liker ikke at 450 mer eller mindre tilfeldige Oslofolk skal få Chaudry inn i stedet. Det er for få, og måten det har skjedd på er for suspekt.

Det har gått over i mot farse da VG har fått tak i en partiliste, og har begynt å ringe til noen av de nye medlemmene, og var det 5 av dem hadde sagt at de ikke selv hadde betalt medlemsavgiften. Flere av dem hadde så ringt til Chaudry eller til SV-ledelsen, med klage over at listene var utlevert. Chaudry var ikke snauere enn å kalle det et norsk tilsvar til Watergate. Det er for dumt. Det er en viss forskjell på blanke lovbrudd som feller den amerikanske presidenten, og brudd mot partireglementet som kan felle kandidaten til andreplassen på SVs Stortingsliste for Oslo. Han kalte seg også en brobygger, en pussig ting å si, i denne saken som splitter SV slik bare jagerfly og tjenestedirektiv ellers kan gjøre det.

Og bak står et stadig mer komersialisert media og applauderer når politikken forlater de politiske sakene, til fordel for personstrid med helter og skurker og fordummende underholdning.