Første søndag i advent i Strandgaten 204

Advent. I dag er første søndag i advent. Da skal man ha det litt bedre, da justerer man opp. I går var jeg på handletur og kjøpte to av hver sort juleøl de selger på polet, man skulle trodd noen hadde oppdaget meg, for det var en himla mengde sorter blitt, men skal man ha to av hver, blir det slik. En til meg, og en til eventuelle besøk. Eller begge til meg. At jeg i fjor og årene før der ikke har vært i nærheten av å drikke opp alle innen jul, spiller ingen rolle, de står nå der i kjøleskapet. Jeg kjøpte også kaffe, ny kaffe, julekaffe fra Evergood til trakteren (sjekk her hva jeg mener om slik industrikaffe), kaffe fra Etiopia til presskannen. Trakteren renset jeg selvfølgelig, før jeg hadde den nyåpnede posen oppi i går. Og til frokost var mye godt pålegg, mye fersk ost, sørget for å bli åpnet akkurat der og da til det måltidet, for friskt pålegg smaker nå en gang best. Og nå er det julemåned.

Jeg synes det er en god ide, om enn man synes verden skulle blitt bare enda mer sekularisert, om man synes komersialiseringen og materalisme og kjøpepress tar overhånd, la folk synes det, det er godt med julen. Det er den mørkeste måneden i året, kald og ufyselig, det er en god ide å lage den om til en måned med lys og glede og fest. Og jeg er altså ikke den som holder igjen.

I desember er det ikke margarin eller soya, det er meierismør, det er ikke lettrømme, men seterrømme, det er cherry-tomater eller klasetomater, det er dyre oster og skinker, det er høyere standard hver dag i uken, og i helgene helt ubegrenset. I dag hadde jeg biff av ytrefilet til middag. Riktignok så bommet jeg litt, og hadde glemt både å kjøpe løk og broccoli, men gulrøtter og bernaissesaus hadde jeg, og litt frossen løk fra ferdigpakningene med seibiff hadde jeg. Så det ble en fin blanding av høykultur og lavkultur når det gjelder mat. Og ikke greide jeg jo å tilbrede biffen særlig bra, heller. Men følelsen av å spise godt teller også. Og bakte poteter hadde jeg.

Nå er det kaffe og tenning av lys. På 90-tallet mens jeg bodde i Hans tanks gate pleide jeg å hente frem adventsstaken, det har jeg sluttet med her i Strandgaten. Det er så langt og kronglete ned i boden, og adventsstaken blir det jo bare rot av uansett. Den må jo stå et sted, og en gang i januar eventuelt februar må den jo tas ned igjen. Så jeg har bare en vanlig lysestake med ett lys, som jeg tenner på ny og på ny, hver søndag fremover.

Og julemusikken er Bachs juleoriatorium. Jeg har jo skrevet mest om Bob Dylan, R.E.M og Neil Young her på bloggen, men jeg er en dedikert lytter til klassisk musikk også. Og det er høytid hver gang juleoriatoriet hentes frem, hvert år på denne dagen, for så å legges bort igjen 6. januar. Det er for denne perioden musikken er skapt, og i denne perioden den skal høres. Jeg har den i tre versjoner, Richter, Gardiner og Munchinger, favoritter alle tre, og høytid uten grenser.

Jeg laget til og med min egen diktsyklus om adventslysene en gang, med alternativ tekst enn de to klassikerne til Inger Hagerup og Sigurd Muri, jeg lurer til og med på om jeg klimpret til noen gitarakkorder. Men jeg gjorde den feilen å skrive det ned på et papir, og papiret er vekk, så jeg kan ikke legge det ut her.

I stedet blir det til å nyte ferdig den etiopiske kaffen, spise vestlandslefse, en og annen sjokolade, og lytte til den fineste musikken jeg har. Nå er det adventstid. Men for oss i familien Salen, er det kommet en mangel, som gjør denne tiden sårere enn vanlig. Det blir den første julen uten far. Og på dager og i tider som normalt er familiedager, familiehøytid, ligger tanken om far langt fremme.