En opptakt til Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

Hver kunstart har sine mestere, og de beste av dem er gjerne bedre enn alle de andre til sammen. De finner gjerne frem til en helt ny stil, en helt ny måte å gjøre det på, helt nye ideer, noe som bare er deres eget, og som kan definere en hel epoke. De som kommer etter, kan bare kopiere mesteren. Noen av disse mesterne klarer også å krone sin karriere med et siste verk, som liksom samler opp alt de tidligere har gjort, og får det servert i en konsentrert og klar form som overgår alt. Bach gjør det med sin H-moll messe, Beethoven skriver sin 9’de symfoni (eller 32 pianosonate) og Dostojevskij skriver Brødrene Karamasov.

Det er en russisk roman. Det er mange som i dag skriver romaner, men russiske romaner er det få som skriver, og Dostojevskijs romaner skriver ingen. Det er heller ingen som er i nærheten. Den russiske romanen vokser frem på 1800-tallet, lansert i poesiform av Aleksander Pusjkin med Jevgenij Onegin, i prosa av Nikolai Gogol, og videreutviklet av forfattere som Turgenjev og Tolstoj, og av Dostojevskij selv. Dette skjedde samtidig som verden ble industrialisert, urbanisert og demokratisert, samtidig som den moderne verden vokste frem. Litteraturen – som tidligere var ment som en fornøyelse og renselse og selvutvikling for overklassen som kunne lese – ble nå en kraft som skulle kunne forandre samfunnet. Den estetiske verdien ble underordnet denne kraften, og skulle kraften virke, måtte litteraturen være engasjernede og troverdig.

I et tilbakestående men stadig mer selvbevisst Russland hadde denne litteraturen særdeles gode vekstvilkår. Urettferdigheten i samfunnet var åpenbar, lidelsen og nøden endeløst som landet selv, og den russiske, håpløse drømmen om et bedre liv, en svært vakker og produktiv kontrast til de bitre realiteter. Pusjkin – som fremdeles var mye av en romantiker –  skildret dette vakkert, satirikeren Gogol skildret det absurd og forvrengt, den store religiøse filosofen Tolstoj skildret det som en guddommelig allviter, og bare Dostojevskij tok kampen opp mot det.

Dostojevskij fikk mer enn de nevnt ovenfor selv prøvd det russiske livets vanskeligheter. Alle forfatterne var adelsfolk, ellers ville de aldri lært seg å skrive, men Dostojevskij var likevel fattig, og skulel hele sitt liv stri med pengeproblemer. I 1846 ble han dømt til døden for å være med på ulovlige møter, og han er den eneste av de virkelig store forfattere som har overlevd sin egen dødsdom, og fått alle tanker et menneske får, i fengselscellen dagen før henrettelsen, på veien ut til retterstedet, og i det soldatene lader geværene og ropet «legg an» blir gitt. Først da kommer benådningen, og Dostojevskij blir i stedet sendt på straffarbeid 10 år i Sibir. Her lever han blant Russlands verste berme av kriminelle og politiske fanger, og får virkelig førstehåndskunnskap til hva som rører seg i det russiske folkedyp. Legg til en plagsom eplipsi, og en enda mer plagsom spillegalskap, som går så langt at han må flykte landet og blir gjeldslave for livet. Dette gjør også at alle de store romanene hans må skrives under et forferdelig tidspress, da Dostojevskij stadig får forskudd på honoraret, og må få manuskriptet ferdig innen fristen, eller miste rettighetene for det. Ingen forfatters livshistorie jeg kjenner til er mer fascinerende enn Dostojevskijs, og ingens er det mer fruktbart å studere sammen med forfatterskapet.

Forfatterkarrieren til Dostojevskij begynner med det som kan kalles brevromanen «Fattige folk», med motiv og tema som ligger opp mot Gogols diktning, men uten hans humor. Han skriver også «Dobbeltgjengeren» før han forvises til Sibir, og senere Kasakhstan. Da han kommer tilbake og begynner å skrive igjen, følger en serie middelmådige og forglemmelige bøker. Noen av dem, som for eksempel «De fornedrede og krenkede» er imidlertid forvarsler om hva som senere skal komme, her er mislykkede forsøk på hva han senere får til. På 1860-tallet skriver han «Opptegnelser fra et kjellerdyp», som kan anbefales på det varmeste, og mest er å ligne på Kafka, kanskje, og «Opptegnelser fra det døde hus», om opplevelsene i fangeleirene. Men det er de fem store og sene romanene som virkelig løfter Dostojevskij opp til premieplassen blant verdenshistoriens romanforfattere.

De fem er «Forbrytelse og straff», «Idioten», «En ung manns historie», «De besatte» og til slutt «Brødrene Karamasov». Med den første der fremstår Dostojevskij plutselig helt ferdigutviklet som romanforfatter, og skriver på en måte som ingen har gjort før, og ingen har gjort siden. Han skriver fortsatt realistisk, med troverdige hendelser, aldri er vel noe mord skildret mer troverdig enn nettopp i denne boken, men han skriver så mye mer subjektivt, og så mye mer psykologisk, og så mye mer problematisk enn de andre realistiske forfatterne, som liksom alltid satt med fasiten i hånd og hadde full kontroll over historiene sine. Dostojevskij frasier seg kontrollen, og sender fra første til siste side hele handlingen ut i kaos, det er altfor mye som skal skje på en gang, og alt er altfor viktig, og den stakkars fortelleren – som alltid hos Dostojevskij er tydelig – strever med å fortelle leseren hvor stor betydning alt senere kommer til å få.

Dostojevskij skriver også romaner med en stor ide. Dette er en overlevning fra 1800-tallet, hvor det gikk an å tro på ideer, og spesielt på de store. I den modernistiske og subjektive skrivemåten Dostojevskij legger seg til har store ideer mildt sagt dårlige levekår, og at Dostojevskij likevel tviholder på dem, skiller ham ut fra alle store forfattere som kommer etter ham. Legg til at ideen er utopisk, religiøs og ortodoks kristen, der alt står på spill, det er paradis eller Helvete, så får man litteratur som virkelig vil noe. «Paradiset er mulig på jorden i dette øyeblikk» er en tanke jeg mener man må ta på alvor hos Dostojevskij. Likeledes «Om Gud ikke finnes, er alt tillatt». Det er meget sterkt at kraftverket Dostojevskij skriver dette, samtidig som Nietszche skriver at «Gud er død». Slik den gamle og den nye tid møtes og kjemper mot hverandre hos Dostojevskij, det er helt uovertruffent.

Og ingen steder er denne kampen og alt Dostojevskij står for sterkere, enn i den store romanen Brødrene Karamsov.