Romanen begynner med en liten epigraf og et lite forord. Epigrafen er
Sannelig, sannelig sie jeg eder: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt. (Joh. XII, 24)
Brødrene Karamasov er et monumentalt verk. Den norske utgaven jeg har består av 3 bind, hvert på godt over 300 sider, den russiske utgaven har 797 sider helt tettskrevne, og russisk er et mer økonomisk språk enn norsk. Fra forfatteren er verket delt opp i fire deler, som hver består av 3 bøker, altså 12 bøker til sammen. Hver av bøkene består av fra 3 til 14 kapitler, de fleste er på 7-8, og det kommer i tillegg et lite forord og en epilog. Mange av kapitlene er små mesterverk som kunne vært selvstendige noveller, og de gir mening i kraft av seg selv, og i sammenheng med resten, hvor de enten belyser et tema eller en ide, er variasjoner over et motiv som går igjen, driver handlingen fremover eller kommenterer den, eller viser opptrinn som senere får sin fulle forklaring.
Slik jeg har lest romanen nå for andre gang, har det gått veldig sakte, siden jeg har lest på russisk og norsk på en gang, og sjelden får lest mer enn et kapittel på russisk til dagen. Da er det heller flere dager jeg ikke får lest noen. Den norske utgaven fikk jeg nå lest ut, samtidig som jeg er cirka halvveis i den russiske. Mange ganger har jeg da lest et kapittel på russisk i begynnelsen av verket, og på norsk lenger uti, men forbindelsen mellom dem er helt klar. Jeg blir også minnet på hvordan handlinger i starten peker fremover mot hva som siden skal skje.
Det mest berømte av kapitlene er Storinkvisitoren, kapittel 5 i 5’te bok, andre del. Dette er studert og omdiskutert, Dostojevskij tar et ordentlig oppgjør med det ondes problem, og han gjør det med å gi det onde de beste argumentene. Opp mot dette setter han Starets Sosimas tale på dødsleiet, der han i i sjette bok gjør rede for sin livsfilosofi og syn på religionen. Dette er en kraftull tro på det gode mot alle odds.
Plottet
Hele den kolossale handlingen foregår bare over et par dager. Fjodor Karamsov, faren, er en kjeltring som har forført flere damer og levd et liv fylt av forlystelser. Han har den Karamsoviske kraft, om å suge mest mulig ut av livet, med en voldsom besettelse og viljestyrke, og lidenskap. Den kan være positiv og destruktiv. Sønnene har hver på sin måte arvet den. Eldstesønnen, Dmitrij, er i pengeproblemer og har vært det hele sitt liv, og mener faren har snytt ham for rettmessig arv. De to hater hverandre. Dmitrij ønsker penger for å kunne gifte seg med Grusjenka, og ta henne med bort. Faren er forelsket i samme kvinne, og ønsker også å bruke penger på å få henne.
Alosja har bestemt seg for å gå i kloster.
De 4 delene
Romanen er delt opp i fire deler, der hver del igjen er delt opp i tre bøker. Hver bok er igjen delt opp i flere kapitler.
Første del presenterer familien Karamasov. Første boken er boken om en familie, der faren, Fjodor, eldste sønn, Dmitrij, nest eldste, Ivan, og yngste, Alosja, blir presentert hver for seg i hver sitt kapittel. Boken har også et kapittel om staretsen, Sosima. Andre bok er «et upassende møte», og handler om hvordan Alosja går i kloster, og klosteret blir satt til å løse en pengetvist i familien. Tredje bok er «De vellystige», som særlig handler om faren Fjodor og eldste sønn, Dmitrij, det er de to som er de største vellystingene. I forbifarten får man også med seg tjenerfløyen, som fortellerstemmen sier «ikke er noe viktig», men som er helt avgjørende for den senere handlingen. Hvordan Smerdjakov kommer til verden er viktig.
Andre del er den mest filosofiske delen. Første bok er «Hevn», der forberedelsene til gamle Sosimas død blir gjort. I andre bok, «for og i mot», har vi blant annet samtalen på vertshuset mellom Ivan og Alosja, den som har fått navnet Storinkvisitoren. Tredje bok er «Russisk munk», med det filosofiske testamentet til starets Sosima.
Tredje del inneholder mordet. Første bok er «Alosja», der vi følger Alosja på besøk til den ene etter den andre, i forsøk på å hindre katastrofen, og få i stand sitt eget litt underlige giftemål, som gjennom hele romanen blir litt uforløst. Andre bok er «Mitja», der vi følger han heseblesende omkring på jakt etter penger, mens Dostojevskij forsøker å bygge opp legetimitet at han kan være så dum å utføre alle handlingene han kommer til å gjøre, uten å skjønne at mistanken vil bli rettet mot ham. Vi følger ham meget tett, både før katastrofen, under den, og i den hysteriske tiden etterpå. Tredje bok er forberedelsene til forhøret.
Fjerde del er viet til rettssaken. Første bok er den herlige «Maltsjiki», jeg skrev den visst på russisk, «småbarn» eller «smågutter», der vi får se Alosja går og prøver å rydde opp også blant konfliktene til småguttene. Andre bok er den fryktelige «broren Ivan Fedorovitsj», der vi følger Ivan i hans forferdelige kvaler rundt det som har skjedd, og den egentlige sannheten om mordet kommer frem. Det er for øvrig et interessant fortellergrep, at Dostojevskij avslører dette før rettssaken, og at han avslører det helt utilslørt og uomtvistelig, og at han ikke lar det være igjen noen utvei for at mordet må ha foregått akkurat sånn som det i denne boken kommer frem. Tredje bok er rettssaken, eller «en rettslig feil», som det vel heter, direkte oversatt, og er en grundig og fantastisk dekning av rettssaken. Dette er virkelig en finale til verdenshistoriens største roman (nevn noen som er bedre, og som er en roman), og Dostojevskij har lagt opp en konflikt og et persongalleri som gjør rettssaken uforglemmelig, selv uten dybden i det som skjer der.
Boken har også en epilog, der Alosja som vanlig går rundt og rydder opp. Vi får ingen avgjørelse på giftemålet til Alosja, og heller ingen klar avgjørelse på Misjas skjebne, men med ham vet vi nok til å skjønne hvordan det går. I stedet avslutter romanen med å løfte sidehandlingen opp til hovedsaken, med å la den lille gutten dø som reneste Kristus, og Alosja og guttene gå rundt som de reneste disipler, og hva de preker er kjærlighet og tilgivelse og akkurat hva Sosima har fortalt om i sitt filosofiske testamentet, som Alosja har fremstått i romanen, og slik Kristus selv fremstår i evangeliene.
Karakterene
Karamasovbrødrene er eldstebror Dmitrij fra Fjodor Karamasovs første ekteskap, nest eldste Ivan og yngstebror Alosja. Ivan og Alosja står som en slags motpoler til hverandre, der Ivan velger gudløsheten og Alosja velger gudstroen. Det er Ivan som forteller historien om Storinkvisitoren.
Fyldige poster om Brødrene Karamasov finner dere nå på litteraturbloggen, med utgangspunkt i dette innlegget her.
En helt grei blogg 