Tannlegehistorier

I dag, kjære blogglesende venner, var jeg hos tannlegen. Som jeg sa til en venninne i går kveld, jeg har ingen fast tannlege, jeg går til forskjellig hver gang, fordi jeg liker å observere dem. Det har jeg gjort noen år, og samlet opp noen historier.

Jeg hører med til dem som synes at ikke alt trenger å være så perfekt for å være kjekt, det er morsommere når noe går galt og tannlegen er litt distre og uheldig sånn som vanlige folk. Han eller hun skal gjøre en skikkelig jobb, selvsagt, og kunne faget sitt, men det trenger ikke være glatt og striglet og alt på stell som om man var en vare på samlebånd.

Tannlegen i dag, for eksempel, hadde akkurat den tilstrekkelige smått distre og smått forvirrede fremtoningen. Han var alene på jobb i sitt lille kontor midt i Bergen sentrum, slik at da jeg ringte på, måtte han la pasienten ligge en stund for å åpne for meg. Han hadde også det fine, tannlegeaktige, småsnakk «ja, jeg skal åpne», «har du…», «kan du bare fylle ut dette skjemaet?» Og han sa «jah! jah» med mye utpust da jeg lurte på om det var noe toalett der, det var ned en etasje og bort i gangen, og jeg måtte låne nøkkel. «Har du…», «kan du…», «levere nøkkelen», sa han, da jeg var ferdig. Og da jeg kom inn og han satte i gang, sa han så hjertelig at «nå var det endelig blitt desember», at jeg tenkte jeg kanskje endelig har funnet min faste tannlege. At samtlige andre pasienter jeg så der, var godt, gamle menn over i alle fall 70 år, hjalp også på, her hører jeg hjemme. Og han kjente dem, «hvordan går det med deg, ?» og så sa han navnet på pasienten, og «jah, jah», etterpå. Veldig bra.

Da jeg var i militæret var det en av våre nye landsmenn, den betegnelsen det så skammelig har blitt feil å si om dagen, ligg unna språket vårt, takk, uansett, hun var sikkert fra Fillippinene, og hun var assistent. Det var jo lurt å gå til tannlegen i det militæret, for det var gratis, og ellers er det dyrt. Hun sendte meg inn i siderommet for å ta røngten, i dag ble jo røngten tatt mens jeg satt i tannlegestolen, riktignok et par ganger, og riktignok sendte han kamera inn feil vei til å begynne med, men klønete opptreden gjør verden morsommere, og det gav ham nye muligheter for småsnakk av typen «nei, skal vi se…», «nei, det ble ikke helt riktig…», «en gang til…» og slikt noe. Den gangen i militæret ble jeg sittende i siderommet mens lyset blinket. Og blinket og blinket og blinket. Jeg er ingen fysiker, og enda mindre den gang, som purung 20-åring, men jeg hadde nå 3FY og visste nå såpass at røngtenstråler simpelthen er farlig. Man skal ikke utsettes for det i store doser. Det visste tydeligvis også den Fillippinske assistent, for plutselig kom hun inn og skrudde av bryteren i en fart, og med vilt oppskremte øyne og hånden for munnen stirret hun på meg. – «Nei, det ble ikke helt riktig…» skulle hun bare sagt.

Regulering

Reguleringstannleger er en egen kategori. Alle som har hatt regulering, vet hvordan det er, tannlegen skrur og fester og vrir, og presser på. Dette vet jeg en del om, for jeg er blant dem som har regulering ikke bare en gang, men to ganger i livet. Den andre gangen var etter at jeg etter en optimistisk og lang periode med null hull, kuttet ut tannlegebesøk for tre år. Det gikk altfor mye penger bare for å høre at alt var i orden. Men etter disse tre årene, tok jeg turen og trengte strengt tatt nye tre år før behandlingen var ferdig. Det var alle mulige feil mulig å tenke seg, inkludert hull, store hull, rotfylling og altså regulering.

Men nå var det altså regulering. I de glade barndoms år gikk jeg en dag i måned til reguleringstannlege L. i Sandnes, en av de mange der. Han var i motsetning til vanlige tannleger som alltid er kledd i hvitt, kledd i grønt, og det luktet reguleringstannlege i stedet for vanlig tannlege. Og han nynnet, og drev på med sitt, mens jeg stadig var redd for at han en gang skulle glippe når han strammet. Og en gang glapp ham. Han presset på med kroppstyngden med en tang mot en tann, og så glapp han rett og slett taket, akkurat som jeg fryktet at det ikke ville være bra om skjedde. – Nei, nå skar jeg deg noe fryktelig, her, sa han. Og så var det til med bomullsvatt i leppen, og telefon hjem til mor, og beklager, beklager, og jeg ut fra tannlegen med et dypt kutt. I leppen.

Odontologisk

Jeg nevnte tannklinikken til odontologisk i Bergen, der jeg fikk en ung studine på tredje kull til å behandle tennene mine i et års tid, og en fyr på fjerde kull til å ta en rotfylling. Det er et tilbud for dem med lite penger, og mye tid, typisk studenter, som jeg den gang var. Det var tirsdag og torsdag som var mulige behandlingsdager for tredjekullsbehandlinger, som var vanlige fyllinger og hull og sånn vanlige plager. Jeg hadde tre store hull, i tillegg til rotfyllingen, så det stod ikke særlig bra til. Aldri senere har jeg latt det gå tre år siden et tannlegebesøk. Og siden den gang har det vært full pakke med tanntråd, fluorskyld og elektrisk tannkost. Jeg har lært.

Det var et smertefullt halvår eller to der oppe på Odontologen i Kalfaret, men jeg er likevel ikke sikker på om jeg ville vært denne tiden foruten, det er på sitt vis fine minner. Tannlegestudenten var av de samvittighetsfulle, beleste, som ble helt fortvilet når hun gjorde noe feil, og det gjorde hun rett som det var, hun var jo under opplæring. Hun var bestandig nervøs når hun skulle sette bedøvelsen, hun pleide vanligvis å bomme, og jeg lurte rett som det var om jeg skulle lyve og si at bedøvelsen virket når hun testet ved å stikke meg i tannkjøttet, men så er det bare det, at jeg er så forferdelig ømfindtelig for smerte, at om jeg forsøkte å bløffe, ville bløffen blitt avslørt under borring. Så hun måtte bedøve på nytt. Og på nytt, og på nytt. Det hendte professortannlegen kom inn og satte et erfarendt stikk – og jeg var bedøvd.

Så var det til behandlingen. Da likte hun å fortelle om fagtermenologien og behandlingsmetodene og stoff i fra pensum, hun sa det var fin repetisjon for eksamen. Og jeg liker jo alltid å høre på folk som snakker om ting de har greie på, og tannlegevitenskapen på hver sin side av år 2000 var ikke noe unntak. Hun hadde noe som het «Kofferdam», eller noe sånt, jeg hørte bare ordet, og har aldri sett det skrevet. Det er en grønn duk som hun fester i en ring i en tann, slik at tannen og bare den er fullstendig blottlagt, og alt annet er bak duken. Det ble alltid brukt i USA, sa hun, for å sikre at behandlingen av tannen var helt tørr, og ja, kanskje at ingenting skulle renne ned i halsen, hva vet jeg. Det var for å unngå rettsaker, sa hun. Og nå var det kommet til Norge, sa hun. Siden har jeg aldri verken sett eller brukt denne kofferdamen, og bruken av den, hører med til minnene fra tiden på odontologisk.

Men det kjæreste minnet er da jeg gikk inn og bare hadde ett hull igjen å reparere, og jeg forlot behandlingen med tre. Det var ofte et kappløp med tiden å rekke og borre og fylle ferdig, selv om standard tid var noe sånt som to og en halv time, fra halv ett til tre. De har ikke borrebevegelsen så i hendene som erfarne tannleger, så det tar litt lenger tid. Og denne gangen var hun nok litt stresset, for rett som det var kom hun borti en gammel fylling, og slo opp den. Det morsomme er at hun ble så aldeles og utilslørt fortvilet. Jeg er jo stor fan av tannlege – hva het han -Brecht, i Huset Bruddenbrock, av Thomas Mann. Jeg leste den nettopp på den tiden. Han var en elendig tannlege som alltid led mer enn pasientene, og i en kostelig scene får vi skildret pasientens og tannlegens smerter i det en plagsom tann blir forsøkt fjernet. Sånn var det her også. – Nei, hva er det jeg har gjort! ropte hun. Og jeg satt med kofferdamen og gjorde alt jeg kunne av gester med øynene og lyder i halsen om at det var helt greit, sånt skjer, pytt, pytt, krum hals, sånne ting. – Tro det eller ei, men nå har jeg gjort det igjen, sa hun neste gang. I romantiske øyeblikk kunne jeg tro hun gjorde det fordi hun ikke ville gi slipp på meg.

jeg fikk siden høre av andre studenter der at hun var den flinkeste på kullet, men at hun hadde en belastningsskade i hånden som gjorde henne uegnet som tannlege. Jeg er svak for sånne små tragedier, blir ør i hodet av sympati, som for pianisten som spilte feilfritt alt han øvde seg opp til, men manglet gehør og dermed kom han ikke inn på konservatoriet, hans talent i livet ble ødelagt av en liten skavank. Det er vakkert. Historien med tanlegen min endte forresten godt. Hun er i dag tannlege, har jeg hørt, belastningsskaden var ikke verre enn som så.

Min historie endte også godt. For da jeg var hos tannlegen i dag, så var det null hull og alt rett. Jeg har som jeg sa lært.