Nordåsgrenda – Austevoll 10 – 8

Det var NIBK mot AIK, eller Nordåsgrenda innebandyklubb mot Austevoll innebandyklubb, det var på Austevoll og det var i dag. Vi vant 10 – 8 i en kamp som inneholdt så mange av de ingredienser en innebandykamp på aller nederste, lokale nivå skal innehold. Jeg skal skrive litt om hva dette er.

Min lefling med innebandy begynte på starten av 2000-tallet, da jeg spilte med mosjonistene til BSI, eller Bergensstudentes idrettsforbund, eller bare studentidretten. Vi spilte – eller det var treninger tre og på det meste fire ganger i uka – og jeg var med når jeg ikke hadde undervisning på Stend.

Så skjedde det at Studentsenteret der vi trente skulle rives og ombygges, og dermed raknet hele greiene for min del. Det var imidlertid en gjeng med tilknytning til Nordåsgrenda borte mot Fana, eller Rådalen, eller Sørås, eller – de som kjenner disse småstende, kjenner sikkert Nordåsgrenda også. De fant i alle fall treningstid på gymsalen på Katedralskolen i Bergen, og der fikk jeg være med.

Det ble etter hvert så gøy å trene, at vi lurte på om vi skulle stille lag i serien også. Så det gjorde vi, vi kjøpte inn et draktsett på internett, og har nå spilt i tre sesonger. Første sesongen var jeg helt aktiv, og med i omtrent alle kampene. I fjor var jeg inaktiv, og nesten ikke med noen ting, og i år var dette min første kamp.

Årsaken til at jeg ble med i dag, var at treningen på torsdag ble avlyst, da det skulle være tentamen i gymsalen på katedralskolen, og pultene var allerede satt ut. Vi gikk som de gode treningsfolk vi er i stedet ut og tok et par øl, og det kom frem at de manglet folk til kampen mot Austevoll i dag. Det er jo en nokså lang reise med ferje og det hele, så deltakelse satt kanskje litt lenger inne enn vanlig, for flere. Ikke at det ikke hver gang er litt problemer med å få samlet nok folk til å stille lag.

I går kveld ble det klart at behovet for en ekstra spiller var akutt og desperat, de var akkurat nok folk når de hadde fått inn en litt ustabil keeper (jeg skal skrive mer om ham), og det er nesten nødvendig å ha i alle fall èn reserve, det er jo temmelig slitsomt. Skikkelige lag har tre-fire rekker å rullere med. Den ekstra spilleren var denne gangen jeg.

Etter å ha fått denne beskjeden gikk jeg ut og hadde en heidundrende sesongavslutning med Stand up Bergen, her var ingen begrensning på noe, og vi ble på post til vi til slutt ble kastet ut. Det var til og med gode miner til nachspiel, men da måtte jeg være reservert, jeg skulle jo opp og møte til klokken 1200 for å spille en moderat viktig innebandykamp.

Vi hopper like godt frem til dette klokkeslettet tolv. Da forlater jeg i kjent stil leiligheten, jeg har tidligere skrevet at jeg har store problemer med å være et bestemt sted på et bestemt klokkeslett, i stedet går jeg hjemmefra dette klokkeslettet. Eller litt etter.

Reisen til Austevoll

På møtestedet satt fire svære menn i en liten bil og ventet. Bilen var så liten, at når jeg kom med min bagasje – en innebandykølle og en bag – så ble bagasjerommet overfylt. De andre hadde tilsvarende bagasje. Vi var fem stykker inne i denne lille bilen, og siden fem stykker er nok til et lag når èn er utvist, så lurte jeg på hvor mange som var i den andre bilen. – Èn, sa de, – og han lette etter keeperen. Siden klokken nå var sånn henimot kvart over, og vel så det, hadde vi en liten rådslagning. Det tar sine 35 minutter å kjøre ut til ferjekaien, ferjen gikk klokken ett, og rakk vi ikke den, ble det ingen kamp. Diskusjonen ble gjort om bare å droppe keeperen, og reise for å rekke det.

Men dette ordnet seg fint, keeperen hadde vært på nachspiel, og var der strengt tatt fortsatt, og måtte hentes der uten et øyeblikks søvn. Han stilte finpyntet i hatt og slips og full i latter. Det hører også med til historien at selv i tipp topp form er denne keeperen helt håpløs, han er slett ingen keeper og driver heller ikke med innebandy eller sport. Så hvor vi fant ham, kan høre inn under det man kaller et mysterium. Løsningen på mysteriet er at Torkel har nummeret hans, og at han er veldig lett og be.

Vi skjønte nå at skulle vi ha mulighet til å slå Austevoll, så måtte de ikke få lov til å skyte et eneste skudd som traff mellom stengene.

Kampen i Austevoll idrettshall

Jeg må jo si at keeperen vår er en fin fyr, og at han skal ha takk for at han stilte opp. Det er ikke alle som vil forlate et nachspiel for å reise til Austevoll og stå i mål. Og han bidro så absolutt til underholdningsverdien.

Vi var ivrige etter å få kampen i gang, så vi kunne rekke ferjen hjem, men her var et betydelig problem, og det var at dommerne hadde møtt opp. Fra Austevollhold fikk vi også beskjed om at det ikke ville komme noen dommere, det var skjedd en feil. Vi var lite lystne på å reise helt ut til Austevoll uten å få spilt kampen engang, så vi fant en herlig løsning at en av spillerne deres fikk ta på seg en gul vest, og være dommer i stedet. Veldig bra, normalt pleier det å være to dommere slike kampen. Her var det knapt èn.

Så kunne kampen endelig starte. Vi er jo egentlig ikke så verst til å være så elendige, og vi løper ganske greit rundt omkring på banen selv om vi ikke er nok innbyttere til å få hvilt ordentlig ut, og med Arne Jørgen og en oppofrende Lasse i forsvar, fikk ikke Austevoll skutt noen skudd, og fikk dermed ikke noen mål heller. David sørget riktignok for å lage et selvmål, og et annet mål fikk de også, forresten, men vi fikk nå en gang fire, og ledet altså 4 – 2 etter første periode.

I andre periode skulle vi rokkere litt på laget. Og for å gjøre historien kort rokerte vi slik at stillingen etterpå var 7 – 7.

Dermed var det rett og slett litt spennende. Vi kan jo ikke reise helt til Austevoll for å tape. Vi har slått dem hver eneste gang hittil, og det er ikke så mange lag vi driver og slår hele tiden. Det var også blitt litt temperatur, den stakkars dommeren hadde fått litt kjeft fra begge lag, Austevoll hadde fått et mål som var litt kontroversielt, og vi var begynt å kjenne kjøret etter omganger der vi angrepsspillerne er på 15 av 20 minutter. Det blir ikke mye pause.

I siste periode satte vi Arne Jørgen og Lasse bak igjen, og spilte på i stort tempo for å få inn noen mål. Austevoll var også ivrige, og ville gjerne ha seg en seier. Det ble så vilt at keeperen vår til og med reddet noen skudd. Her kunne hva som helst skje.

Og så skjedde nettopp det. Jeg hadde tatt telling noen minutter etter en god, gammeldags hykkas. Dommeren blåste ikke noen frispark, og det var like greit, så ble det ingen krangling. Etter å ha kommet på banen igjen, fikk jeg helt uventet ballen, og skjøt enda mer uventet rett i mål. 8 – 7. Vi fikk vel også inn 9 – 7, før de fikk til en flott kontring til 9  – 8, før Torkel i samspill med Arne Jørgen fikk inn en scoring som gjorde ledelsen litt mer betryggende siste par minuttene.

Reisen hjem

Så var det å følge rutinene, takke for kampen, og komme seg hjem. Dommeren sa raust til alle som takket ham for kampen at det var godt spilt, og det sa også en raus keeper på vårt lag. Han sa også at han hadde hatt litt problemer med å se ballen, og han påsto også at han hadde sovnet noen ganger under kampen. Det syntes vi alle hørtes troverdig ut, han hadde nemlig noen spektakulære hoderedninger våkne keepere kanskje ikke ville gjort.

Men etter en seier reiser vi alltid lykkelige hjem. Og det blir often en liten markering etterpå. Den skal jeg ut på nå.