Bachs juleoratorium

Jeg har tidligere skrevet om rock når jeg har skrevet om musikk her på bloggen. Artistene har vært Bob Dylan, Neil Young og REM, mine favoritter der. Men jeg har gjennom årene fått en like omfattende samling  klassisk musikk. Favorittene er Bach, Beethoven og Mozart, og Johan Sebastian Bach (1685-1750) overgår dem alle. Det er på tide jeg skriver litt om ham også.

Og det gjør jeg i anledning juleoratoriet hans. Jeg har det i tre forskjellige versjoner, av Karl Richter, Jon Eliot Gardiner og Karl Munchinger. Jeg hører det bare i den perioden det skal høres, det vil si, jeg hører det julemåneden desember og frem til hellige tre kongers dag 6. januar. Det er julestemning, og det er med på å gjøre julemåneden litt bedre enn de andre månedene i året.

Selve verket ble skrevet for julefeiringen i Leipzig i 1734. Det er bygget på kantater Bach tidligere hadde skrevet, også verdslige kantater, det er den samme musikken til ny tekst. Jeg ser norsk Wikipedia gjør et stort nummer av å forsvare denne praksisen til Bach, nokså uleksikalsk, mener jeg, all den tid det var sånn man kunne gjøre det den gangen. Vi skal bare være glade for at en av verdenshistoriens mest begavede komponister også var en av de aller mest produktive. I tiden i Leipzig skulle Bach skrive en kantate i uken, hver søndag skulle han ha klart et nytt verk på mellom 15 og 30 minutter, med kor og arier, resitativer, soloinstrumenter og orkester, det skulle være nyskrevet og innøvd. Siste kantatesøndag før jul var første søndag i advent, og etter det, hadde Bach en liten måned på å skrive ferdig hele oratoriet. Ganske forståelig at han brukte tidligere verker og stykker han hadde laget.

Resultatet er uansett et verk som skinner i musikkhistorien. Verket er satt sammen av koraller, kor, arier og resitativer. Det er juleevangeliet med Jesu’ døsel, gjeternes bebudelse og beundring, Jesu’ navngivelse og omskjæring, og de tre vise menns reise og beundring av barnet. Dette er også rekkefølgen av nummerene. Ved å studere sammenhengen mellom tekst og musikk vil man se at dette er inderlig, dypfølt og gjennomtenkt, her er ikke en tone som ikke forsterker teksten den er satt til.

Men det er musikken som er guddommelig, og man trenger ikke skjønne teksten for å få utbytte av den. Jeg blir begeistret bare å tenke på dem, og vil øyeblikkelig fremheve hver og en av dem som dem beste av dem alle. Det hender halve verket blir fremført under konserter (hele oratoriet tar omlag tre timer), og man må da velge ut tre av dem. Det er da en umulig oppgave å velge ut hvilke.

Første del (1. juledag, 25. des)

Dette er signaturen. Jauchzet, frohlocket, auf, preiset die Tage med pauker og trompeter er hva som introduserer delen og verket, og som for mange med meg introduserer julen. Det er også såpass kjent, at mange som ikke aner at de kjenner til Bachs juleoratorium, likevel kjenner til denne. Men den er som vi skal se bare en av mange jubelkor i dette storverket, og her er mye som ikke står tilbake for den storslåtte introduksjonen. Første del har også en nydelig arie med Bereite dich, Zion, mit zärtlichen Trieben.

Andre del (2. juledag, 27. des)

Denne begynner med en simfonietta, det vil si en instrumental. Det handler om gjeterne som får høre om barnet. Min favoritt i denne delen er «Schlafe, mein Liebster, genieße der Ruh'», en ubeskrivelig vakker og inderlig arie, en vuggesang, der fløyte, oboer, kontinuo og strengeinstrumenter legger en bakgrunn så kjær og trygg, og gjeterstemmen som trekker ut «schlaaa…aafe, mein Libster,» så lenge at det sprenger i brystet. Og som alltid med Bach, når han har laget en uimotståelig vakker melodi, så stanser han den ikke, den går og går, og når sangen en gang dør ut så fortsetter instrumentene. Det er så mange vakre øyeblikk i denne arien, dette er sånn det blir når verdenshistoriens største komponist skriver vuggesang for barnet i krybben.

Tredje del (3. juledag, 28. des)

Denne delen åpner og slutter med jubelkoret «Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen», med både manns- og kvinnestemmer, trompeter og andre blåsere, slagverk, strenger og kontinuo. Det er noe eget når Bach hyller og priser. Legg for eksempel merke til delen der alle instrumentene faller fra, og koret blir liksom hengende igjen i intet, før alt på ny slår inn med full kraft. Vi har også den nydelige duetten Herr, dein Mitleid, dein Erbarmen, med bass og sopran, ledsaget av to oboer og en kontinuo. Og vi har originalen Schließe, mein Herze, dies selige Wunder, arien Bach spesialskrev for oratoriet. Her er det jomfru Maria mediterer over hva hun har hørt og opplevd, at hun har født en sønn, og at det er jordens frelser. Det er en fiolin som spiller rundt henne, og en kontinuo som holder rytmen. Dette er regnet som den mest dyptfølte og inderlige arien, og slik må det være, for det er også den viktigste. Etter kort tid kommer så jubelkoret Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen, på ny, med fornyet kraft. Denne tredje delen er bare helt fantastisk.

Fjerde del (Navnedagen (omskjæring), 1. jan)

Denne delen skiller seg litt ut. Den er skrevet i F-dur, og er dermed den eneste som ikke hører med i harmoniene til tonearten oratoriet er satt i (1,3 og 6 er i D-dur, 2 og 5 er i G og A). F står litt utenfor, litt i kontrast, og det gjør også teksten til denne dagen. Der de fem andre er fødselen til barnet og beundringen fra gjetere, engler og vise menn, så er det her navngivningen av Jesus Kristus og omskjæringen av ham det her handler om. Med i navnsettelsen hører selvsagt også at dette er det hellige barn, lovet av Herren. Denne delen er også den eneste delen som gjør bruk av horn, noe som passer bra, da et signalhorn godt kan varsle om at den hellige sønn er født. Flößt, mein Heiland, flößt dein Namen er arien å legge merke til her. Den er satt sammen av en duett mellom to sopraner, eller rettere sagt, det er en sopran, og et ekko. Instrumenteringen er bare en obo, og en kontinuo. Det er herlig vakkert gjort hvordan ekkoet og oboen gjentar tonegangen til sopranen. Og spørsmålet er for om man nå skal frykte døden, om man nå skal fryde seg, og oboer og sopraner sier så flott og trygt: ja! En annen stor arie fra denne delen er Ich will nur dir zu Ehren leben, og alt avsluttes med korallen Jesus richte mein Beginnen.

Femte del (Første søndag i det nye året)

Denne delen har også et fantastisk startkor Ehre sei dir, Gott, gesungen. Bach var uovertruffen når det gjaldt slike jubelkor, raske rytmer og polyfonisk helhet, det er rett og slett et tilsvar til at stor kunst kan ikke være positiv og livsbejaende. Dette er ren fest. Bassarien Erleucht’ auch meine finstre Sinnen er ledsaget av obo og orgel. Men favoritten er Ach! wann wird die Zeit erscheinen? satt sammen av en tenor, en alt og en tenor, og en fiolin. De synger og spiller alle med hver sin stemme, med en bassgang som går liksom helt av seg selv i bakgrunnen, slik også fiolinen også spiller for seg selv, de har hver sin melodi, og hver melodi er vakker, men samlet blir det overjordisk. Bach var en mester på denne måten å la en fiolin ledsage en arie, fiolinen gjør store løp over tonene i akkorden, kromatisk, er det kanskje det heter, kanskje heter det noe annet. Den er liksom satt i gang, og bare fortsetter og fortsetter.

Sjette del (Hellige trekongers dag)

Og den avsluttes av en ny del i D-dur, det lukker liksom verket. Jeg nevnte det var umulig å avgjøre hvilken del som var den beste. Og her, når trompetene nå kommer på ny i et nytt jubelkor, er det vanskelig å forestille seg at noe skal kunne overvinne dette. Hør bare hvordan trompeten legger seg på toppen av koret, instrumentene og trommene i Herr, wenn die stolzen Feinde schnauben. Dette er jubel og gledens triumf.  Verket slutter naturligvis i samme ekstatiske glede som er holdt gjennom hele. Dette er et gledens budskap fra start til mål, og slett ingen dramatisk tekst. Nun seid ihr wohl gerochen har dirrende trompeter, pauker og kor i de lyseste toner som all den andre d-dursjubelen her. Oratoriet ender i gledens triumf, som den også startet med å varsle.

Juleoratoriet kommer ikke opp mot pasjonene til Bach, og heller ikke til h-moll messen, men utenom Bach selv, er det ingen som kan komme opp mot denne musikken. De som er inne og vet og sette pris på ham er alle enige, det er ingen over og ingen ved siden, og ingen i nærheten. Bach er favoritten. Og juleoratoriet er et guddommelig verk som kan gjøre en hedning religiøs.

Én kommentar på “Bachs juleoratorium

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s