Stalin i den røde tsarens hoff

Jeg har i dag lest ut den nye Stalinbiografien til Simon Sebag Montefiore, den som kom ut i 2003 og heter «Den røde tsarens hoff». Montefiore er historiker og forfatter, og har som det nå har blitt vanlig for mursteinsbiografiene hatt tilgang på en rekke nye arkiver, og fått intervjuer med en rekke av de personene som selv deltok i hendelsene, eller kjente dem som gjorde det. Det sier sitt når det etter at selve boken er slutt, følger mer enn fulle hundre sider kildehenvisninger, bibliografi og register.

 

Josef Vissarinovitsj Stalin, egentlig Dzjugasjvili, født i den nå nokså kjente byen, Gori, i Georgia, like ved grensen til Sør Ossetia. Offisielt var fødselsdagen hans 21. desember 1879, det er ut i fra den han feirer 70-års dag med Mao Zedong på besøk i 1949, men nå har man funnet en fødselsattest som viser at han vitterlig var født i 1878. Han kom til makten på 1920-tallet, etter å ha manøvrert bort rivalene etter Lenins død, og innførte et terrorstyre som savner sidestykke i verdenshistorien. Jeg har lest mange, mange beretninger der Stalin er en (rett nok meget sentral)  bifigur, fangeberetninger fra GULAG-leirene, biografier til Sjostakovitsj og Ashkanazy og andre, pluss alt jeg har kunne få tak i av skjønnlitterære, russiske verk fra perioden (pluss forfatterbiografier). Jeg har også lest den meget underholdende reiseberetningen til nobelprisvinneren André Gide, ufrivillig underholdende. I tillegg har jeg jo studert historie, og besøkt de museene som har vært å oppdrive i de russiske byene jeg har vært. Pluss Ukrainske, hviterussiske og polske, og i de baltiske statene.

Før lesningen av denne biografien var mitt inntrykk av Stalin at han var en tyrann, med Adolf Hitler som den riktige målestokken for grusomhet. Men der Hitler var viljesterk og klart sa fra hva han kom til å gjøre, og gjorde det – i all sin grusomhet -, så var Stalin atskillig mer vinglete, og sa han skulle gjøre helt andre ting enn han faktisk gjorde. Hitlers terror rammet folk som kunne forstå de ville bli rammet, Stalins rammet på måfå, slik at ingen i det veldige i hele hans regjeringsperiode kunne føle seg riktig trygg. Jeg hadde også inntrykk av at Stalin var en bajas, en brautende bondegutt som mestrer intriger, og ikke stort annet. Det går jo ikke an å argumentere mot at han bygger opp det russiske riket (eller Sovjetunionen, om man vil) til det mektigste dette riket noensinne har vært. Og han satt udiskutabelt på toppen i nesten 25 år. Men det går heller ikke an å argumentere mot at flere av prosjektene og lovbestemmelsene hans viste seg å være rene katastrofer, både i tap av menneskeliv og ressurser og alt hva man ellers skulle velge å måle etter. Jeg har sett på Stalin som en person med absolutt makt over et av verdens mektigste riker, men også som en mann egentlig ute av stand til å forvalte denne makten. Han har vært et eksempel på det russiske sløseriet. Samme hvor mange folk som går med, også talentfulle, så finnes det alltid nye til å fylle plassen, og samme hvor mange ressurser som sløses bort, så finnes det alltid mer å ta av. Dette er Russland, og over dette regjerte Josef Stalin.

Montefiore har et mye mer positivt syn på Stalin. Han fremstiller en mann som er begavet, som er uhyre intelligent, og som manøvrerer med full kontroll i et miljø, der hvem som helst ville stått klar til å overta makten når som helst. Montefiore mener for eksempel at Lenin forutså at Stalin var hans mest sannsynlige etterfølger, og at han derfor gikk til angrep på ham i testamentet sitt, slik også Stalin gikk til angrep mot de mest sannsynlige maktovertakerne i sine siste år. Jeg er uenig med Montefiore, her, jeg holder på at Stalin var en usannsynlig etterfølger, og at nettopp det gjorde at han kunne overta makten. Historien har mange flere eksempler på det. I et miljø der flere skuler til makten når den diktatoriske lederen dør, vil den som ingen har tenkt på ha litt større sjanse til å nå frem, siden ingen ser på ham som en rival de er nødt til å stanse. Slik kunne for eksempel Khrutsjov få makten, mener jeg.

Jeg kan heller ikke gå med på at det var noe som helst kvalitet i jobben Stalin gjorde som kunstnerisk overhode innenfor enhver kunstart. Han måtte godta alt som ble gitt ut om det var bra eller dårlig, og ofte kunne han også ha rettelser og forslag til artisten. Dette drepte jo den sovjetiske kunsten, og gjorde den flat og kjedelig. Å erstatte den spennende modernismen, der russerne på 1920-tallet lå helt i front sammen med Frankrike, med den nye formen – sosialistisk realisme – eller hva de valgte å kalle det, sånt gjør bare en ignorant. Han hadde en litterær smak som – vel, kan noen nevne en eneste en av de forfatterne som Stalin på denne måten fikk frem? De fleste kan vel i stedet nevne flere av dem som ble undetrykt, som for eksempel Bulgakov, Platonov og til dels Pasternak, for bare å ta 30-talls epikerne. Sjostakovitsj ble rett og slett hindret av Stalin, i den vanvittige artikkelen i Pravda «Grums i stedet for musikk», der den store operaen Lady Mac Beth fra Mtsensk blir slaktet i en slik grad at den store komponisten må frykte for sitt liv.

Krigen

Hvor jeg imidlertid må moderere meg litt, er i Stalins rolle da Sovjetunionen ble trukket inn i andre verdenskrig. Jeg har da sett på Stalin som en særdeles lite begavet politiker og militær leder. Jeg mener Stalin har mye av skylden for katastrofen ble for russerne i startfasen. Han hadde for det første henrettet mesteparten (faktisk mesteparten, det er ikke bare lettvint ordbruk, flere ble henrettet, enn ikke) av de øverste militære lederne, og de som var igjen var vettskremte inntil lammelse. For det andre hadde han bestemt seg for at Hitler ville holde Ribbentrop-Molotov avtalen, og ikke angripe, og han var så fiksert på dette synet, at han overså alle etterretningsrapporter som viste noe annet. Og som i alle despotiske regimer, er det direkte farlig å komme med informasjoner tyrannen ikke liker. Så jeg regnet med at krigen – om den var aldri så varslet – kom som en komplett overraskelse for Stalin, og at Tyskland som følge av denne overraskelsen fikk et forsprang og momentum det tok månedsvis for Sovjetrusserne å stoppe.

Montefiore viser at etterretningsrapportene var så entydige at Stalin ikke godt kunne overse dem, og at han var meget nervøs da dagen for det varslede angrepet kom. Han skjønte alldeles godt at det kunne komme, han hadde bare spilt høyt, da han hadde insistert på at det ikke ville gjøre det, og alle skremte rundt ham hadde jattet med. Det er et faktum at det ble gitt ordre om at Sovjeterne ikke skulle svare på tyske provokasjoner, og lammede offiserer fortvilet ringte til Moskva for å høre om hva de skulle gjøre når provokasjonen var et full skala angrep fra Østersjøen til Svartehavet. Det er også et faktum at det russiske flyvåpnet ble bombet sønder og sammen mens flyene stod på bakken. Dette er gigantiske tabber, og Stalin står ansvarlig, men han var nok også klar over risikoen han spilte, og skjønte nok at dette kunne skje, selv om han insisterte på det motsatte.

Jeg har også ment at Stalin blandet seg katastrofalt inn i starten av krigen, med vanvittige ordrer om å holde på byer som var redningsløst fortapt. Det lyktes i Leningrad og Stalingrad, men mislyktes i Minsk, Smolensk, Kiev og mange andre byer hvor tyskerne som følge av Stalins ordre om null tilbaketrekning fikk hundretusenvis av krigsfanger. Slik jeg har sett det, holdt Stalin på kontrollen helt til tyskerne stod på terskelen til Moskva, da han omsider overlot forsvaret til en som kunne det – Zjukov. Siden holdt Stalin seg nokså i bakgrunnen gjennom krigen, inntil seieren var sikret, og Stalin trådte frem og tok æren. Montefiore poengterer en del av de kloke beslutningene Stalin tok, blant annet å holde på reservene (mens tyskerne nærmet seg Moskva), noe som var litt av et sjansespill. Og det ville ikke lyktes om tyskerne ikke hadde vært hindret av været. Det skriver Montefiore lite om.

Montefiore har også en annen versjon av hvordan russerne befridde Polen, enn det i hvert fall polakkene selv vil være enige i. Der blir det nokså godt argumentert for at russerne oppmuntret den polske oppstanden, de levete til og med våpen i det oppstanden så ut til å dø ut, men de gikk ikke inn i Warszawa før de polske opprørerne var slått ut og byen ødelagt. Med det fikk de tyskerne til å kvitte seg med brysomme opposisjonelle for dem. Russerne overtok et Polen praktisk talt uten motstandskraft. Montefiore skriver bare at russerne ikke var klar til å krysse Wisla da de kom dit, og måtte vente. Jeg tror mer på polakkens versjon.

Stalins hoff

Hva som virkelig var spennende med boken var den utførlige beskrivelsen av Stalins hoff, eller den indre krets i det Sovjetiske kommunistpartiet. Her var mange navn som bare hadde vært navn for meg, og knapt nok det, men som jeg nå nok skal klare å huske hvem var. Den mest besnærende og også mest avskylige er selvsagt Lavrentij Berija, leder for det hemmelige politiet NKVD mot slutten av 30-tallet og under krigen, han blir av Montefiore skildret nærmest som en person verdig en roman av Dostojevskij. Han har en besettende ondskap, et slående vidd, og var også et arbeidsjern, en torturist, en organisator og administrator, og på samme tid en fullverdig byråkrat som blindt fulgte Stalins ordre, og en initiativrik individualist som selv kunne få ting gjort, og selv finne løsninger på oppgaver han ble satt til å løse. Oppgaver gitt til Berija, ble gjennomført. Utenriksminister Molotov er også kjent, og fremstår i boken som den lydige, kjedelige kommunistbyråkraten han gir førsteinntrykk av å være. Den senere partisekretær Khrutsjov er også en kjenning, og jeg visste at han stod ganske så sentralt i sultkatastrofen i Ukraina fra 1931-33, men jeg visste ikke at han slo like sentralt i den senere terroren, og at han var like aktiv og ansvarlig som de andre i den senere terroren. Khrutsjov var i Ukraina, og det var ikke nettopp der de slapp billigst unna.

De mer anynomye i hoffet var folk som Kaganovitsj, Mikojan og Maletov, og tidligere Bukharin, Karenev og for eksempel Sinovjev. Det er spennende hvordan en type som armeneren Mikjoan kunne klare seg gjennom alle utrenskningene og terroren, han var i de innerste kretser gjennom hele perioden.

Stalins sjarm?

Jeg tror det er i boken om Sjostakovitsj sammenligningen mellom Stalin og Hitler blir gjort, der Hitler blir fremstilt som en karismatisk leder som kunne føre massene med seg. Stalin kunne ikke engang det. I «Den røde tsarens hoff» blir imidlertid Stalin fremstilt både karismatisk og sjarmerende. Han ble en avgud som følge av terror, det blir ikke lagt skjul på, hvordan skulle man vel kunne det, men han får også skryt for sine personlige egenskaper, og at han også var den naturlige lederskikkelsen i kraft av dem. Jeg er ikke overbevist. Det er ikke etterlatt mange taler av Stalin, rett og slett fordi han var elendig i å holde dem, mens det av Hitler finnes flere. På ingen tidspunkt av krigen gikk Stalin ut og talte til folket om krigslykken, eller hva det nå gjaldt om, slik både Hitler og Churchil flere ganger gjorde, selvfølgelig. Stalin viste seg ikke engang på bilder særlig ofte. Og det finnes ikke et eneste bilde der Stalin smiler. Han ønsket å bygge opp myten om en fjern leder, en Stalin, mer enn et menneske. Det er avbildningen på propagandaplakatene som var Stalin. Og det måtte russerne ha på stueveggen, der de tidligere hengte de religiøse ikonene.

Kritikk av boken

Som den nyeste og mest autoritative Stalin-biografien har «Den røde tsarens hoff» fått både gode kritikker, og vunnet noen priser. Det er vanskelig å unngå å vinne priser nå om dagen, det er så mange av dem, men når det gjelder kritikker, så er boken i hvert fall i Norge rost for å tegne et nøytralt og nøkternt bilde av Stalin. Jeg vet ikke om dette er et kvalitetstegn. Josef Stalin er en av historiens verste massemordere, og det er slett ikke gitt at en slik person fortjener en nøytral fremstilling. Det er ikke mer enn en generasjon tilbake at han fortsatt ble dyrket, og for to generasjoner tilbake var han støttet av en litt for bred kulturelite i både Norge og verden. Fortsatt er det noenlunde akseptabelt å være Stalinist, i alle fall å ha vært det, mens å være nazist er forbudt, og å ha vært det fører til fordømmelse og eksklusjon fra enhver offentlig stilling. Det er et misforhold her, og mottakelsen av boken viser at dette misforholdet stikker dypt.

 

Akkurat i år kommer det faktisk – eller er faktisk kommet en biografi om Hitler. Den er sikkert like grundig og omfattende, og sikkert like nøktern og nøytral, og vil sikkert få gode kritikker for å få frem også de positive sidene ved Hitler.