Pause

Jeg tror ikke jeg har lesere. Jeg tror jeg skriver denne teksten rett ut i intet. Jeg tror den eneste som kommer til å lese denne teksten, er jeg. Derfor henvender jeg meg til meg selv, og jeg vet jeg ikke trenger forsvare noe overfor meg selv. Jeg vet hvordan alle ting er når det gjelder meg. Jeg vet alle motiver jeg har for å skrive denne teksten. Ja, jeg vet det, sa jeg til meg selv. Jeg vet jeg har et sterkt behov for å sammenlikne livet mitt med alt mulig, og at jeg er nødt til å skrive det ned når jeg har tenkt det ut, og selv om ingen andre kommer til å lese det, kommer jeg til å flikke på det og rette på det til det blir slik jeg vil det skal være, selv om jeg altså vet hvordan jeg vil det skal være på forhånd, og aldri får til å skrive det ned. Tekstene gir altså hele tiden et misvisende bilde på hvordan jeg har det. Og allikevel skriver jeg dem. Jeg skriver denne også, foreløpig er den bare skrevet en gang, altså begynnelsen i den, skrivingen av fortsettelsen foregår fortsatt. Teksten blir skrevet mer enn den blir lest, alt er nå som det er, og jeg vet jeg kommer til å rette på den etterpå. For det ble ikke bra nok, begynnelsen får ikke frem den stemningen som må til for å få uttrykt hvordan jeg har det, og handler dessuten altfor lite om hvordan jeg har det. Strengt tatt handler den ikke om det i det hele tatt, og det var dette den skulle handle om. Og det får jeg bare sagt med noen få linjer helt til slutt. Hvis vi sammenligner mitt liv sånn som det er nå, med en film, så vil det være akkurat slik det er, når man har trukket på pauseknappen.

ES2007

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s