En søndagstur til Milde for å lære russisk

Hver dag skal være sin egen glede. Og i dag skulle gleden være russisk. Jeg våknet som vanlig godt uthvilt, og hadde som vanlig en god søndagsfrokost med egg og rundstykker. Deretter var det å lese videre i «Дядя Ваня», eller «Onkel Vanja», som den heter på norsk. Jeg har en liten, original adventskalender for meg selv, med å lese de fire skuespillene til Anton Tshekhov de fire helgene frem mot jul. Riktignok ble ingen stykker lest forrige helg, da var det tur til Austevoll, til gjengjeld skal jeg lese et ekstra neste uke. Og det går på russisk og norsk, en bok i hver hånd, original og oversettelse, kjent stil, og meget oppmerksomt. Onkel Vanja skal jeg skrive om i morgen,

I dag skulle jeg ta turen ut til min lærerinne eller elev, alt etter hvilket språk vi snakker om. Hun er fra Ukraina og skal lære seg norsk, så vi bytter på å lære hverandre hverandres språk.

De bygger bybane i Bergen for tiden, noe som betyr at noen av perrongene i bystasjonen er flyttet ut til Vestre Strømkaien, et sted som var akkurat litt for langt i forhold til hvor jeg trodde det var, og litt for kronglete å komme frem til, til at jeg kunne rekke det når bussen gikk ett minutt for tidlig (eller om det var min klokke som gikk for sent). Irriterende. Klokken var 1420, og neste buss gikk 1620. Irriterende.

Men det var ikke noe å gjøre med det. Det var å hente frem Tsjekhov, og finne seg en plass på bystasjonen og lese videre. Der inne leste jeg ferdig tredje akt, som jeg hadde begynt på samme formiddag, og gikk så tilbake for å vente på bussen på selve holdeplassen. 15 minutter for tidlig. Denne bussen skulle jeg ikke miste.

Jeg skal ikke si annet enn at jeg er godt fornøyd over at jeg fikk lest ferdig hele fjerde akt, og dermed hele stykket, mens jeg satt der og ventet på buss nr 525, og bussen kom, litt forsinket, og kjørte til stoppet etter Hjellestad skole, enda litt mer forsinket. Med den forferdelige slutten på stykket og Sonjas uutholdelige skjebne i hodet, og litt sånn halvkvalm etter smårøff kjøring med brems og gass på de smale, svingete veiene innover der, så ble jeg i mørket plutselig kastet av bussen med beskjed om at her var det.

Det var helt mørkt og helt tomt og ingen å se, og jeg følte det akkurat som om jeg var i Russland igjen, dette er jo en følelse jeg kjenner en godt. Men Maria var der på andre siden av veien, og så var det inn til en bedre middag, et enkelt mesterverk med laks, potetstappe og agurker. Litt krydder og olje, og mer står ikke tilbake å ønske.

Språklæringen består i at vi snakker på hverandres språk. Det går mest i norsk, for samtalen bryter raskt sammen når det skal gå i russisk og bli litt komplisert. Men i løpet av 2009 tror jeg at jeg vil få orden på det, det nærmer seg nå. Og jeg la skamløst beslag på mesteparten av undervisningstiden etter middagen, med spørsmål fra oversettelsen av «Onkel Vanja». Jeg føler liksom at jeg har noe å bidra med her, det er ikke mange som leser oversettelser så nitidig som jeg gjør. Vanligvis når man snakker om oversettelser, går det i hvordan det fungerer på språket det blir oversatt til, og om man har bevart tonen og stilen i originalen. Etterprøving ord for ord, setning for setning, er det lite av. Like greit, kanskje. Jeg vil i hvert fall ta med litt av det også, i morgendagens post.

Etterpå var det norsk, der Maria i en fin kontrast hadde en bok om norsk skatterett å spørre fra. – Jeg leser stor russisk litteratur, Tsjekhov og Dostojevskij, mens du leser norsk skatterett, sa jeg. Det hører med til historien at hun leser det, fordi hun har tenkt å studere det til våren. Og jeg fikk virkelig presset språkkunnskapene mine, da jeg skulle forklare ord som «Valgadgang», «Skjermingsfradrag», «Utestående fordringer», «Pengeytelser», «Utgiftsgodtgjørelse» og «latent skatt». Det er ikke alt som er så lett å forstå på morsmålet heller.

Med bussen halv ti reiste jeg tilbake til Bergen sentrum, satte på Tell tale signs, og satte meg ned for å skrive denne posten. Etterpå blir det et nytt kapittel i  «Брвтя Карамазовы», eller «Brødrene Karamasov», som det het heter på norsk. Det er jo en dag med russisk. Hver dag har sin glede.