Tre søstre, av Anton Tsjekhov

Denne posten er reservert for skuespillet til Anton Tsjekhov, og er under arbeid. Andre skuespill kan dere lese om her:

Måken, av Anton Tsjekhov

Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov

*

Min adventskalender med å lese russiske teaterstykker av den store dramatiker Anton Tsjekov på russisk, har nå kommet frem til hans tredje stykke, «Tre søstre». Dette er det første han skrev direkte på oppdrag for kunstnerteateret i Moskva, teateret han var så uløselig knyttet til, eller som var så uløselig knyttet til ham. Han skrev ikke flere enn fire teaterstykker for dem, og bare to av dem var bestillingsverk. At han fikk disse bestillingene, skyldes suksessen med «Måken» og «Onkel Vanja», en suksess som også skyldtes ideee til teaterregissøren Konstantin Stanislavskij, som siden 1898 hadde jobbet der. Ideene til Tsjekov og ideene til Stanislavskij sammenfalt, og de passet også godt inn i det nye kunstsynet med mer realistiske og hverdagsnære oppsetninger, i stedet for de dramatiske følelsene og store ordene i romantikken.

Tsjekhov følte seg aldri som en dramatiker, han følte seg knapt nok som en forfatter, og gikk bare motvillig med på å skrive teaterstykkene sine. I forhold til andre store dramatikere, særlig Shakespeare og Ibsen, har Tsjekhov en liten produksjon, både i antall og mangfold. Det er en enorm forskjell mellom de tidlige, historiske spillene til Ibsen, fra norsk middelalder og den gresk-romerske antikken, til de egenartede Brand og Peer Gynt, komedier som De unges forbund og En folkefiende, realistiske Dukkehjem, naturalistiske Gjengangere, og senere Lille Eyolf og Når vi døde våkner. Tsjekhovs fire stykker er svært like hverandre både i form og innhold. De foregår i den russiske provinsen, gjerne på et gods, karakterene lever et liv de lengter seg bort i fra, og stykkene med at det blir helt umulig å komme seg vekk fra dette livet.

Den klassiske forskjellen mellom en tragedie og en  komedie, er at tragedien ender ulykkelig, komedien lykkelig. Lykkelig blir det ved bryllup, ulykkelig ved død, så om Romeo og Julie bare hadde fått hverandre til slutt, om Othelleo ikke hadde drept Desdomma, ville dette vært komedier gode som noen. Motsatt ville Stor ståhei for ingenting vært et tragisk stykke, om Claudio, Don Pedro, Hero og Beaterice hadde funnet en måte å drepe hverandre på. Nyere stykker – det vil si, stykker senere enn siste halvdel av 1800-tallet – visker litt ut disse skillene. Ibsens stykker kan verken kalles det ene eller det andre, og senere stykker som dem til Samuel Beckett og Harold Pinter unndrar seg i alle fall slike karakteristikker. Bertolt Brecht kalte selv stykkene sine lærestykker. Og Tsjekhov insisterte på å kalle sine for komedier.

Første gang jeg hørte om hvordan Tsjekhov kalte novellene sine og stykkene komiske, var om den eventyrlig vakre novellen «Sorg», eller «Тоска», på russisk. Det er den dag i dag en av novellene jeg setter aller høyest. Den handler enkelt og greit om kusken «Iona» som har mistet sønnen sin, og lengter etter noen å fortelle historien sin til. «Til hvem skal jeg min sorg forkynne?» er epigrafen, i min norske oversettelse. Den finnes i samlingen «Russland forteller», utgitt på Gyldendal forlag for mange gode år siden, og dette var min inngangsport til den russiske litteraturen, og kulturen. Det begynte med dette. Novellen fantes også i min første samling Tsjekhov-noveller, som jeg kjøpte i et nå nedlagt antikvariat i Christian sunds gate, og som jeg nesten skjelvende betalte 50 kroner for, i frykt for at selgeren skulle ombestemme seg, og la være å gi fra seg en slik skatt, for slik en ubetydelig sum. Så var det altså slik at dette var en tidlig novelle Anton Tsjekhov skrev, den gang han kalte seg «Antosja Tsjekonte», og skrev morsomme småfortellinger for moro. Jeg ble opprørt.

Det samme ble skuespillerne på Moskva kunstteater, den gang de hadde leseprøve på «Tre søstre», og i følge historien skal ha latt tårene trille til Tsjekhovs store overraskelse. Dette skulle jo være morsomt. Siden har han lagt til noen flere komiske opptrinn, og gjort noen karakterer enda litt mer eksentriske, uten at det egentlig gjør så mye med grunnstemningen i stykket. Dette er trist, og bare Onkel Vanja er tristere.

Om Tre søstre

Hans to første stykker, Måken og Onkel Vanja, hadde fått en god mottakelse, og Tsjekhov følger mye av den samme oppskriften i dette stykket. Det er lagt til en russisk provinsby, karakterene lever et liv de ikke er fornøyd med og tilskueren må godta denne lengselen etter et annet liv som premiss for hele stykket. Men det skiller seg også ut, med det at det er det eneste av stykkene som ikke foregår på et gods, men i en by, og handlingen foregår også over flere år.

Stykket har en del dramaturgiske problemer. Det er mye som skjer mellom aktene, det går fire år uten at det

 

Plottet

Som vanlig i Tsjekhov er plottet nokså utydelig.

Den norske oversettelsen, av Kjell Helgheim

Jeg må først slå fast at min russisk ikke er i nærheten av professor Helgheims, og at jeg ikke er i noen posisjon til å kritisere ham. Men jeg har nå en gang lest disse stykkene til Tsjekhov oppmerksomt på russisk, mens jeg har støttet meg til hans oversettelse. Og da har jeg sett enkelte ting jeg reagerer på. Hans kone heter Natalja Ivanovna.

Karakterene

De tre søstrene er Olga, Masja og Irina. Olga er eldst, Masja er i midten, og Irina er den yngste på 20 år i det stykket begynner. Masja er gift. Broren til disse tre søstrene, Andrej Sergejevitsj Prozorov, blir også gift i løpet av stykket.

Oppsetninger

Dette stykket er ikke så ofte satt opp som de andre stykkene til Tsjekhov. Det kan skyldes vanskeligheter med å flytte det fra de russiske forhold på slutten av 1800-tallet, til dagens forhold i Norge. Noen av vanskelighetene er nokså uovervinnelige, som at enkelte karakterer uttrykker seg på latin og fransk, og at dette er karakteristisk for deres personlighet. Men det er ikke en selvfølge i dag at et norsk teaterpublikum vil forstå setninger på fransk, og det er nærmest en selvfølge at de ikke vil forstå setninger på latin. Men gymnaslærer Kulygin på briljere med sin latin, og Natalja Ivanovna må flotte seg med sin – dårlige – fransk.