Og så var juleferien i gang på Ganddal…

Helt uten forviklinger gikk det ikke. Det ville da også være unormalt.

Jeg har i natt sovet i tre timer, så vidt kommet meg med på et fly og enda mer såvidt fått bagasjen med, men alt gikk bra, som vanlig, og på Ganddal har jeg værrt siden i dag morges. Det har vært frokost med mor og Tonje, tenk at far ikke er her lenger, det har vært disiplinert lesning av Brødrene Karamasov på russisk, det har vært slitsom TV-titting, og det har vært feiring av Saras treårsdag borte hos Tone og Torben, familien Sivertsen.

Julebordet i enkeltmannsforetaket ble en raus affære. Tor Inge, Rune, Tomas og Glam Chris var også med. Det begynte med biff og fløtegratinerte poteter på Egon, og fortsatte med øl og mer øl på Biskopen og et sted jeg ikke engang helt vet hva heter, Vamoose, kanskje, eller noe sånt, i Nygårdsgaten. Tor Inges selskap er et kombinert komiker- og tryllekompani, og han hadde derfor tatt med tryllesakene sine på julebordet sitt. Særlig Glam Chris ble imponert – og lurt.

Jeg hadde opprinnelig planlagt å gå tidlig hjem for å pakke, men hva jeg opprinnelig planlegger pleier sjelden få for stor innvirkning på hva som kommer til å skjer. Derfor bruker jeg ikke så mye tid på å legge planer. Det var jo gøy, og når det er gøy, går man ikke hjem. Det er et enkelt prinsipp som er lett å huske, og det har jeg levd godt etter hittil.

I tre-tiden var jeg hjemme, i fire-tiden kunne jeg legge meg. Jeg hadde sjekket busstidene for flybussen, den gikk 0720 og 0750, mitt fly gikk 0900, flybussen til Flesland tar cirka en halvtime søndags morgener. Så jeg skulle satse på den første bussen der, og lat og rotete som jeg er, tenkte jeg det ikke ville være vits i å begynne å stille på vekkerklokken. Den ringer godt klokken 0700. Det kunne den gjøre i dag også. Om alt var pakket og klart, og jeg bare kunne gripe tingene med meg, så ville jeg rekke de ti miniuttene det tar å gå bort til sentrum og bussholdeplassen i Olav Kyrres gate.

Det er klart, det ble ikke mye søvn. Og pakkingen kunne nok blitt klart mer vellykket. Jeg husket som vanlig pertentlig på alt som har med bøker og tekniske ting og mat å gjøre, data og foto er med, russiske bøker er med, leverpostei, paprika og Camenberre er med, findress og sko er lagt igjen i Bergen. Synd, når det både er jul og nyttår å feire.

Dog ble det ingen problem å rekke bussen. Den rakk jeg akkurat på nippet, som vanlig. Den stod på holdeplassen da jeg kom, siste passasjer på vei inn. Jeg gikk også inn, hilste på mitt søskenbarn Pia, som tilfeldigvis også var der, hun kan jeg jo hilse på på ny her i Cyber space, hei Pia!, fant meg en plass i den etter hvert overfylte bussen, satte meg ned, og slumret hele veien til Flesland.

Det gikk nok litt langsomt i hodet her på morgenkvisten. Jeg var jo egentlig ute i god tid, litt over åtte, når flyet skulle gå ni, men somlet utilbørlig og brøt det forbaskede prinsippet om at på flyplasser lønner det seg å sjekke inn og komme gjennom alle kontroller og finne frem til gaten, før man begynner med andre ting, her gjorde jeg andre ting først, og opplevde å være et halvt minutt for sen til å sjekke inn bagasjen en halv time før. Ved manuell innsjekking er ikke slikt noe problem, her var det automatisk, og min avgang var ikke lenger å finne klokken 0831. Manuell innsjekk hadde kø herfra til kvart på, jeg tok en øyeblikkelig avgjørelse med å prøve å sjekke inn med full bagasje sånn det gikk an uten problemer i gode gamle dager på 90-tallet.

Kort fortalt – det gikk.

På Sola ventet mor, på Ganddal ventet frokost. Tonje skulle etter hvert på jobb, mor og jeg skulle etter hvert i bursdagsselskap hos familen Sivertsen, min søster Tone og Torben, og lille Sara som ble født på denne dag i 2005. Hun mente selv at denne dagen ikke var noen grunn til å feire, tvert i mot var det grunn til å protestere mot feiringen, og hun ville verken ha gave, sang eller kake. Særlig gaven er det verdt å legge merke til, sjelden at barn på tre år ikke er interessert i gaver. Og mot kake og sang protesterte hun på det aller, aller kraftigste.

Hun vennet seg imidlertid snart til situasjonen. Trude og Lars hadde med seg sine barn, selvfølgelig, Daniel, Sofie og Benjamin, og med de fem ble det det reneste lille barneselskap, i tillegg til det lille voksenselskapet. Tone serverte karbonader, laks og loff, som hun selv var godt fornøyd med. Ingen vil protestere.

Sara fra den gang hun nettop var født, julen 2005. Sofie følger med.

Sara fra den gang hun nettop var født, julen 2005. Sofie følger med.

Mor og jeg kom sent hjem, til oss å være, halv ni-ni, og jeg gjorde noe så sjelden som å slå meg ned foran TV’n. Det var et program på Animal planet om den russsiske Amur-tigeren, eller Amber, som de litt uvanlig kalte den her. Programmet var et godt argument for hvorfor jeg så sjelden ser TV. Det var jo et førsteklasses emne, russisk og det hele, fjerne østen, med utgangspunkt i Vladivostok, ut i skogen og vinteren i grensetraktene mellom Russland og Kina, på russisk side, med russisk reisefølge, på jakt etter en tiger. Det er bra. Men det sluttet med konklusjonen «nettopp fordi vi ikke så en tiger, så lærte vi den bedre å kjenne» og «jeg følte at jeg så den allikevel». Nå ja, nå ja, nå ja, alright, alright, alright, det var nå en gang være måte på. De hadde jo vist en tiger luske rundt gjennom hele programmet, den ble til slutt avslørt å være en tiger i fangenskap. Jeg liker ikke å bli holdt for narr.

Da var det en langt renere glede å lese to nye kapitler videre i russisk Brødrene Karamsov. Nå har jeg den norske oversettelsen fra Olaf Broch som støtte, en langt bedre oversettelse enn den til Geir Kjetsaa, mener jeg, om det skal jeg skrive mer senere. De som er orientert i Brødrene Karamsov, kan få vite at kapitlene i går kveld var de to siste i niende bok, der vitnene blir avhørt i Mokroje, og Dmitrij Karamasov har sin fantastiske drøm om de nedbrente husene, moren og barnet (eller bånet, som Olav Broch kaller det) som gråter. Her har han sin renselse, og er klar til å sone sin straff, til og med en urettferdig straff. Avslutningen på denne boken er sublim, som alt i denne store romanen er sublimt.

Dermed var en ny og lang og begivenhetsrik dag til ende, og juleferien på Ganddal hadde fått sin start. Det blir en annerledes jul i år, men den skal også i år bli god.

Nisser