En annerledes jul

Sterkest inntrykk i dag gjorde det å reise opp og besøke fars grav ved Soma kapell. Det var begynt å mørkne, og ved omtrent alle gravene var det tent stearinlys og fakler, og det var mange som var kommet for å besøke dem som ikke lenger kan være med å feire jul. Det var sterkt. På fars grav står bare et enkelt trekors med hans navn, det er så kort tid siden han døde, at gravsteinen ennå ikke er på plass. Det enkle korset med det enkle navnet, og så ut over alle grenser hvor mye det betyr.

Dagen begynte med en enkel julefrokost. Tonje og jeg har jo hatt julestrømpe og julekalender langt lenger enn alderen sømmer seg, og det har vært veldig koselig, men nå er det nok slutt med dette. Vi våknet, ønsket hverandre god og gledelig jul, og spiste en liten frokost med rester fra lille julaftens måltid og brødet som var igjen. Vi måtte ikke være for sultne til julegrøten.

Og julegrøten var et høydepunkt i ukoselighet. På selveste julaften det året hennes mann døde, fikk mor brev fra kommunen om at en betydelig etterlønn var utbetalt feil, og at hun må betale beløpet videre til den som skal ha det. Det er ikke dette vi skal bruke julehøytiden til å snakke om. Det er utidig av kommunen å la dette være med på å ødelegge julen vår, en jul som er ødelagt nok på forhånd.

Mor og Tonje gikk etterpå i kirken, hver sin kirke, mor til Ganddalen menighet, Lundehaugen videregående skole, Tonje til Gand menighet, Gand kirke. Tonje gikk sammen med noen venninner, mor ville gå i den menigheten hun hører til. Jeg var ikke med dette året, jeg hadde glemt dresskoene i Bergen, og fritidsskoene jeg kom i, de går man ikke i dress i. Dessuten er ikke kirkebesøket så viktig for meg.

Da mor og Tonje kom tilbake, reiste vi raskt opp til Soma kapell for å besøke graven. Vi ville gjerne være der lenge, i alle fall jeg, og jeg vurderte til og med å bare være ved graven, mens mor og Tonje var i kirken. Det var praktiske vanskeligheter med bil og slikt som hindret meg. På vei opp til kapellet diskuterte vi det forbaskede brevet igjen, den saken er virkelig en plage.

Men på kirkegården ble alt på nytt uviktig. Tonje parkerte bilen, vi gikk ut, og sluttet egentlig å snakke. Vi gikk mellom gravene, samme vei som vi gikk da vi bar kista, og som jeg ikke hadde gått siden den gang. Over hele kirkegården var graver med friske blomster og tente lys. For å komme helt bort til selve graven, måtte vi forlate den brolagte veien, og gå på det kalde, våte gresset. Fars grav, Einar Salen. Et lite trekors, noen granbusker, to dompaper. Tre tente lys, ett fra hvert av oss. Tonje snakket om forrige gang hun hadde vært her, hun og Trude, på bursdagen hans. Langsomt, langsomt gikk vi tilbake til bilen.

Dette er julens sterkeste inntrykk. Å gå der mellom gravsteinene med tente lys i mørket. En sykebil kjørte forbi, og jeg tenkte på den gangen far under konfirmasjonen til Tonje hadde sagt at han på veien opp til Salem, hvor konfirmasjonsselskapet fant sted, hadde sett en sykebil kjøre innover i motsatt retning mot Stavanger sykehus. Han visste at hans far, min bestefar, lå oppi, og at livet ikke stod til å redde. Da var far sterkt grepet. Og nå var det min tur å bli grepet over alle disse minnene, som fortsatt er så levende, men far som er så død.

Vi reiste derfra direkte til julemiddagen og julefeiringen hos Tone. Vi sa ikke et ord på den turen.

Hos Tone og Torben var det imidlertid en helt annen stemning, og det skulle da også bare mangle, julaften som det var. Sara og Andreas, som ellers kan være litt sjenerte, var i farten fra første til siste stund. og Tone og Torben hadde ikke spart på noen ting for å lage en ordentlig julefeiring for oss. Her var juletre pyntet endatil med bananer, her var ordentlig pyntet, noe Tone var mest fornøyd med av alle, og her var pinnekjøtt og kålrabbistappe, alt å drikke, flere sorter desserter for ethvert smak og behag, og etterpå sjokolade servert i fat, i stedet for skåler.

Barna var sånn i hundre at de stadig vekk glemte at de skulle pakke opp gaver, og var travelt opptatt av å leke med gamle leker og julekalenderleker, inntil de voksne plutselig sa at nå skal gavene pakkes opp. Og Sara og Andreas fikk en milliard pakker hver, og var like jublende glad for hver og én, og løp omkring og pakket opp, først gavepapirer, så esken lekene lå inni, og så var det til å leke med noen av dem, og så pakke opp flere. Særlig Sara hadde en oppvisning her, og pakket ikke opp siste gave før halv elleve, hun ville leke med de andre først.

Julefeiring på Lundegeilen

Og så var det leggetid, og vi voksne kunne gå i gang med årets julespill. Nå for tiden foregår det på skjerm, og til og med jeg er hektet av. Wii, heter det, jeg så det første gang forrige lørdag, på julebordet til enkeltmannsforetaket mitt. Nå fikk begge mine søstre det, både familien Sivertsen, og familien Nygård.

Klokken litt før tolv gikk mor, Tonje og jeg hjem til Gaupeveien 5. Tone fulgte med sammen med hunden, Whinney, et stykke. Hjemme satt vi en stund og roet oss, som vi pleier. Vi var ikke i seng før klokken ett.

Det var en jul med mange inntrykk. Men enda så kjekt det var hos Tone, var det sterkest å stå blant de tente lysene på kirkegården ved Soma kapell. Der var en helt ny grav, med et enkelt, lite trekors, og navnet «Einar Salen», som var min far. Det ble en annerledes jul.