Første juledag 2008

Første juledag er tradisjonen at vi skal ha en ordentlig stor frokost med all julematen tilgjengelig. Mor stod opp og bakte fersk loff, og da er det ikke mye å diskutere, da blir det godt med det meste av pålegg, og her hadde vi både fenalår og spekeskinke. Det gikk med en del skiver, og jeg gjorde mitt for at det skulle monne.

Etterpå hadde vi en hakkespett på fuglebrettet. Det var en flaggspett, kraftig svart og hvit, og alltid så overraskende stor. Det er en flott fugl, og det er første gang jeg ser den her på terrassen vår. Lenge og vel stod den der og forsynte seg, og hoppet rundt i treet maten er festet i, vi har både brett og nek og enda noen ting til å gi dem. Vi er rause med maten. Alt dette kommer fra far. Han var glad i fugler, og det å se en hakkespett, kunne bli dagens høydepunkt å snakke om. «I dag hadde vi en hakkespett på fuglebrettet,» var det bare å si.

Siden kom det familiebesøk, Tone og Torben, Trude og Lars, hadde med barna for tradisjonell julemiddag hos oss i Gaupeveien 5. Mor hadde som vanlig laget i stand, ribbe i stedet for svinestek denne gang, eller «Svinasteik», som det på jærsk skal sies, og med det ble den en jul uten svinesteik for første gang i mitt liv. Men det er jo ikke akkurat steiken jeg savner mest, som dere ser av bildene er det fint dekket til og en fin gjeng, og god mat, men det er så aldeles for galt at ikke far skal være med. Det er så aldeles for galt.

Sofie, Lars, Daniel, Tone, Sara, Andreas, Torben, Tonje og Trude er på bildet.

 Til desserten er tradisjonen den at vi skal ha en type dessert for hver person. Slik ser det i alle fall ut. Jeg mener denne tradisjonen kanskje har oppstått delvis av det at jeg er kresen på dessert, og aldri har likt noen ting, egentlig, det er middag som er min styrke, så trusselen om å måtte spise middagen for å få desserten, har aldri vært noen trussel for meg. Middagen har jeg uansett spist opp, rubb og rake, og desserten har jeg ikke hatt lyst på. Utenom sjokoladepudding. Så da har det vært sjokoladepudding til meg, og så har far alltid vært så glad i hjemmelaget is, det til ham, søstrene mine liker gele, det har de fått, og avdøde bestefar likte moltekrem over alt på jorden – og fikk det.

Og her er desserten. Trude føler hun serverer. Legg merke til hvor mye det er å velge mellom.

Det var mye lyd og mye støy, unger er nå en gang unger, spesielt første juledag, kanskje, og jeg hadde her min hittil tristeste dag i julen.   De andre har jo levd tettere på det at far er død, med bildene i huset, og alt som er, mens jeg har vært litt forskånet fra disse direkte inntrykkene i mitt eksil i Bergen. Det er så tydelig at han hører til blant oss, og ikke bare skal være et minne på et bilde. Så jeg oppførte meg som min fars sønn, som han uttallige ganger har gjort, og hadde meg en pause nede i kjelleren. Direkte talt, jeg gikk ned i kjellerstuen og skrudde på TV, og så litt på ET. Andreas kom etter en stund ned, og vi kunne snakke litt generelt om romvesen, Sara kom også, men hun var ikke så mottagelig for denne filmen som Andreas var, og brukte i stedet tiden på å klatre rundt i sofaen og andre møbler.

Trude, Tone og Sara spiser dessert.

 I mens spilte de andre UNO, oppe, og vi som var nede kom også snart opp igjen.

Her har så godt som hele selskapet satt seg ned for å spille UNO.

 Da gjestene var gått, foreslo mor og Tonje å spille Scrabble. Det er også en jul- og påsketradisjon, kortspill og brettspill, men siden far og jeg er de ivrigste, kan det bli dårlig med det fremover. Jeg vant med en poengsum på 262, der vi bare la ut 10 ganger. Både Tonje og jeg fikk bonuspoeng for å få ut alle brikkene, jeg med ordet «Skårere», et ord jeg aldri ville skrevet om jeg ikke fikk så mange poeng for det. Alle tre holdt over 20 poeng i snitt for hver gang vi la ut, så det var høyt nivå.

 

Det var en nydelig første juledag med en nydelig hakkespett på fuglebrettet. Enn at far aldri skulle oppleve den.