Kirsebærhaven, av Anton Tsjekhov

Det siste skuespillet jeg leser av Anton Tsjekhov på russisk er også det jeg har sett flest oppsetninger av. Jeg har sett «Kirsebærhagen» på Teatergarasjen (det det het «Haven var helt hvit», og var så dårlig at jeg vil ikke skrive mer om det), på DNS og to ganger på Teaterhøyskolen. Den ene gangen der, så var det en produksjon der to stykker av Tsjekhov var satt sammen. Det er et stykke som passer godt i norske forhold. Det er enkle karaktere å følge med i, og en enkel konflikt å forstå. Det er den nye tid mot den gamle. Kapitalisten – eller kjøpmannen, som rollelisten sier – Lopakhin vil kjøpe den gamle, ærverdige, men forgjeldede, Kirsebærhaven, familiegodset, og stykke den opp i små enheter, og selge dem som sommerhus. Eller datsjaer, som er det russiske ordet, og som man godt kan bruke på norsk også. Familien er glad i godset sitt, som også er barndomshjemmet deres, men de er ute av stand til å tjene penger på det, og da kan de heller ikke holde det. Om godset blir solgt – som det jo blir – så forandres livene til alle som på forskjellige måter er tilknyttet til det. Og hele stykket handler egentlig hvordan de manøvrerer rundt, og venter på det unngåelige.

Som med Tre søstre insisterer Tsjekhov på at han med Kirsebærhagen har skrevet en komedie. Og som med Tre søstre, er teaterfolk, publikum og lesere uenige med ham. Stykket har riktignok komiske opptrinn, men grunntonen er sørgelig og utfallet er tragisk. Her er ingen lykkelig slutt for noen av karakterene, utenom for dem som i løpet av stykket ikke har publikums sympati, slik som nevnte Lopakhin og snylteren Jasja.

Gangen i stykket

Tsjekhovs stykker er gjerne skrevet etter malen: «Familie kommer på besøk på godset – Familien blir der en stund – Familien reiser». Hvis man skifter ut «Familie» med «tilreisende», og «godset» med «leilighet», så skulle det stemme med alle de fire store stykkene hans. Og det stemmer aller best med Kirsebærhaven, det siste han skrev.

Stykket begynner med at familien til godseierske Ranevskaja kommer tilbake til familiegodset etter et langt opphold i Paris. Godset er imidlertid ikke hva det var, og selv om det gamle barndomshjemmet vekker varme minner, er det forfallent og uten inntekter.  I siste akt er oppbruddet, når familien reiser etter at godset er solgt.

 

Karakterene

Tsjekhov gjør det så enkelt at det ser ut som han bare kan samle en gjeng karakterer, og sende dem inn i et gods, og så blir det et teaterstykke av det. Han skrev stykkene sine over kort tid, og bare fire av dem, men det ser ut som han kunne skrevet langt flere, om han bare hadde villet. Slik har verden gått glipp av noe, jeg kjenner ingen som har forsøkt og lyktes i å kopiere Tsjekhovs stil. Han er alene om å klare det, og han gjorde det med tilsynelatende enkelthet fire ganger. Jeg skulle like å vite hvordan det forgikk i hodet på Tsjekhov, når han tenkte på hvilke karakterer han skulle ha med i et stykke, og hva slags som ikke ville passe inn.

I Kirsebærhaven er det som i de øvrige stykkene til Tsjekhov ingen tydelig hovedrolle (knapt Onkel Vanja kan kalles en hovedrolle). Godseieren er Ljubov Andrejevna Ranevskaja, som er lettsindig og ødsel, og skjønner til siste stund ikke alvoret i situasjonen, at hun kommer til å miste godset sitt.

Oversettelsen til Kjell Helgheim

Som jeg også skriver i de andre omtalene mine av Tsjekhovs stykker og Helgheims oversettelser, så er Kjell Helgheim en større kapasitet enn jeg, både når det kommer til russisk og når det kommer til teater. Han er professor i Teatervitenskap, har oversettelser innen sitt fagfelt, og han har gjennomført deler av utdannelsen i byen som den gang het Leningrad på 1970-tallet.

Dette er nok en oversettelse Kjell Helgheim har reist en del rundt og diskutert med teaterensemblene som har satt opp stykket. Det er i alle fall gjort en del kompromiss på originalteksten, og ved flere tilfeller har det vært viktigere å la teksten flytte lett og greit for et norsk teaterpublikum, enn å oversette det Tsjekhov egentlig lar karakterene sine si. Teaterfolk vil kanskje mene at dette er en selvfølge, men jeg mener at man kanskje ikke skal undervurdere publikum for mye, og at det ikke trenger være problematisk om en replikk får dem til å stusse litt.

Andre skuespill kan dere lese om her:

Måken, av Anton Tsjekhov

Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov

Tre søstre, av Anton Tsjekhov

2 kommentarer på “Kirsebærhaven, av Anton Tsjekhov

  1. […] Kirsebærhaven, av Anton Tsjekhov er nå en post med innhold. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s