En romjulshelg

 
Daniel, Tonje, Whinney og jeg

Daniel, Tonje, Whinney og jeg

 Jeg har ikke helt tid til å skrive ferdig postene om dagen. De vil bli fullført. Lørdag var det ny tur til Ølberg, denne gangen med forsterkninger fra familien Sivertsen og fra Trude og Daniel fra Nygårds, på kvelden var det pinnekjøtt i anledning Trude hadde funnet frem til en ukrainer for meg. Dermed ble det anledning til å snakke russisk (for hans del, hva jeg snakker er fortsatt et stykke unna russisk). I går gikk mor og jeg til påskeplassen ved Figgjoelven, for å møte familien Sivertsen. Som sagt – om alt skal jeg skrive mer.

Hovedmålet mitt for slutten av året var å få lest ut mine russiske bøker, og hele helgen hadde jeg egentlig satt av tid til det. Og ingenting annet. Men Tone ringte og ville ut på stranden, og fint vær begynner man ikke å diskutere med. Det ble Ølberg enda en gang, Trude og Daniel slengte seg på, og så ble det full familietur. Vi skulle bare være der en liten stund, men vi ble til det mørknet, det var ikke verre enn som så.

Familien Sivertsen på Ølberg

Familien Sivertsen på Ølberg

På forhånd lurte mor litt på om det ville være kjekt på Ølberg for ungene, det er jo så liten strand, og så vanskelig fjell og knauser å gå i. Men det ble heller tvert i mot, Ølberg er ekstra kjekt, for der er det så mange ting, blant annet bunkersere med hemmelige ganger, og få ting er så kjekt som å klatre rundt omkring, og finne vann med litt is på. Særlig Daniel og Andreas imponerte ved å ta seg frem over de sleipe steinene som var det flatmark, det er godt med tidlig trening i slike ting, en nordmann skal ikke ha problem med å ta seg frem i vårt eget terreng. Det har ikke Andreas og Daniel. Og Sara krøkes tidlig, hun er bare 3 år, men insisterer plent på å ta seg frem overalt hvor hennes eldre bror tar seg frem. Den ene gangen skulle imidlertid hennes mor, Tone, hjelpe henne, og da gikk de seg fast.

Da det mørknet og ble kaldt var det på tide å gå hjem

Da det mørknet og ble kaldt var det på tide å gå hjem

På kvelden var det altså besøk hos Trude og familien Nygård. Daniel var blitt satt igjen hos oss, siden Trude skulle reise tidligere enn han hadde lyst til. Men at Daniel skulle på besøk til sin egen familie ville han ikke gå med på, for det er jo der han hørte til. Trude hadde disket flott opp med pinnekjøtt, Magne (bror til Lars) var også der, og han hadde altså tatt med denne ukraineren jeg skulle snakke med. Aleksander, het han. Nå er det jo ikke bare bare å gå rett bort til en fyr og snakke med ham på noe språk her i verden, og russisk gjør ingenting lettere, jeg liker jo at det faller seg litt naturlig og ikke blir så kunstig.

Men da middagen var spist, og desserten i gang, ba Magne meg spørre ham om han egentlig ønsket å lære seg norsk? Han har jo litt problemer med engelsken også, så det skulle også ha sin nytterverdi at jeg skulle snakke med ham. De hadde hatt en russisk tolk de første dagene, men det var det nå slutt på, og deg gikk nå bare i haltende engelsk. Så jeg spurte om han var interessert i å lære norsk, han spurte om jeg snakket ukrainsk, jeg misoppfattet, og svarte «ja» på et spørsmål om jeg forstod russisk, og han satte i vei på ukrainsk. Det tok litt tid før jeg skjønte at han ikke snakket russisk, russisk og ukrainsk er ganske like språk, så for en utrenet som meg, er det ikke alltid så lett å høre forskjell med en gang. Generelt er det slik at hvis jeg ikke forstår noen ting, så er det ukrainsk, hvis jeg forstår noe, er det russisk. Jeg ba ham snakke russisk.

Dette var ikke morsmålet hans, men han hadde lært det på skolen og både forstod og snakket det godt. Jeg mistenker ham for å blande inn en del ukrainske ord og uttrykk, og han snakket litt fort og utydelig, men det er ingenting i mot hvor dårlig jeg forstår språket, så kommunikasjonsproblemene skyldes ene og alene meg. Men de var ikke større enn at vi snakket jamnt i to timer, om livet på gården i Ukraina og i Norge, og hvordan det var å være au pair som avløyser på Sviland. Også på norsk ville jeg vært imponert av meg selv over å greie det.

Vinter i Stokkalandsskogen

Vinter i Stokkalandsskogen

Søndag skulle jeg i alle fall bruke dagen til å lese mine russiske bøker, hele lørdagen hadde jo gått med til andre ting (Da vi kom hjem fra Trude skulle vi spille Scrabble, det tok hele kvelden, og på toppen av det hele og helt uforklarlig – tapte jeg). Men så var det akkurat denne dagen den fineste av alle, med sol og klarhimmel, og med rimfrost på bakken. Og jeg som på vei hjem i går hadde sagt frem mitt motto om at hvis man er i tvil om noe, så skal man alltid gjøre det valget som medfører aktivitet. Og her i denne posten har jeg skrevet at man arumenterer ikke med fint vær. Og mor hadde veldig, veldig lyst å gå. Og Tone og Torben var ute med barna, og ville gjerne ha oss med. Til slutt gikk det ikke an å stå i mot. Vi tok ut vi også, mor og jeg, og skulle gå til det stedet der vi pleier å ha påskegrillturene våre. Mens mor stelte i stand litt varm drikke og sjokolade til niste, undersøkte jeg på GoogleEarth med sikkerhet hvor det var. Det var 5 kilometer fra der vi bor.

Og cirka sånn som dette skulle vi gått. En løype på 5 km.

Løypen vi skulle vi gått. Cirka 5 km til sammen.

 Disse fem kilometerene ble snart til det dobbelte, da vi over fjellet kom sterkt i tvil om veien. Det skulle jo være lett å finne. Bak Stokkalandsfjellet ligger Figgjoelven, og ved Figgjoelven er det. Og så er Bråsteinsskogen på den ene siden, skogen ved Foss Eiekland på den andre, og vi skal til den første. I hele dette området er vi godt kjent, nei, dette skulle ikke bli noe problem. Nei, det skulle det ikke, men det ble det. Vi gikk over Stokkalandsfjellet på venstre side, der oppe ved Håbet, så gikk vi helt over til Foss Eikeland, før vi gikk tilbake til stedet vi skulle være, og dit kom vi fra den andre siden av Figgjoelven. Det er ikke alltid det er så lett i virkeligheten, som det ser ut på kartet, det er sjelden det er slik. Og jeg er alltid så plaget av å være så ubekymret. Stedet ligger ved Figgjoelven, Figgjoelven ligger bak fjellet, det er lett å finne. Men da vi endelig fant Figgjoelven, visste vi ikke om vi skulle gå oppover eller nedover. Vi tok en telefon, gikk nedover, og det var feil. Så traff vi noen lokalkjente, som kunne fortelle at den enkleste og sikreste veien, var å gå helt tilbake til støyperiet på Foss Eikeland, og så hele veien tilbake. Bare det var noen kilometer. Og de gikk vi.

Sånn cirka sånn som dette gikk mor og meg på turen vår. Som man ser er det gode omveier.
Og cirka sånn som dette gikk vi. Som man ser er det gode omveier.
Da vi kom frem, var vi mye sultnere enn vi hadde forestilt oss, så vi tok glade i mot familien Sivetsens pølser. Pølser pleier jo være forbeholdt påsken. Men stedet var kjekt som vanlig, nå med frost på vannene, og mye å finne på for meg og barna. Det var riktignok blitt litt kaldt, solen var for lengst gått ned på dette stedet, og mor og jeg var ikke lenger så motiverte på å gå hjem igjen også, vi hadde jo allerede gått dobbelt opp. Så da ble løsningen at Tone og Torben kjørte dobbelt opp, først med Torben og hunden, så med mor og jeg og barna.

Dermed kunne vi slitne og kalde og trette komme hjem etter enda en turdag, med enda flere minner. Det er nå en gang bedre enn enda en dag med russisk litteratur, det er dette som er ideen bak mottoet, velg alltid det som medfører aktivitet. For da har man noe å tenke på og å huske og å snakke om etterpå også. Jeg fyrte opp i peisen, og vi fikk snart varmen i oss. Og å være sliten og trett etter en tur, er den deiligste måten å være trett på. Og når kvelden kommer er det akkurat slik trett man skal være for å sove riktig godt.