Valg i Irak

I sin utmerkede novelle «Attalea Princeps» – som er å finne i den like så utmerkede samlingen, Russland forteller, tilgjengelig i alle større, norske bibliotek – skriver den russiske forfatteren Vsevolod Mikhailovitsj Garsjin (1855-1888 ) om en palme fra Karibien som blir importert til Russland for å bli dyrket der. Planten blir satt inn i et drivhus, der den blir den store attraksjonen. Bestyreren av drivhuset er mektig stolt over palmen som han har klart å dyrke den, og viser frem den for å vise frem seg selv. Han har gjort alle råd og tips til skamme, og bevist at en Sør-Amerikansk palme også kan bli dyrket i Russland. Garsjin gjør et briljant fortellergrep i denne korte novellen, og skriver også historien fra palmens synsvinkel. Den er forferdelig ensom og ulykkelig, både over å bli fjernet i fra sitt vakre og varme hjemland, og over å bli satt alene i et glasshus der den ikke får godt stell i det hele tatt. Det er en plante som elsker friheten, og den bestemmer seg derfor for å trosse de elendige vekstvilkårene og vokse gjennom taket, og ut i det fri. Den veldige veksten gjør bare suksessen til bestyreren enda større, og i en nydelig veksling av synvsinkler ser vi hvordan bestyreren skryter av treet han har fått frem, og treet fortvile over løgnene til bestyreren og over at denne tar æren for dets heroiske innsats.

Lignende er det også i Irak. USA gikk til krig mot i Irak i 2003 for å få fjernet Saddam Hussein og innføre demokrati som et av flere tvilsomme mål, og det har lenge sett ut som USA bare gjorde vondt verre i et land der det vonde altså var ille nok til at USA gikk til krig for å få det vekk. Det kunne være en god lærepenge for USA om de mislyktes fullstendig der nede, slik at de dempet sin veldige tro på at de kan løse hver krise i verden ved å angripe den og knuse den.

Men så er det denne flotte novellen til Vsevolod Garsjin. Det er viktigere at det går bra i Irak, enn at USA får en lærepenge. Og det er ikke mye som ville være mer gledelig, enn om Irak som i alle fall under Saddam Hussein og også tidligere var en upålitelig og truende maktfaktor i det allerede urolige Midtøsten, om Irak kunne bli et noenlunde stabilt demokrati som fulgte internasjonale spilleregler. USA ville som den motbydelige bestyreren trå frem og selv ta æren, «hva var det vi sa?» og det ville være like usmakelig som når bestyreren gjør det. Om det går bra i Irak, er lykken bedre enn forstanden. Historien har ikke mange eksempler på at vold og krig har vært effektiv for å stanse vold og krig, men den har mange eksempler på det motsatte.

Valget i dag er det andre siden USA under George Bush erklærte krigen for vunnet, og oppdraget utført. Siden den gang har USA mistet flere soldater, enn de mistet mens oppdraget pågikk, og denne erklæringen er på vei inn i historien som en av de mest pinlige noen statsleder har sagt, og ment. Det første valget i 2005, og avslørte at USA grovt undervurderte vanskelighetene med maktvakumet etter Saddam Hussein og problemene med at de som en fremmed og forhatt makt påtvang Irakerne et styresett de aldri selv hadde bedt om. De undervurderte også grovt motsetningene Saddam Hussein og hans Bath-parti hadde undertrykket.

Valget i 2005 ble preget av vold, uroligheter og av at store grupper slik som sunni-muslimene boikottet det. Resultatet var naturligvis at Shia-muslimene fikk makten, også i områder som var dominert av sunnier, og med et allmektig USA i ryggen kunne også makten bli håndhevet. Det forsterket konfliktene, det øket hatet mot USA og regimet det hadde innført, og det førte til mer vold, bombeangrep og drap som etter at Saddam Hussein ble fjernet har hørt til dagens orden i Irak. Det hører med til historien at Sunni-muslimene dominerte under Husseins regime, til tross for at de er et mindretall i staten.

Det er større optimisme knytet til valget i dag. Sunni-muslimene er ventet å delta, og det er ventet mindre opptøyer og vold enn sist gang, skjønt det allerede rapporteres om at folk er blitt skutt og drept i forbindelse med valget. Men større valgoppslutning vil i det minste gi større legitimitet til resultatet, og det vil dermed ikke være så lett å samle støtte til væpnet motstand. Om lokalvalget i dag går bra, vil det også virke optimistisk for nasjonalvalget i november.

Men det er ennå langt frem.

Og enden på historien om «Attalea Princeps», var at palmen til slutt vokste gjennom taket, og øyeblikkelig døde i kalde Russland.

Gaggia – hyllest til en kaffekvern

Til jul fikk jeg av mor en kaffekvern. Jeg har alltid vært en kaffefantast, like siden jeg i andre klasse på videregående skole bestemte meg for å begynne å drikke det, slik at jeg kunne gå på bedriftsbesøk i forbindelse med særemnet i geografi, og om jeg ble tilbudt kaffe, kunne takke ja. Det ble ikke noe bedriftsbesøk, selvsagt, enda jeg skrev aldri så mye om industrien i Sandnes, det ble med oppslagsverk på biblioteket og – mener jeg å huske – et besøk på et verksted med noe leire. Industrien i Sandnes har ikke interessert meg det minste siden den gang, men kaffe har blitt en lidenskap.

I begynnelsen var det nok at den skulle være svart, og det skulle være mye av den. Siden har jeg også utviklet en lidenskap til det italienske, og selvfølgelig da også den italienske kaffen. Jeg var tidlig ute med å få meg en Espresso-koker, og jeg var kjapt ute med maskinen også, jeg fikk aldri helt ordentlig til den der kokeren. Presskannekaffe begynte jeg med da jeg ble anbefalt det av en foredragsholder fra «Kaffens venner», han holdt foredrag på det Akademiske kvarter i regi av Studentersamfundet. Jeg laget temaprogrammet «Kaffens historie» på Studentradioen, og planla «Kaffens dag» for alle mine venner, en dag fra morgen til kveld bare med kaffe, i alle typer og fasonger, og med noe sterkt i utpå kvelden. Det er bare en av mange planer som aldri har blitt noe av.

Jeg har også kjøpt meg en Ibruk for å lage gresk kaffe, eller tyrkisk, som den skal kalles når det er tyrkere man snakker med. Så jeg har alltid følt meg godt rustet når det gjelder kaffe.

Men jeg har manglet noe vesentlig, når det gjelder å gjøre det helt skikkelig. Og det er kaffekvernen. Uten den, blir kaffen aldri riktig fersk, eller bare akkurat den dagen man åpner posen. Bare kjenn etter, den smaker da ekstra godt, og sånn skal den jo smake hver gang. Med industrikaffe som Evergood, Friele og Ali og de der blandingsmerkene man kjøper i butikkene, der er det ikke så farlig, det er billig og bra nok. Men når man først kjøper noe ordentlig, på en spesialbutikk, til 50 kroner kvartkiloen, da kan den godt smake tipp topp så lenge man har den. Da er man nødt til å ha kaffekvern.

Og det fikk jeg altså nå til jul, av mor. Det er av merket Gaggia, og skal være riktig godt. Ingenting vet jeg om det. Men jeg vet at jeg brukte den for første gang nå i kveld. Jeg var tom for Espresso, hadde riktignok glemt å kjøpe ny, så jeg måtte male noe Malabar-kaffe fra India, som mor hadde kjøpt til meg. Det er egentlig kaffe som passer best til presskanne, eller traktekaffe, om man ikke gidder å være så fin på det. Jeg brukte den imidlertid til Espressokaffe i dag.

Det var for meg poesi. En neve bønner ned i toppen, fineste innstilling, kverne, og den eventyrlige duften av fersk kaffe som fyller rommet. Man kan bli i godt humør av mindre. Mye mindre. Takk for gaven, mor!

Kaffekverna!

Patriark Kiril

Han er foreløpig bare Metropolitt, men han ble formelt valgt i går til å bli den russisk ortodokse kirkes neste patriark. Valget foregikk i Kristus frelser katedralen i Moskva, katedralen som ble bygget mot slutten av 1800-tallet for å feire seieren over Franskmennene i 1812, for så bli revet av Josef Stalin i 1931 fordi plassen skulle brukes til å bygge Sovjetunionens palass. Det palasset lot seg ikke bygge, og kirken ble bygget opp igjen på samme sted på 1990-tallet etter Sovjetunionens fall. Både kirken og valget av patriark har mye historisk ved seg. Jeg skriver på posten, men vil kanskje ikke rekke å skrive den ferdig før jeg må gå i dag.

Det var i denne kirken patriarken ble valgt i går, 27. januar 2009.

Når man går inn i den russisk ortodokse kirke og dens historie, så går man direkte inn i den russiske kultur og historie, og får det med en gang mer vilt og spennende enn man får det når man holder seg i det norske. Kirken ble protestantisk i 1536 fordi Norge den gang var en del av Danmark, som ble det, og vi i Norge valgte om vi valgte noe, den mest pietistiske, stivnede og kanskje til og med vi kan prøve oss på å si kjedelige versjonen, når vi med kjedelige mener at her skal vi ikke gjøre noe som er synd, og for sikkerhets skyld kaller vi det meste for synd, og prøver å holde oss i ro. På slutten av 1800-tallet gikk kunstere og forfattere til moralsk angrep mot kirken, et angrep som kort og enkelt gikk ut på å skrive leserinnlegg i aviser og blader, og å skrive negativt om prester i bøker. At disse bøkene er de suverent beste og mest leste fra perioden, gjør kanskje at vi i dag ser på motstanden mot kirken som større enn den egentlig var. Motstanden mot forfatterne var større. På 1900-tallet var aller, aller mest kontroversielle og opprivende som skjedde kirken og den kristne troen, at Arnulf Øverland ble anmeldt for brudd på blasfemiparagrafen. Han ble anmeldt, ikke dømt. Og han ble heller ikke skutt, banket opp, satt i torturkammer og lagt naken på en benk i en kjeller og slått med en jernstang på fotbladene og rompeballene, og han endte ikke sitt liv i en arbeidsleir. I dag er kirken rystet av debatten om homofile vielser, kanskje litt fortstatt om kvinnelige prester, i alle fall afrikanske prester som snakker litt gebrokkent, ja, det er dette som gjør at kirken i dag blir beskyldt for manglende toleranse.

I Russland blir homofile banket opp på gaten og likestilling mellom kvinner og menn finnes bare ikke. Dette er et samfunnsproblem, og ikke et kirkeproblem. Kirken ble forbudt kort etter oktoberrevolusjonen i 1917, og for å gjøre det skikkelig ble kirker revet ned (deriblant den flotte frelserkatedralen, som er avbildet) og prester og biskoper arrestert, torturert, skutt og satt i arbeidsleir. I stedet for ikonet i stuen, skulle man ha et bilde av Stalin.

Det er ganske utrolig at den ortodokse kirke kunne våkne sånn til liv igjen da kommunismen falt i 1991. Den hadde vært forbudt og undertrykt i 70 år, med et regimeskifte var den vital og levende igjen.

Patriarken den gang var Aleksej II, født Aleksej Rudiger, i Estland, 1929, med far av ærverdig tysk opprinnelse, og mor med russisk. Familien hadde som ortdokst troende flyktet fra Sovjetkommunismen, men bare for snart å komme inn under Sovjetstyret allikevel, da Estland ble angrepet, okkupert og lagt inn i unionen i 1939. Det var en invasjon og okkupasjon estlendere flest ser på som jevngodt med nazistenes, men som Aleksej støttet. Det er klart, det er større kontroverser om en slik patriark, enn om han er mann eller kvinne, slik vi opprøres av i Norge.

Men Aleksej er patriarken som nå er død, Kiril skal overta fra 1. februar. Han ble født i 1946 i Leningrad, av foreldre som hadde overlevd Leningrad-blokaden, han ble erkebiskop av Vyborg, byen russerne tok fra finnene under vinterkrigen, i 1979, han ble metropolitt av Kaliningrad, byen – eller enklaven, russerne tok fra tyskerne under andre verdenskrig, – og Smolensk i 1991, og han ble altså valgt til den nye patriarken av Moskva nå i 2009.

Nyvalg på Island

Jeg har fulgt Island med en del poster siden i høst, og må igjen riste på hodet og skrive en tekst om hva som foregår på øya som så sent som i sommer ble kåret til det landet i verden med best fremtidsutsikter. FNs lister over verdens beste land å leve i, har heller ikke rukket å bli oppdatert, man finner Island helt i toppen, og det vil man gjøre på de fleste lister som er å finne i noe så oppdatert som internett. Ingen har vært i nærheten av å forutse smellen som har kommet. Det er ingen lister eller målekriterier som har vært i nærheten av å fange opp at Islands velstand var uten bunn, at de levde høyt på gjeld og risiko, at landet var ekstremt utsatt om krisen skulle komme og noen plutselig ville få det for seg at penger som er lånt, skal betales tilbake.

Situasjonen på Island er helt vanvittig. Det har jeg skrevet om i postene Hva er det med Island? og Og hva er det med krona?. Det er også vanskelig å få inn i hodet at et land i Norden har hatt aggressive demonstrasjoner mot egen regjering tilnærmet hver helg i månedsvis, det er sånt vi hører om i Thailand, Burma og land i Afrika og kanskje i Sør-Amerika. I ekstreme tilfeller i Øst.Europa. Sentral-Asia, selvfølgelig. Men i Nord-Europa? På Island?

Og enda mer forunderlig at de har demonstrert, er at det har virket. Jeg må presisere. Det er forståelig at de demonstrerer. Islendingene har i løpet av fjoråret uten at de helt har fått med seg hva som har skjedd, plutselig forandret sin livssituasjon fra et liv i velstand og orden, til nød og kaos. I Norge er det problemer med banker som ikke gir ut lån, i Island er bankene konkurs og overtatt av staten. Og gjelden er et sted mellom 6 og 11 ganger BNP, i følge ulike kilder og anslag. Det er i beste fall 6 år med at alle varer og tjenester landet produserer går med til å betale lånet. Valutaen er devaluert, sparepenger har mistet verdi, og sparepenger i aksjer og verdipapirer har selvfølgelig mistet verdi. Rike Islendinger er nå fattige, og velstående Islendinger er nå i problemer. Det er klart det blir protester. Men at et nordisk land skal sette seg i en slik situasjon, at slikt skal skje? Og at det har virket?

Til det siste låner jeg argument av Frank Aarebrot, som jeg hørte på Dagsnytt 18 i dag. Det er et demokratisk problem at en liten gruppe demonstranter i Reykjavik skal endre hele den parlamentariske situasjonen. Folket klandrer regjeringen, men det er altså en regjering som har brakt landet til førsteplassen på FNs levekårsliste og til å bli det landet med best fremtidsutsikter. Om det er noe den regjeringen ikke har sett, så er det også noe resten av verden ikke har sett. Det er nå en ting. En annen ting er at det er viktig for demokratiet at man respekterer de demokratiske institusjonene og de demokratiske valgene som er gjort, respekterer konstitusjonen rett og slett. Nå har en liten gruppe demonstranter i hovedstaden fått regjeringen til å sette hele grunnloven til side, og skrive ut nyvalg. Med det er Island også i politisk kaos. Det er slett ikke sikkert stemningsbølgen som er nå, er den beste å holde valg i.

Jeg var tidligere optimistisk på at det ville gå bra med Island, men det er jo ingen naturlov. De er allerede et økonomisk ustabilt land, nå som de også blir det politisk, nærmer de seg uhyggelig de landene land i Norden ikke skulle bli sammenlignet med. Islendingene kunne jo ta en titt på Argentinas forsøk på å løse sin krise i 2001 og 2002. Uhyggelig, er dette. At statsminister Geir Haade også har fått kreft, og at dette er en del av at han trekker seg, gjør det hele tragisk.

Og med en liten gruppe demonstranter mener jeg at samme hvor mange de er, så vil det være en liten gruppe i forhold til de 250 000 som finnes på øya. Jeg synes det er topp med demonstrasjoner i gatene og regimer som veltes av dette. Men dette er ikke velting av noe regime, dette er demonstrasjoner fordi man er misfornøyd med politikken, og da blir det som Frank Aarebrot så fint sa: Det er nå en gang Islendingene selv som har stemt frem disse politikerne.

Til Kiev! Til Kiev enda en gang!

Jeg var der i fjor, og reiser igjen i år, til Ukrainas vakre by og hovedstad, historiske Kiev, med Russlands eldste klostere og første hovedstad.

I fjor kjøpte jeg billettene 28. januar, og skrev om det på en tidlig blogg. I år kjøpte jeg dem 25. januar, og skriver om det på ny. Jeg var som alltid i tvil om Russland eller Ukraina, men landet på Ukraina på grunn av hvor kjekt det var i fjor, med Babi Jar (som riktignok er mer uhyggelig, enn kjekt), landsbymuseet i Pirohovo, sjakken i snøen, restaurantene og bare det å traske rundt i gatene. I år er jeg litt stødigere med russisken også, og har godt håp om å snakke med folk, om noen vil snakke med meg.

Billettene kjøpte jeg på www.Wizzair.com, trolsk billig fra Sandefjord til Kiev, men ubekvemme avgangstider og spesielt når man skal reise fra Bergen, og i tillegg rekke jobben. Det har ført til at reisen fra Bergen til Sandefjord ble tre ganger dyrere, enn reisen fra Sandefjord til Kiev. På tilbaketuren er jeg også fortapt om det blir forsinkelser. Flyet er i Sandefjord 2050, flyet til Bergen går 2215. Det skal jo gå fint.

Dermed er det bare å glede seg, og det har jeg vært godt i gang med lenge.

Plastilina, i Skatehallen

I går var jeg og så teaterstykket «Plastilina» av russeren Vassilij Sigarev. Det var en produksjon oppsetning i regi av Bergen prosjektteater, med superhelten Thorleif Linhaven Bamle som leder av det meste. Thorleif kjenner jeg fra tiden i Immaturus, hvor han kom inn med akkurat de hemningsløse produksjonene han har holdt på med også etter at han sluttet i studentteateret. Han har evnen til å tenke stort, og til å få realisert sine prosjekter, og det skal han ha for. Det står respekt av det.

Jeg har imidlertid litt blandede følelser for at han har valgt russeren Sigarev som hovedleverandør av tekster til oppsetninger. Jeg er jo selv russofil, og synes det er glimrende at russisk dramatikk blir fremhevet, men akkurat han Sigarev har en stil som ikke ligger til mitt temperament. Han skriver teaterstykker som skal sjokkere, det er mennesker helt nederst på rangstigen, de bader i vold og dop og rus og skitt og sex og nedrighet, det er bunnskrapet. Teaterstykkene til Sigarev er også gjerne brokker av opptrinn og scener, i stedet for en helhetlig handling med dramatisk utvikling. Det er in-yer-face teater, sjokkteater, det er teater som skal få publikum til å føle vemmelse, Sigarev skriver selv at han var fornøyd når publikum følte seg fysisk uvel over stykket hans. Jeg liker ikke så godt å føle meg fysisk uvel, så dette er ikke noe for meg.

Jeg har også litt problemer med at Thorleif selv driver og oversetter den russiske originalteksten til Sigarev. Det må jo være litt problematisk, når han selv ikke kan russisk. Forrige stykke, Божьи Коровки возвражщаются на землю, eller «Bozji korovki vozvrazjsjtsjaiotsja na zemlio«, på norsk: «Marihønene vender tilbake til jorden». Den hadde oversatt til «Guds ku», fordi «bozje» også betyr Gud, og «korovka» betyr «ku». Ingen russiskkyndige jeg har snakket med, har latt være å le av den oversettelsen.

Med «Plastilina» har Thorleif og prosjektteateret ikke forsøkt en tittel som skal overgå originalen. Stykket heter «Plastilina» også på russisk. De har også latt være noen andre grep, som plaget meg ordentlig i «Marihøna» (jeg kommer aldri til å kalle det stykket Guds ku, det går bare ikke). Der hadde de tvunget den russsiske teksten inn i en norsk virkelighet, der den ble komisk utroverdig, med ungjenter som første gang får se navnet sitt på print, eller norsk ungdom som frykter mer enn noe annet å bli sendt til Afghanistan. Til Afghanistan kommer bare soldater som har søkt seg inn i Telemarkbataljonen, tjenestegjort der, og vist seg dyktig nok til å få lov til å reise. Det er kamp om plassene. Til Tsjetsjenia, derimot…

Stykket blir satt opp i Skatehallen i Nøstegaten. Dette er noe vi alle drev med i studentteatertiden, å flytte teateret ut av teaterlokalet, og prøve ut nye scener og steder å spille teater på, og i. Den store hallen, som også ser ut som en lagerhall, er helt ypperlig å spille teater i. Og det er fristende å sammenligne med institusjonsteateret DNS, der man er bundet til sine stoler og sine profesjonelle scener, der man kan gjøre en rekke med triks, men der alle triksene temmelig sikkert er brukt før i andre stykker. Med Plastelina-oppsetningen begynner teateropplevelsen allerede i det du skal plukke deg ut en varmedress, fordi det er så kaldt i hallen. Og du kommer ikke inn i en sal, der publikumsstolene er ett sted, scenen et annet. Man må rett og slett orientere seg litt for å finne ut hvor man skal sitte, og hvor scenen skal være. Klokelig nok har de valgt å legge scenen overalt.

Dermed blir det en friskhet og en vilje man ikke finner så ofte på DNS, og andre konforme institusjonsteater. Det er blå svingstoler i plast, helt enkle, som står litt rotete rundt noe som kan se ut som en liten scene, med et lite bord og en lampe, og det virker naturlig at det er her spillet skal foregå. Men det begynner plutselig, forsiktig, et helt annet sted, foran et stort lerret, der det plutselig står en gutt og fomler med litt leire, eller plastilina. På lerretet vises også film, bak lerretet står et stilas, og fra stilaset stikker hoder ut og snakker til og latterliggjør den stakkars gutten, hovedpersonen Maksim, 14 år, som nå står der. Det er et vakkert bilde, friskt bilde, og det passer til stykket og det stykket skal handle om.

Sceneografien og oppsettet er jeg uforbeholdent positiv til. Jeg liker godt at man har stoler man kan svinge rundt på, og selv velge hvor man skal se. Jeg liker for eksempel godt å se på resten av publikum og deres reaksjoner, og det var det rikelige muligheter til her, uten at det virket påfallende. Skuespillerne kunne også gå rundt mellom stolene om det skulle være nødvendig, det er god plass i hallen, og hele plassen ble utnyttet i spillet, noen ganger også med at man snakket med hverandre tvers over hele publikum. Og den ene gangen bordet i midten ble lyst opp og benyttet, det var rett og slett vakkert.

Stor ros skal Bergen prosjektteater også ha for å velge levende musikere. Wow! Jeg kan ikke huske sist jeg har sett det i Norge i en skikkelig oppsetning. Wow! De stod diskret helt bakerst i hallen, men opplyst når de spilte, så man kunne velge å se på dem, i stedet for på spillet, som jo som regel var temmelig rått. Instrumentene var gitar, cello og trekkspill, av det jeg kunne se. Tenk var det flere teatertrupper som lot kostnadene fare, for å gjøre det skikkelig. Man lager jo ikke teater for økonomisk overskudd.

Jeg synes også det er befriende å se skuespillere som ikke så beveger seg så tvunget. Ser man to forestillinger av en teateroppsetning, så skal de ikke være prikklike, mener jeg, teater skal være levende. Bergen Prosjektteater bruker også ikke helt skolerte skuespillere, slik at spillet gjerne blir litt rufsete, og også det faller i min smak.

Thorleif har denne gangen dempet de aller råeste opptrinnene. Der han sist gang trakk frem på scenen en voldtekt som skulle foregå bak scenen, eller det var vel ikke voldtekt, hun solgte seg for et eller annet, og det måtte plent vises for publikum hvordan det var, det var sist gang. Denne gangen var slagene tydelig til side for skuespillerne, man traff ikke med spyttingen, pulingen var ikke så eksplisitt, det var litt dempet. Men det var likevel altfor mye for meg. De hadde også funnet frem en renspikket pornofilm å vise på storskjerm, gamle Caligula, det er vist ikke pornofilm, men det er porno som vises, og jeg skjønner ikke hvorfor det skal være nødvendig. Det grensesprengende teater er virkelig i krise, når det er dette som skal til for å sprenge grenser.

Og uansett hvor rått og fælt og ille alt var, hvor fælt lille Maksim ble banket opp, skreket til og voldtatt, så var det ingen jeg kunne se som forlot skatehallen rystet. Jeg tror ikke det er så lett å identifisere seg med en karakter som Maksim, jeg tror ikke han er representativ. Det går selvfølgelig an å lete opp en unge som har det skikkelig fælt, som er 14 år og blir voldtatt, men jeg tror ikke han er representativ for noe lenger. Selv ikke i Russland finnes det så mange av dem, lenger, selv om det finnes mange som har det ille. De har det imidlertid ille på en helt annen måte, og jeg mener denne virkeligheten er viktigere å få frem. Jeg mener teateret gjør det best når det rammer akkurat dem som sitter og ser på. Og i Norge er det ingen som blir rammet av skjebnen til unge Maksim. Bergen prosjektteater forsøker rett og slett å sjokkere oss med en verden verre enn den er, og det skulle være helt unødvendig, med alle de problemene som egentlig finnes, og som angår oss alle.

Jeg vil likevel anbefale stykket og oppsetningen, teateropplevelsen er det ingenting å si på, selv om jeg personlig hadde likt det bedre om de ikke var så opptatt av å sjokkere hele tiden. Noen av scenene er rett og slett skikkelig fine.

http://www.bit-teatergarasjen.no/

Hedda Gabler, på DNS

I trær som faller av «Thomas Bernhard» sitter helten i en ørelappstol under et middagsselskap i et øvre middelklassehjem i Wien, og slynger ut sin edder og galle om småborgerligheten, tarveligheten og forfallet i kulturen. Jeg har tatt plass i min dyre lenestol, kjøpt på Skeidar, for å gi min vurdering av «Hedda Gabler», som jeg så en prøveforestilling av på Den nationale scene i Bergen.

Det er «Vildanden» helten i Holzfällen: Eine Erregung snakker om, og forkaster. Det er et stykke som på Wiens borgerlige teaterscene har fått mye ros, særlig blir de flotte skuespillerprestasjonene fremhevet, men helten slakter både dem, og stykket og dem som roser det. Jeg hadde likt godt om alle som så «Hedda Gabler» på DNS i går, eller som ser det under de ordinære forestillingene, straks går hjem og leser Bernhards utmerkede roman i løpet av en dag eller to.

Henrik Ibsen er Norges suverent største og en av verdens aller beste dramatikere. Det er rett og riktig at hans stykker nest etter Shakespeare spilles mest i hele verden. Men han faller likevel ikke helt i min smak, jeg foretrekker Shakespeare, Tsjekhov, Beckett og de greske tragediene for de aller største teateropplevelsene mine. Det er av slike teaterstykker jeg kan gå ut av teatersalen og være rystet. For meg blir Ibsen litt for ryddig, det henger for godt sammen, alt er så motivert og så perfekt, at det nesten blir litt forutsigbart og uspennende. Ibsen blir for flink, rett og slett. Det er sjelden karakterene hans foretar seg noe uventet, noe irrrasjonelt, eller noe som ikke er perfekt forklart ut i fra det som tidligere er hendt i stykket, eller i karakterens tidligere liv. Noen liker teateret slik, og synes nettopp dette er en kvalitet med Ibsen, men jeg foretrekker altså når Antigone sier nei inntil døden, når Othello dreper Desdemona som han elsker over alt i verden, når Onkel Vanja og Sonja fortsetter å sende penger til dem som har ødelagt livene deres, og når Vladimir og Estragon har en mening med livet fordi de venter på Godot.

Hedda Gabler er nettopp et av stykkene til Henrik Ibsen jeg liker best, nettopp fordi denne karakteren ikke er helt fullt ut forklart. Hun mister litt herredømme over seg selv i løpet av stykket, hun har en lidenskap som overvinner fornuften, og hun har grunn til å være redd for seg selv, fordi hun kan finne på handlinger som blir fatale både for seg selv og for andre.

Henrik Ibsen har også et problem med sin egen suksess som dramatiker. Hans stykker er et voldsomt og kraftfullt oppgjør med samfunnet som det var mot slutten av 1800-tallet, og spesielt med borgerklasseidealene der kvinnen skulle være underlagt mannen, og det viktigste var å holde en fasade av lykke. Innen Ibsen var død, var standpunktene hans allerede på vei mot å bli ufarlige, og allerede i mellomkrigstiden ble stykkene hans feiret av nettopp den samme borgerklassen som han egentlig bittert kritiserer. 70 år etter det igjen, er problematisk å få en trovedig oppsetning av «Et dukkehjem, fordi alle moderne kvinner ville forlatt en mann som Helmer for lenge siden, og ingen ville et øyeblikk finne på  å kritisere dem. Ibsens stykker har blitt kutyme, det er ham som nå er den konforme.

Hedda Gabler skiller seg ut her også. Det finnes ikke den kvinne i verden som vil forsvare at det er riktig å brenne Eilert Løvborgs manuskripter, og ta livet av seg, det er skandale. Det er en virkelig skandale, også i 2009.

Så skal altså Den nationale scene i Bergen dramatisere dette teaterstykket Henrik Ibsen skrev i 1890. Og de velger å ufarliggjøre det så fullstendig at det eneste målet med oppsetningen må være å få nettopp den rosen, som Vildanden fikk av middagsgjestene i Trær som faller: En irritasjon. Stykket begynner med Johan Sebastian Bachs himmelsk vakre Goldberg-variasjoner, temaet der, og Hedda Tesmann kommer inn og overtar spilingen av det, på flygelet sitt. Så faller stykket sammen.

Den første irritasjonen er at regissøren har utstyrt skuespillerne med noe så vanvittig som en trådløs mikrofon. Alle karakterene går rundt med en vorte på kinnet. Alle stemmer kommer som hørespillstemmer fra høytalere oppe i taket, gjerne med de mannlige karakteren på litt høyere volum, og alltid så dødt som en stemme fra en middels høytaler blir i forhold til en stemme i levende live. Skal teateret virkelig gi fra seg denne eventyrlige fordelen de har i forhold til film? Hva skal da bli igjen av teateret?

Den neste irritasjonen er at alle skuespillerne er instruert til å snakke med en intonasjon som man bruker når man skal parodiere Ibsen. Dette er fjernsynsteateret, som det var på sitt verste. «De er ikke egentlig lykkelig, – det er nok saken» med fjernsynsteaterstemme. «Å, jeg burde jo føle meg så inderlig glad,» med fjernsynteaterstemme.

Tredje irritasjon er at man nå som det er blitt ufarlig plent skal ha med så mye en gang dristige sex-scener og sex-antydninger. Back kan nå komme inn mens Hedda står i dusjen, ikke mens hun skifter, og Hedda følger opp med obskøne bevegelser når hun spør om mannen til fru Elvested tar seg av henne sånn på sin måte. Jeg kunne bedt regissøren eller skuespilleren prøve et sånt spørsmål med en sånn bevegelse i virkeligheten, og sett hvilken reaksjon det ville vakt. Og hvorfor gjør teateret det mot seg selv, at Jørgen Tesman skal klemme sin Hedda klamt på brystene helt fremme på scenekanten, og hun skal rulle seg over ham og de skal legge seg ned og ha en utilslørt akt med klærne på, og han etterpå liggende med sine sprikende ben mot Hedda, og sitt skallede hode mot publikum, i en stilling som kort og godt krenker menneskeverdet. Jørgen Tesman i denne posituren er for meg et bilde på hele forestillingen.

Fjerde irritasjon er at samtlige karakterer med nevnte Tesmann i spissen, har fått forbud mot å virke troverdige. Tesman blir utlevert som en fjott, ikke engang skuespilleren er glad i karakteren sin, og forsøker heller i hver eneste replikk og hver eneste bevegelse å utlevere ham til latter for publikum. Og et publikum som med det slipper å bli truet eller utfordret, ler godmodig og hjertelig fordi han er jo så dum, og heldigvis er ingen i verden sånn som ham lenger. Eilert Løvborg er ikke bare en bohem, men et vrak, og han må spille den viktige scenen der han forklaret at han har mistet manuskriptet – i kadaverfylla. Det er like skummelt som ham som hyler «Alt håp er ute!» på vei hejm fra Nachspiel. Fru Elvestad har tydeligvis fått beskjed om å spille ut følelsene sine, for om de ikke blir spilt, er det ingen som forstår hva de vil være.  Legg for eksempel merke til hvordan hun reagerer da advokat Brack kommer med beskjeden om at Eilerrt ligger for døden. Og i dette selskapet løper Hedda Gabler rundt omkring, travelt opptatt av å huske alle sceneinstruksjonene sine.

Femte irritasjon er sceneogafien. Den er vakker og minimalistisk, med rette linjer og turkise farger, de omtrent eneste rekvisittene er pianoet og pistolene, det er gardiner og vegger som går opp og ned, og frem og tilbake. Det er tydelig at de her har tenkt å ha et visuelt vakkert teater, et estetisk teater, det skal være fint å se på. Dette er ikke teater av typen jeg foretrekker, for estetiske opplevelser ser jeg på andre ting, men det er en smakssak. Problemet var at det estetiske her ikke var skikkelig gjort. Scenen var kanskje vakker, men den ble ikke spilt vakker. For i spillet skulle skuespillerne opptre naturlig, eller teatralsk, er vel rettere sagt, bortsett fra at det var tydeligvis viktig at de beveget seg rundt omkring for å gi flotte teaterbilder, så var det likesom ikke det som skulle være poenget. De skulle liksom bevege seg, fordi det passet til samtalene og var motivert av impulser og følelser. Resultatet ble en Hedda som midt i enhver samtale og ethvert følelsesmessig oppbrudd, kunne finne på å gå rundt og passere, over og under pianoet, og med å trekke i det digre, grønne teppet. Hva i all verden var det for noe? Er det ingen som i løpet av den lange produksjonen har sagt at dette ser bare rart ut?

Og slik kan man fortsette med den ene irritasjonen etter den andre. Hver scene er et problem, og en irritasjon, og hele tiden er stemmene fra høytalerne i taket med på å minne om det om man skulle glemme det. Denne produksjonen er dårlig teaterhåndverk. De faller mellom stolene om å lage et visuelt vakkert og et menneskelig troverdig teater. Skuespillerne skal både løpe rundt og se fine ut på den enorme scenen, samtidig som de liksom naturlig skal spille ut de menneskelige følelsene. Resultatet er at de ikke oppnår noen av delene, og står svært langt fra å få til begge. Det er et teater som ikke vil noe. Det er et teater som velger minste motstands vei. Det er et teater som er fornøyd når publikum klapper når forestillingen er slutt, og etterpå snakker positivt om det under middagsselskaper i de tusen hjem. Det er akkurat den typen helten i Trær som faller løper hjem fra, og tenker «jeg må skrive noe med en gang, samme hva, jeg må skrive om dette, nå.» Og akkurat den stemningen var det jeg gikk hjem fra prøveforestillingen i.

Oro Jaska Beana (Ti stille, Ari Behn)

I 2008 vant gruppen med den snedige skrivefeilen «The black sheeps» vel fortjent Melodi grand prix junior med den kraftfulle låta  «Ari Jaska Behna» (stavet på samisk Oro Jaska Beana), eller ti stille, Ari Behn. Sangen handler om en hund som har dilla på sild og tortilla, og som bjeffer hver gang den blir fornærmet. Det høres akkurat ut som Ari Behn. Når man i tillegg får høre at hunden er litt for rund og tykk, har fått høyt blodtrykk, og er litt tett i toppen, så skjønner man selv om man ikke kan et ord samisk at det må jo være Ari Behn. Vår tidligere Mikael Bjørshol.

De unge, svarte sauene fra sameland var virkelg forut for sin tid med denne sangen, for det er først nå i 2009 Ari Behn virkelig har gitt oss grunn til å be ham holde kjeft. Først var det hans personlige vendetta mot tidiligere soussjef – nå sausesjef – Carl-Erik Grimstad, intet mindre enn vendette, og heller intet mindre enn personlig, fordi Carl-Erik Grimstad i følge Ari Behn  hadde «tapetsert VG med kronikker fra Norge til månen». Sitatet er fra Dagsnytt 18, da Ari Behn var i debatt med Trond Nordby (Jepp). Sjelden ser vi så mange kolliderende metaforer av en slik størrelse med så få ord. Sjelden har en debatt mer fortjent å bli overhørt. Skal man forholde seg til den, er det like greit å sitere ordene til vokalist Agnete Johnsen i de svarte sauenene: «Ora Jaska Beana».

Med alt som angår Ari Behn lønner det seg å holde kjeft. Det er ingenting man kan si om ham, som overgår det han sier selv. Den siste som fikk erfare det, er språkforskeren og meningspolitimannen, Finn Erik Vinje, som gikk ut og kritiserte navnene Ari Behn og Martha Lousie (hun som snakker med engler og hester, men ikke med sin mor) gav barna sine. Dette er navn man kritiserer enkelt og greit ved å skrive dem opp: Maud Angelica, Leah Isadora og Emma Tallulah. Man trenger ikke legge til at det er rare navn, og at det høres ut som tre drinker. Eller samiske sangtitler.

Finn Erik Vinje smalt til med at disse navnene alene er nok til å avskaffe monarkiet, eller det var det jeg som smalt til med, Vinje nøyet seg med at navnene i seg selv var et argument for å gjøre det. Navn som argument for å avskaffe en styreform, jeg er historiker, men noe slikt har jeg aldri hørt om, selv ikke i jallaland. Ari Behn – som selv har et navn å forsvare, det ser jo bra dumt ut å hete Ari Behn når man en gang het Ari Mikael Bjørnshol. Han kunne kutte ut Ari og hete Mikael Bjørnshol, slik at man i det minste kunne ta navnet hans alvorlig. Ari Behn er blant de få i verden som vil ta en sånn debatt, at rare navn er en trussel mot monarkiet. Og for ham er det ikke bare en debatt, men en metaforisk krig, der han allerede kjemper på flere fronter, og nå åpner en til. Han har ladd storkanonen, og kalt Vinje intolerant. Det er vanskelig for en humorist å legge til noe her.

Det er bra melodi junior grand prix, tar seg av ham. Oro Jaska Beana. Ti stille, hund.

DNBnor og erstatninger for strukturerte spareprodukt

I dag kom en kjennelse fra banklagenemda om at en småsparer fra Nordmøre får medhold i saken han har anlagt mot DNBnor om sparing i strukturerte spareprodukt. Dette er produkt bankene har sydd sammen, og solgt til sine kunder, for selv å tjene penger på dem, kort sagt. Det skal gi sparing med større avkastning, med garanti mot tap (i hvert fall store tap), men i praksis har det betydd at mesteparten av pengene blir satt på høyrentekonto (dette er garantien, det er disse pengene kunden uansett får igjen), mens resten blir spekulert i aksjemarkedet, hvor banken tar en del god del av gevinsten. På det verste ble kunden oppfordret til å ta opp lån – i banken – for å investere enda mer, med enda mer inntekt for banken der også. Småspareren fra Nordmøre tapte i følge NTB 180 000 kroner på produktet banken anbefalte, og bankklagenemda mener altså at banken bør dekke dette tapet for å ha gitt elendige råd mot bedre vitende.

Så langt, alt vel. Kanskje. Saken er i hvert fall presentert som en gledelig nyhet i mediene i dag. Og den er jo i hvert fall gledelig for ganske mange hundre, faktisk, småsparere i Norge som har blitt lurt av bankene til å investere i slike produkter. Og dårlige rådgivere har i Dante sin plass godt nede i Helvete, det kan være greit de får seg en smekk, og at kundene blir holdt skadesløse i en sak bankene har seg selv å takke for. Det er bare det, at saken er usedvanlig dårlig timet.

I går gikk Bank of Scottland med det største underskuddet noe britisk selskap noensinne har hatt. De falt 69 % på London-børsen. På en dag der Barrack Obama ble svoren inn til presidentembedet i USA, falt New York børsen med 4 %, ledsaget av finansaksjer, med bankaksjene i spissen. Finanskrisen treffer bankene knallhardt, og det har så langt stort sett vært overraskelser i negativ retning, enda så pessimistiske man etter hvert har blitt. Island mistet sine tre største banker, og med det også sine tre største selskap, USA har mistet sine Lehman brothers, og flere andre rundt om i verden har også godt under, og med dem har også andre banker tapt millioner og milliarder i lån og aksjeinvesteringer. Dette er ingen spøk.

Og DNBnor har også noen ville terrakommuner som driver og saksøker dem. Det er for noen hundre millioner kroner. I dag gikk selskapet State street i USA, den største private eier i DNBnor, altså største eier utenom den norske staten, de ble mer enn halvvert på New York børsen. 59 % ned på en dag, da er det vanligvis fare for konkurs. Og DNBnor vil bli revet med.

DNBnor går jo ikke konkurs hvis staten velger å redde dem. Men en løsning som den som gjaldt for kredittkassen i sin tid, kan vel temmelig raskt bli utfallet denne gangen også. Staten kjøper alle aksjene, nuller dem, og starter på nytt med blanke ark. Poenget er at DNBnor ikke bare kan betale ut erstatninger fra en bunnløs kasse penger. Bildet er vel heller at de betaler ut fra en kasse med hull i. Staten er største eier i denne vår suverent største penger, og ingen nordmann skulle være glade over at staten taper så vanvittig mange penger som de nå gjør. Private investorer skyr selskapet som pesten, og enda verre ser det ut til å ville bli nå fremover.

Så det er virkelig en bedriten sak, for å bruke et litt folkelig uttrykk. Bankene skulle selvfølgelig ikke gitt de håpløse rådene om å investere i de råtne produktene de satte sammen, men om den nå må bære tapene dette her medført, så kan det jo føre til enda større tap for enda flere. Vi bør rett og slett heie på bankene våre, om dagen, for selv om de stadig vekk plager oss, så trenger vi dem. Virkelig.

Velkommen Barack Obama!

I går hadde USA en av sine minst populære presidenter noensinne, i dag har de en av sine mest populære. I går var presidenten hvit erkeamerikaner, født i Connecticut, oppvokst i Texas, foreldre fra Massachutes og New York, overrklasse, faren var president, broren guvernør, bare velstand. I dag er presidenten svart, halvt andregenerasjons innvandrer, født i Hawaii, oppvokst i Indonesia, med foreldre fra Kansas og Kenya, stefar fra Indonesia, nedre middelklasse, skilte foreldre, og en far som flyttet tilbake til Kenya, for der omtrent ikke å bli sett. Kontrastene er mange, og slående. Og de aller fleste går i favør den nye presidenten, Barack Hussein Obama!

Samlingen amerikanere og utlendinger i Washington da tiltredelsestalen skulle holdes, var rekordstor. Det var flere millioner til stede, og enda flere som fulgte med på radio og TV, og alle hadde enorme forventninger til hva talen skulle inneholde. Bergens tidende klinket til og spekulerte allerede på forhånd om talen ville plassere seg inn blant topp hundre i historien, eller var det dette århundret (veldig sjelden store taler blir annonsert på forhånd, forresten), Dagsnytt 18 på NRK hadde viet hele sendingen til begivenheten. Og TV-snutten BBC hadde lagt ut på sine sider, brøt sammen og lot seg ikke vise.

Jeg ble rørt av talen, men jeg er nå en gang følsom, også da, og syntes det var stort at han begynte med å takke avtroppende president, George W. Bush, for å ha tjent landet sitt, og for å ha vært generøs og hjelpsom gjennom overtakelsesperioden. Man skal ikke sparke dem som ligger nede, og en stor brobygger, rekker ut hånden til dem man har slått. Det var også flott når han henvendte seg til hele verden, deriblant den lille landsbyen i Kenya, hvor han har sine røtter fra. Og han la ikke skjul på at det var tøft arbeid som ventet for å komme ut av problemene som nå gjelder i landet og i verden, men at ingen måtte tvile på at problemene ville bli møtt, og overvunnet, og at håpet skulle seire over frykten, samhold om felles mål over konflikter og uorden. Ellers er jo større ord tillatt og påkrevd i amerikanske taler, enn i norske, (Are Kalvø har jo godt demonstrert hvordan det ville gått, om Erna Solberg skulle kopiert ordene fra talen Obama holdt da valgseieren over Mc Cain var sikret, «om noen der ute, fortsatter tviler, om alt er mulig i dette landet her, (…) som fortsatt stiller spørsmål ved vårt demokrati, så er i kveld svaret,» forestill dere den med Erna Solbergs stemme) og jeg må nok si amerikanerne går for langt for min smak noen ganger. Talen på engelsk – med video – kan dere finne her.

Dagsnytt 18 rotet for en gangs skyld lite grann, og greide ikke å fylle en skikkelig sending, selv om de hadde et historisk øyeblikk å sende fra. Å la hele talen gå direkte var utmerket og en god ide, men Annete Groths panegyriske kommentarer på forhånd begynner å bli litt parodiske, etter hvert, hun har skiftet fra å være journalist, til å være fan som skal dekke siste konserten til Robbie Willaims, og synes han er såååå fantastisk. Godeste Petter Stordalen ble også intervjuet, fordi han har milliarder nok til å komme seg til Washington, og levere den innsiktsfulle kommentaren at dette er den største og viktigste nye presidenten siden Lincoln. Det er mulig å tenke seg en og annen annen viktig også der, innimellom.

Det er et historisk øyeblikk, og et begeistret øyeblikk, og det er ikke sikkert at det er så dumt at media lar seg rive med i begeistringen. Jeg synes det er flott sånn som Barack Obama sa det selv, da han midt i den tøffeste valgkampen, den mot Hillary Clinton, ble beskyldt for å bare bruke ord og ikke ha noe konkret å komme med. – Bare ord? spurte Barrack Obama. Hva med «Jeg har en drøm», av Martin Luther King, og han nevnte flere slike eksempler, – er dette bare ord? Hva hvis disse ordene virkelig kan forandre noe? Skal vi ikke bruke dem? Skal vi ikke tro på dem?

Jo, vi skal. Yes, we can. Velkommen Barack Obama!