Tilbake i Bergen. Klar for 2009.

Punktum i overskrift. Det går bare ikke an. Jeg er uansett tilbake, uansett klar for 2009.

Leiligheten her ønsker meg aldri særlig vennlig velkommen. Den er kald, og den er rotete. Selv om jeg bare har bodd her i snaue fem år, har den allerede blitt slik at den vel aldri noensinne vil bli ryddig. Det er for mange ting i den, for mange ting, for mange bøker, for mange ting, møbler, hyller, alt er satt opp nokså provisorisk, og så er det provisoriske blitt permanent. Og jeg har flere bøker enn hyller. Og flere hyller enn det er plass til. Men det er greit. Sånn er jeg.

I går på Ganddal var en sliten dag. Jeg stod opp, spiste frokost, skrev en underskrift, og gikk ned i kjellerstuen der jeg tente opp i peisen. Så besto resten av dagen stort sett av å fylle på med ved, og skifte TV-kanaler, eller til og med sette i en film, en video, en DVD. Og noen ganger var det å gå fra lenestolen, til sofaen, og kanskje også tilbake. Etter en lang stund var det lunsj, jeg måtte opp og spise. Mor og Tonje hadde også kjøpt ny seng, til meg, og på et tidspunkt måtte jeg opp og være med og bære ned platene på den gamle. Med de to tingene der, først skrive under på noe, så bære noe, ble det en dag med litt for mye å gjøre, slik jeg følte meg der. Men det var verdt det, for det var skikkelig gøy på fredag. Og jeg fikk sett filmer og TV-program jeg ellers aldri ville sett.

Her er et avsnitt om dem. Batman, the dark knight, var en film jeg så tidligere i julen, og det var en skikkelig film. Det var skikkelig håndverk i manus, spill og regi, dette var ikke noe tull, dette var godt gjort, og Joker var en skurk som gikk langt utover den tradisjonelle tegneserieskurken. Han var rett og slett uhyggelig. Så da tenkte jeg at jeg skulle se film nummer 1 også, men så bommet jeg, og så i stedet Batman returns, fra 1989, der Jack Nicolsen rett og slett dummer seg ut i forhold til Jokeren av i fjor. Batman returns var noe tull i manus, spill og regi, her var ikke noe skikkelig håndverk. Men jeg så den, eller jeg sov, mens filmen gikk i foran meg (eller i nærheten av meg). Olsensbandens aller siste kupp. Hvem skulle trodd at jeg skulle se den i en alder av 35 år. Den har sin sjarm, frivillig og ufrivillig, i 1982 kunne man slippe unna med mye. Jeg fikk også sett Discovery channel, i Alaska om man ramler uti et isvann, så må man huske regelen 1-10-1: Man har 1 minutt på å orientere seg og ikke få panikk og beholde roen, 10 minutt å gjøre meningsfulle bevegelser og kanskje komme seg opp, klarer man det ikke innen det, så klarer man det ikke, og kan bare håpe på hjelp, etterpå har man 1 time på å få tilbake varmen. Jaja. Og jeg så naturprogram fra Amazonas med 2 diameter store vannlinjer, vannulven (eller hva det het), og sjøku (eller hva det het, i slekt med elefant), og otere som jaget krokodiller og spiste pirayaer. Jaja.

Søndag, i dag, var siste dag hjemme på Ganddal. Jeg var utvhilt, etter en god natt i en ny seng. Det var god, lang frokost, og jeg hadde ikke så mye annet å gjøre enn å pakke, og stort sett er det mor som pakker. Vi var godt i rute, og jeg fikk til og med meg litt pizza på veien, pluss mat i kofferten nok for et par uker til med juleferiestandard. Men jeg glemte fotoapparatet.

På flyplassen tar det som vanlig lenger tid å komme ombord på flyet, enn selve reisen, det er ikke måte på hvor mye tull det er med innsjekking, sikkerhetskontroll, og det ene og det andre for tiden. I landets 1000 årige historie er ikke et eneste fly kapret eller forsøkt kapret her hos oss, om man ser bort fra noen fylleforsøk, så jeg ser egentlig ingen grunn til at normalt godt fungerende mennesker skal bli hjerneutkoblede sikkerhetsvakter på flyplasser. Plutselig kan man ikke kjenne igjen en bærbar datamaskin, om den ikke ligger for seg i en eske (jeg fikk ikke en gang legge nøklene i samme esken), plutselig blir vanlig vann regnet som et livsfarlig våpen, plutselig må man gjennom full beføling med metallsøker og hender, om man glemmer å ta av seg beltet før man går gjennom personkontrollen. Det er premieidiotisk. Jeg skjønner det ikke, jeg skjønner det bare ikke.

I Bergen ventet flybusskø. De fyller opp en buss om gangen, selv om det stå langt flere folk i kø, enn bussen har plass til, og selv om det står en ny buss like bak, som skal kjøre like etterpå. Og de fyller ikke en gang bussene skikkelig opp. Dette kan de gjøre raskere, og bedre. Men det eneste man kan være sikker på at de klarer, er å skru opp prisen med fem kroner hvert år. Nå koster det 85. Det nærmer seg prisen for flyreiser. Jeg håper vi får et russisk system, en gang, med marsjrutkaer eller drosjebiler, som kan gi disse bussene litt konkurranse.

Så kom jeg altså hjem, egentlig optimistisk, egentlig klar for et nytt år, egentlig med et par planer. Men distre og ubekymrede folk som jeg får av og til svi for at vi tar så lett på forskjellige slags ting vi regner med bare er i orden. Denne gangen var det for meg husleien, som ikke gikk slik på autogiro som jeg hadde hatt i hodet, og nå hadde det hopet seg opp med regninger som plutselig skulle betales. Med betydelig straffegebyr. Og jeg som i alle år har gjort alle ting for å unngå enhver form for gebyr, som aldri tok telefoner før fem, når det var billigere etter fem, som alltid har gjort mitt for å knipe inn der det har vært penger å spare, for å leve mer og arbeide mindre, plutselig ble en del av det revet bort fordi jeg ikke har åpnet nok konvolutter i mitt liv, eller i høst. En telefon hadde vært nok.

Jaja. Jeg er klar for 2009 allikevel. Godt nytt år fra Bergen.