For lite salt, på bordet, for mye salt, på ryggen

Jeg er en aktiv person som liker å lese flere bøker på en gang, ha flere ting på gang, samtidig. En av bøkene jeg leser nå for tiden, og har lest på lenge, er utmerkede «The russian context», en slags samling over tekstbrokker og kollektiv hukommelse i den russiske kulturen. Tilsvarende på norsk ville favnet alt fra Henrik Ibsen til Øystein Sunde, og hva vi kan fra barne TV, TV-programmer, filmer, historie og våre gamle ordtak og munnhell. Det ville stått opp trollet og draugen, om folkeeventyrene og karakterene der, om alt det enhver nordmann får med seg. Veldig greit å ha det samlet på ett sted, når man skal lære et fremmedspråk og en fremmed kultur.

Akkurat nå holder jeg på med russiske ordtak av middels vanskelighetsgrad. Det vil si at de er «Middels» vanskelig å forstå, i motsetning til de lette, som man forstår med en gang, og de vanskelige», som man ikke forstår i det hele tatt. På kanten av en lang natts ferd med vodka og gitar, er det fint å vie en post til dette. Og den som rekker å se denne posten før i morgen, kan jo tenke litt over hva dette ordtaket mon betyr. — Og der er tiden gått, og mer tid til å tenke, er det ikke. Her kommer en samling middels vanskelige russiske ordtak, med forklaring.

Без бумажки ты букашка, а с бумажкой – человек. Uten papirer er du en lus, med papirer er du et menneske. Dette kommer fra gammelt av, men er i høyeste grad gjeldende også i dag. Uten gyldige identifikasjonspapirer kommer du ingen vei i Russland, enten du er turist eller innbygger. Du er nødt til å vise passet for å kjøpe togbillett, reise med tog, ta inn på hotell eller hvor som helst ellers, for å søke på et eller annet, eller hvis politiet bare spør deg om det på gaten. Jeg husker enda panikken damen i skranken hadde da jeg i Volgograd i 2005 skulle kjøpe flybillett fra Astrakhan til Moskva, og jeg bare hadde kopi av passet. Sjelden har jeg sett tydeligere gestikulering på at dette var helt umulig, jeg snakket jo den gang bare to måneder russisk, det vil si nisjto – intet – og kunne risikere å bli strandet der nede i det russiske syd, men passet hadde jeg. Frustrasjonen over byråkratiet er til å ta å føle på der borte, og dette ordtaket er fra folk som mener det. En moderne og mer humoristisk variant er : Сирака – больше, чем жизнь. Et sertifikat er større enn livet. 

За «спасибо» некрасиво, надо денги платить.  En «takk» er ikke pen om det ikke følger penger med den. Russland er et veldig land, et fattig land, og et land med mange genuint hjelpsomme mennesker. Mange ønsker oppriktig å hjelpe, og gjør mye mer enn hva man skulle forvente, som damen i Irkutsk, som gikk helt opp i var det fjerde eller femte etasje i leiligheten sin i Irkutsk, hentet et glass vann, og gav meg det, fordi jeg var tørst og spurt om det var noen butikker åpne som solgte vann. Jeg var for dårlig i russisk til å forklare at det var ikke nødvendig å hente det der vannet, men det var veldig snilt. Folk du så vidt har blitt introdusert for, og knapt kjenner, kan finne på å reise med deg fra stasjon til stasjon i Moskva og stå i kø for å hjelpe deg å kjøpe togbilletter. Og når du bor hos vertsfamilie, eller får komme på besøk til noen, er det ikke måte på hvor mye mat du blir servert, og hvor godt det skal være for deg. Men mange er fattige, noen virkelig fattige, og de må spe på en laber inntekt med å hjelpe og til dels utnytte forvirrede og uvitende turister, og andre som måtte trenge hjelp. De har flere forskjellige måter å uttrykke at «takken ikke er nok» på.  Za «spasiba» nekrasivo, nado dengi platitj, som de russiske bokstavene uttales, er standard. En annen variant er: На «спасибо» платя не сошьёшь. En «takk» syr ingen kjole. Og skal man være riktig frekk og grov, er det nok å velge mellom også der. Men riktig grov og frekk er ikke jeg, så de variantene styrer jeg unna.

Зараза к заразе не пристаёт. Smitte smitter ikke smitten. Det er «Zaraza» som betyr 1. smitte, 2. (om person) beist 3. djevel, «Zaraze» er dativ, styrt av preposisjonen «k» (mot, eng «towards»), mens «pristajot» er tredje person entall av det imperfektive  verbet «pristavatj», som betyr 1. klebe seg fast til, 2. smitte og flere andre ting. Så det kan også ovesettes til «Smitte klebes ikke til smitte», eller kanskje aller best, «smitte blir ikke klebet ikke til et beist». Dette er altså slett ikke noe optimistisk ordtak, som kan tolkes i retningen «hvis man først er smittet, så blir man ikke smittet på mer», eller noe sånt, det er det godt, russisk pessimistiske at smitten ikke når den som fortjener det. Et beist og en slask og en djevel vil ikke bli smittet, det finnes ingen slik rettferdighet i verden, den som er ond slipper unna. Om man vil insistere på å bruke uttrykket positivt, så kan man si det om man selv er syk, og en annen person nærmer seg, som en mild advarsel om å være forsiktig.

Лиха беда начало. Starten er forferdelig trøbbel. Eller: «Likhoj», betyr ond og vond, «beda» er ulykke, trøbbel og vanskeligheter, «natsjalo» er start eller begynnelse. Dette er den russiske versjonen av våre «Enhver reise begynner med det første skrittet», «Det første skrittet er alltid det verste» og uttrykket «Dørstokkmila». Russerne får best at dette skrittet, å komme i gang, at dette er noe ordentlig vanskelig og problematisk, det er «bad trouble» som min «Russian context» oversetter det med. Selv den midterste versjonen vår inneholder litt optimisme med det at når du først får begynt, så er det verste over, da blir det lettere. Russerne har ingen løfter om noe slikt. De sier bare at starten er fryktelig vond.

Много будешь знать, скоро состараться/плохо будешь спать. Den som vet mye, blir fort gammel/sover dårlig. Dette er et uttrykk som må ha levd godt under kommunismen, og i andre tider med stor undertrykking. Under propagandaen foregikk mye graps, og løgnene var mange, den som visste for mye, stod selv i fare for å få problemer. Legg bare merke til hvor forsiktige russere og andre folk som har levd under diktatur, er med spørsmål, både med å stille dem, og svare på dem. De stiller dem ikke, og svarer bare vagt. I Stalin-tiden var siste variant uhyggelig presis, det hemmelige politiet slo alltid til om natten, og den som følte seg overvåket, kunne aldri sove godt. Ordtaket hyller uskylden.

На тебе, Боже, что нам не негоже. Til deg, Gud, hva vi ikke behøver. Dette er et flott ordtak som kan brukes når noen gir deg noe helt verdiløst. Jeg liker veldig godt at de trekker inn Gud, noe som viser at selv i møte med det hellige, er mennesket dypt egoistisk, og gir ikke fra seg noe man selv kan ha glede av. Det opprinnelige ordet var imidlertid ikke «bozje», dativ av «bog» som betyr «Gud», men «Ubozje», dativ av «Ubogi», som betyr krøpling. Like bra blir det, til krøplingen gir man bare det man selv ikke har bruk for. Det er av overfloden vi gir, og knapt nok det, enten det er til Gud eller til fattige. Og det sier russerne, som en hvilken som helst nordmann kan lære seg å dele av.

Не пониман – не вор. Ikke fanget – ingen tyv. Dette er den russiske versjonen av at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. «Vor» betyr «tyv», men har opprinnelig betydd også «kriminell, juksemaker og forræder», og ordtaket er så gammelt at det skal dekke alle meningene. Jeg forstår det slik at ordtaket skal brukes nokså uskyldig, som når man stjeler et ekstra kakestykke, sniker litt i køen eller gjør noen andre småting. Det er ikke et amoralsk forsvar av tyverier så lenge man slipper unna med det.

От добра добра не ишут. I det som er godt, søker man ikke mer (som er godt). Den engelske oversettelsen her er fin: If it isn’t broken, don’t fix it.

Семеро одного не ждут. Syv venter ikke på èn.

Я началник – ты дурак, ты началниц – я дурак. – Jeg er sjef, du er en tosk. Du er sjef, jeg er en tosk.

Я – последняя буква в алфабита. «Ja»/»Jeg» er den siste bokstaven i alfabetet. (den russiske bokstaven Я, som også betyr jeg, er sist i alfatbetet).

og til sist…

Недосол на столе, а пересол на спине. – For lite salt, på bordet, for mye salt, på ryggen. Logikken er enkel, når det er for lite salt i maten, så er det bare å salte den litt mer. Saltet står på bordet. Men hvis det er for mye salt, er maten ødelagt, og den som har laget den, har skylden. En god omgang juling med slag på ryggen, vil kanskje få kokken til å være mer påpasselig med saltet neste gang.  Ordtaket er egentlig nokså uhyggelig, da det går tilbake til en tid da konevold var utbredt i Russland, og det nok fantes en god del av dem som banket konene sine for å lage for dårlig mat. I dag blir derfor ofte bare første del av ordtaket brukt, som en munter kommentar når man salter maten under måltidet.

Neste fredag kommer de vanskelige.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s