Velkommen Barack Obama!

I går hadde USA en av sine minst populære presidenter noensinne, i dag har de en av sine mest populære. I går var presidenten hvit erkeamerikaner, født i Connecticut, oppvokst i Texas, foreldre fra Massachutes og New York, overrklasse, faren var president, broren guvernør, bare velstand. I dag er presidenten svart, halvt andregenerasjons innvandrer, født i Hawaii, oppvokst i Indonesia, med foreldre fra Kansas og Kenya, stefar fra Indonesia, nedre middelklasse, skilte foreldre, og en far som flyttet tilbake til Kenya, for der omtrent ikke å bli sett. Kontrastene er mange, og slående. Og de aller fleste går i favør den nye presidenten, Barack Hussein Obama!

Samlingen amerikanere og utlendinger i Washington da tiltredelsestalen skulle holdes, var rekordstor. Det var flere millioner til stede, og enda flere som fulgte med på radio og TV, og alle hadde enorme forventninger til hva talen skulle inneholde. Bergens tidende klinket til og spekulerte allerede på forhånd om talen ville plassere seg inn blant topp hundre i historien, eller var det dette århundret (veldig sjelden store taler blir annonsert på forhånd, forresten), Dagsnytt 18 på NRK hadde viet hele sendingen til begivenheten. Og TV-snutten BBC hadde lagt ut på sine sider, brøt sammen og lot seg ikke vise.

Jeg ble rørt av talen, men jeg er nå en gang følsom, også da, og syntes det var stort at han begynte med å takke avtroppende president, George W. Bush, for å ha tjent landet sitt, og for å ha vært generøs og hjelpsom gjennom overtakelsesperioden. Man skal ikke sparke dem som ligger nede, og en stor brobygger, rekker ut hånden til dem man har slått. Det var også flott når han henvendte seg til hele verden, deriblant den lille landsbyen i Kenya, hvor han har sine røtter fra. Og han la ikke skjul på at det var tøft arbeid som ventet for å komme ut av problemene som nå gjelder i landet og i verden, men at ingen måtte tvile på at problemene ville bli møtt, og overvunnet, og at håpet skulle seire over frykten, samhold om felles mål over konflikter og uorden. Ellers er jo større ord tillatt og påkrevd i amerikanske taler, enn i norske, (Are Kalvø har jo godt demonstrert hvordan det ville gått, om Erna Solberg skulle kopiert ordene fra talen Obama holdt da valgseieren over Mc Cain var sikret, «om noen der ute, fortsatter tviler, om alt er mulig i dette landet her, (…) som fortsatt stiller spørsmål ved vårt demokrati, så er i kveld svaret,» forestill dere den med Erna Solbergs stemme) og jeg må nok si amerikanerne går for langt for min smak noen ganger. Talen på engelsk – med video – kan dere finne her.

Dagsnytt 18 rotet for en gangs skyld lite grann, og greide ikke å fylle en skikkelig sending, selv om de hadde et historisk øyeblikk å sende fra. Å la hele talen gå direkte var utmerket og en god ide, men Annete Groths panegyriske kommentarer på forhånd begynner å bli litt parodiske, etter hvert, hun har skiftet fra å være journalist, til å være fan som skal dekke siste konserten til Robbie Willaims, og synes han er såååå fantastisk. Godeste Petter Stordalen ble også intervjuet, fordi han har milliarder nok til å komme seg til Washington, og levere den innsiktsfulle kommentaren at dette er den største og viktigste nye presidenten siden Lincoln. Det er mulig å tenke seg en og annen annen viktig også der, innimellom.

Det er et historisk øyeblikk, og et begeistret øyeblikk, og det er ikke sikkert at det er så dumt at media lar seg rive med i begeistringen. Jeg synes det er flott sånn som Barack Obama sa det selv, da han midt i den tøffeste valgkampen, den mot Hillary Clinton, ble beskyldt for å bare bruke ord og ikke ha noe konkret å komme med. – Bare ord? spurte Barrack Obama. Hva med «Jeg har en drøm», av Martin Luther King, og han nevnte flere slike eksempler, – er dette bare ord? Hva hvis disse ordene virkelig kan forandre noe? Skal vi ikke bruke dem? Skal vi ikke tro på dem?

Jo, vi skal. Yes, we can. Velkommen Barack Obama!