Hedda Gabler, på DNS

I trær som faller av «Thomas Bernhard» sitter helten i en ørelappstol under et middagsselskap i et øvre middelklassehjem i Wien, og slynger ut sin edder og galle om småborgerligheten, tarveligheten og forfallet i kulturen. Jeg har tatt plass i min dyre lenestol, kjøpt på Skeidar, for å gi min vurdering av «Hedda Gabler», som jeg så en prøveforestilling av på Den nationale scene i Bergen.

Det er «Vildanden» helten i Holzfällen: Eine Erregung snakker om, og forkaster. Det er et stykke som på Wiens borgerlige teaterscene har fått mye ros, særlig blir de flotte skuespillerprestasjonene fremhevet, men helten slakter både dem, og stykket og dem som roser det. Jeg hadde likt godt om alle som så «Hedda Gabler» på DNS i går, eller som ser det under de ordinære forestillingene, straks går hjem og leser Bernhards utmerkede roman i løpet av en dag eller to.

Henrik Ibsen er Norges suverent største og en av verdens aller beste dramatikere. Det er rett og riktig at hans stykker nest etter Shakespeare spilles mest i hele verden. Men han faller likevel ikke helt i min smak, jeg foretrekker Shakespeare, Tsjekhov, Beckett og de greske tragediene for de aller største teateropplevelsene mine. Det er av slike teaterstykker jeg kan gå ut av teatersalen og være rystet. For meg blir Ibsen litt for ryddig, det henger for godt sammen, alt er så motivert og så perfekt, at det nesten blir litt forutsigbart og uspennende. Ibsen blir for flink, rett og slett. Det er sjelden karakterene hans foretar seg noe uventet, noe irrrasjonelt, eller noe som ikke er perfekt forklart ut i fra det som tidligere er hendt i stykket, eller i karakterens tidligere liv. Noen liker teateret slik, og synes nettopp dette er en kvalitet med Ibsen, men jeg foretrekker altså når Antigone sier nei inntil døden, når Othello dreper Desdemona som han elsker over alt i verden, når Onkel Vanja og Sonja fortsetter å sende penger til dem som har ødelagt livene deres, og når Vladimir og Estragon har en mening med livet fordi de venter på Godot.

Hedda Gabler er nettopp et av stykkene til Henrik Ibsen jeg liker best, nettopp fordi denne karakteren ikke er helt fullt ut forklart. Hun mister litt herredømme over seg selv i løpet av stykket, hun har en lidenskap som overvinner fornuften, og hun har grunn til å være redd for seg selv, fordi hun kan finne på handlinger som blir fatale både for seg selv og for andre.

Henrik Ibsen har også et problem med sin egen suksess som dramatiker. Hans stykker er et voldsomt og kraftfullt oppgjør med samfunnet som det var mot slutten av 1800-tallet, og spesielt med borgerklasseidealene der kvinnen skulle være underlagt mannen, og det viktigste var å holde en fasade av lykke. Innen Ibsen var død, var standpunktene hans allerede på vei mot å bli ufarlige, og allerede i mellomkrigstiden ble stykkene hans feiret av nettopp den samme borgerklassen som han egentlig bittert kritiserer. 70 år etter det igjen, er problematisk å få en trovedig oppsetning av «Et dukkehjem, fordi alle moderne kvinner ville forlatt en mann som Helmer for lenge siden, og ingen ville et øyeblikk finne på  å kritisere dem. Ibsens stykker har blitt kutyme, det er ham som nå er den konforme.

Hedda Gabler skiller seg ut her også. Det finnes ikke den kvinne i verden som vil forsvare at det er riktig å brenne Eilert Løvborgs manuskripter, og ta livet av seg, det er skandale. Det er en virkelig skandale, også i 2009.

Så skal altså Den nationale scene i Bergen dramatisere dette teaterstykket Henrik Ibsen skrev i 1890. Og de velger å ufarliggjøre det så fullstendig at det eneste målet med oppsetningen må være å få nettopp den rosen, som Vildanden fikk av middagsgjestene i Trær som faller: En irritasjon. Stykket begynner med Johan Sebastian Bachs himmelsk vakre Goldberg-variasjoner, temaet der, og Hedda Tesmann kommer inn og overtar spilingen av det, på flygelet sitt. Så faller stykket sammen.

Den første irritasjonen er at regissøren har utstyrt skuespillerne med noe så vanvittig som en trådløs mikrofon. Alle karakterene går rundt med en vorte på kinnet. Alle stemmer kommer som hørespillstemmer fra høytalere oppe i taket, gjerne med de mannlige karakteren på litt høyere volum, og alltid så dødt som en stemme fra en middels høytaler blir i forhold til en stemme i levende live. Skal teateret virkelig gi fra seg denne eventyrlige fordelen de har i forhold til film? Hva skal da bli igjen av teateret?

Den neste irritasjonen er at alle skuespillerne er instruert til å snakke med en intonasjon som man bruker når man skal parodiere Ibsen. Dette er fjernsynsteateret, som det var på sitt verste. «De er ikke egentlig lykkelig, – det er nok saken» med fjernsynsteaterstemme. «Å, jeg burde jo føle meg så inderlig glad,» med fjernsynteaterstemme.

Tredje irritasjon er at man nå som det er blitt ufarlig plent skal ha med så mye en gang dristige sex-scener og sex-antydninger. Back kan nå komme inn mens Hedda står i dusjen, ikke mens hun skifter, og Hedda følger opp med obskøne bevegelser når hun spør om mannen til fru Elvested tar seg av henne sånn på sin måte. Jeg kunne bedt regissøren eller skuespilleren prøve et sånt spørsmål med en sånn bevegelse i virkeligheten, og sett hvilken reaksjon det ville vakt. Og hvorfor gjør teateret det mot seg selv, at Jørgen Tesman skal klemme sin Hedda klamt på brystene helt fremme på scenekanten, og hun skal rulle seg over ham og de skal legge seg ned og ha en utilslørt akt med klærne på, og han etterpå liggende med sine sprikende ben mot Hedda, og sitt skallede hode mot publikum, i en stilling som kort og godt krenker menneskeverdet. Jørgen Tesman i denne posituren er for meg et bilde på hele forestillingen.

Fjerde irritasjon er at samtlige karakterer med nevnte Tesmann i spissen, har fått forbud mot å virke troverdige. Tesman blir utlevert som en fjott, ikke engang skuespilleren er glad i karakteren sin, og forsøker heller i hver eneste replikk og hver eneste bevegelse å utlevere ham til latter for publikum. Og et publikum som med det slipper å bli truet eller utfordret, ler godmodig og hjertelig fordi han er jo så dum, og heldigvis er ingen i verden sånn som ham lenger. Eilert Løvborg er ikke bare en bohem, men et vrak, og han må spille den viktige scenen der han forklaret at han har mistet manuskriptet – i kadaverfylla. Det er like skummelt som ham som hyler «Alt håp er ute!» på vei hejm fra Nachspiel. Fru Elvestad har tydeligvis fått beskjed om å spille ut følelsene sine, for om de ikke blir spilt, er det ingen som forstår hva de vil være.  Legg for eksempel merke til hvordan hun reagerer da advokat Brack kommer med beskjeden om at Eilerrt ligger for døden. Og i dette selskapet løper Hedda Gabler rundt omkring, travelt opptatt av å huske alle sceneinstruksjonene sine.

Femte irritasjon er sceneogafien. Den er vakker og minimalistisk, med rette linjer og turkise farger, de omtrent eneste rekvisittene er pianoet og pistolene, det er gardiner og vegger som går opp og ned, og frem og tilbake. Det er tydelig at de her har tenkt å ha et visuelt vakkert teater, et estetisk teater, det skal være fint å se på. Dette er ikke teater av typen jeg foretrekker, for estetiske opplevelser ser jeg på andre ting, men det er en smakssak. Problemet var at det estetiske her ikke var skikkelig gjort. Scenen var kanskje vakker, men den ble ikke spilt vakker. For i spillet skulle skuespillerne opptre naturlig, eller teatralsk, er vel rettere sagt, bortsett fra at det var tydeligvis viktig at de beveget seg rundt omkring for å gi flotte teaterbilder, så var det likesom ikke det som skulle være poenget. De skulle liksom bevege seg, fordi det passet til samtalene og var motivert av impulser og følelser. Resultatet ble en Hedda som midt i enhver samtale og ethvert følelsesmessig oppbrudd, kunne finne på å gå rundt og passere, over og under pianoet, og med å trekke i det digre, grønne teppet. Hva i all verden var det for noe? Er det ingen som i løpet av den lange produksjonen har sagt at dette ser bare rart ut?

Og slik kan man fortsette med den ene irritasjonen etter den andre. Hver scene er et problem, og en irritasjon, og hele tiden er stemmene fra høytalerne i taket med på å minne om det om man skulle glemme det. Denne produksjonen er dårlig teaterhåndverk. De faller mellom stolene om å lage et visuelt vakkert og et menneskelig troverdig teater. Skuespillerne skal både løpe rundt og se fine ut på den enorme scenen, samtidig som de liksom naturlig skal spille ut de menneskelige følelsene. Resultatet er at de ikke oppnår noen av delene, og står svært langt fra å få til begge. Det er et teater som ikke vil noe. Det er et teater som velger minste motstands vei. Det er et teater som er fornøyd når publikum klapper når forestillingen er slutt, og etterpå snakker positivt om det under middagsselskaper i de tusen hjem. Det er akkurat den typen helten i Trær som faller løper hjem fra, og tenker «jeg må skrive noe med en gang, samme hva, jeg må skrive om dette, nå.» Og akkurat den stemningen var det jeg gikk hjem fra prøveforestillingen i.

Én kommentar på “Hedda Gabler, på DNS

  1. Knut Arne Vedaa sier:

    God dag, E. Salen.

    Har nå nettopp kommet hjem fra siste forestilling av Hedda Gabler, som jeg såvidt fikk med meg etter å ha troppet opp foran billettluken 10 minutter før forestilling og sikret meg en av de siste brukbare plassene (som jeg i min forvirrethet attpåtil såvidt ikke klarte å finne da jeg satte meg i parkett i stedet for frontlosje og og skapte oppstandelse hos dem som trodde jeg hadde tatt plassen deres og «er dette din plass» og «er dette min plass», men nok om det).

    Jeg er vel på langt vei enig i din generelle vurdering, om min irritasjon dog kanskje ikke er like sterk. Den stemning jeg gikk ut av teateret med kan vel bedre beskrives som «lystig» og jeg syntes stykket hadde vært «fornøyelig». Samtidig slo det meg som lett fascinerende at et stykke som nok ble skrevet og sikkert oppfattet som «sterkt» og «gripende» og kanskje til og med «skandaløst» i sin tid, i dag er redusert til (eller muligens opphøyet til?) fornøyelig underholding og «skal vi ta et glass vin til, det er jo så festlig å gå i teAteret, nei det der er de også, hei halloi, det er et bra stykke hva?».

    Hovedspørsmålet er vel kanskje om det i det hele tatt er mulig å overføre stykket på en troverdig måte til vår samtid, eller om det kun fungerer i sin egen tids kulturelle og samfunnsmessige kontekst. Jeg heller nok til å ville påstå det siste, og i så fall så blir det jo nærmest umulig å gjøre noe meningsfullt ut av det utover ren underholding. I hvert fall når det gjøres nesten ord for ord identisk med originalen. Den nakne scenografien hjelper jo heller ikke på i så måte, det eneste som setter det til en gitt tid i det hele tatt er vel støvsugeren i begynnelsen (et bevisst grep vil jeg tro).

    Dette er vel egentlig et generelt problem med stykker som er mer eller mindre datert. Hvordan skal man spille dem? Naturalistisk eller teatralsk? Jeg mener at det første ikke fungerer med mindre man OGSÅ omskriver det til en samtidsrealistisk setting og fjerner alle anakronistiske elementer. Gjør man ikke dette blir det litt «fjernsynsteater» uansett hvordan man snur og vender på det. (På den annen side, hvis det ikke skal være teatralsk på teateret, hvor skal det det være det?)

    Jeg syntes nesten at de kunne gått enda lenger i å gjøre underholdende. Flere av disse figurene, spesielt Eilert Løvborg og Brack, er veldig gode typer og de kunne ha være gjort mer ut av, synes jeg. Spesielt førstnevnte syntes jeg ikke kom helt til sin rett.

    Nåvel. Alt i alt så syntes jeg stykket var «helt greit», men heller ikke noe mer. Men jeg irriterte meg også over mikrofonene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s