Nyvalg på Island

Jeg har fulgt Island med en del poster siden i høst, og må igjen riste på hodet og skrive en tekst om hva som foregår på øya som så sent som i sommer ble kåret til det landet i verden med best fremtidsutsikter. FNs lister over verdens beste land å leve i, har heller ikke rukket å bli oppdatert, man finner Island helt i toppen, og det vil man gjøre på de fleste lister som er å finne i noe så oppdatert som internett. Ingen har vært i nærheten av å forutse smellen som har kommet. Det er ingen lister eller målekriterier som har vært i nærheten av å fange opp at Islands velstand var uten bunn, at de levde høyt på gjeld og risiko, at landet var ekstremt utsatt om krisen skulle komme og noen plutselig ville få det for seg at penger som er lånt, skal betales tilbake.

Situasjonen på Island er helt vanvittig. Det har jeg skrevet om i postene Hva er det med Island? og Og hva er det med krona?. Det er også vanskelig å få inn i hodet at et land i Norden har hatt aggressive demonstrasjoner mot egen regjering tilnærmet hver helg i månedsvis, det er sånt vi hører om i Thailand, Burma og land i Afrika og kanskje i Sør-Amerika. I ekstreme tilfeller i Øst.Europa. Sentral-Asia, selvfølgelig. Men i Nord-Europa? På Island?

Og enda mer forunderlig at de har demonstrert, er at det har virket. Jeg må presisere. Det er forståelig at de demonstrerer. Islendingene har i løpet av fjoråret uten at de helt har fått med seg hva som har skjedd, plutselig forandret sin livssituasjon fra et liv i velstand og orden, til nød og kaos. I Norge er det problemer med banker som ikke gir ut lån, i Island er bankene konkurs og overtatt av staten. Og gjelden er et sted mellom 6 og 11 ganger BNP, i følge ulike kilder og anslag. Det er i beste fall 6 år med at alle varer og tjenester landet produserer går med til å betale lånet. Valutaen er devaluert, sparepenger har mistet verdi, og sparepenger i aksjer og verdipapirer har selvfølgelig mistet verdi. Rike Islendinger er nå fattige, og velstående Islendinger er nå i problemer. Det er klart det blir protester. Men at et nordisk land skal sette seg i en slik situasjon, at slikt skal skje? Og at det har virket?

Til det siste låner jeg argument av Frank Aarebrot, som jeg hørte på Dagsnytt 18 i dag. Det er et demokratisk problem at en liten gruppe demonstranter i Reykjavik skal endre hele den parlamentariske situasjonen. Folket klandrer regjeringen, men det er altså en regjering som har brakt landet til førsteplassen på FNs levekårsliste og til å bli det landet med best fremtidsutsikter. Om det er noe den regjeringen ikke har sett, så er det også noe resten av verden ikke har sett. Det er nå en ting. En annen ting er at det er viktig for demokratiet at man respekterer de demokratiske institusjonene og de demokratiske valgene som er gjort, respekterer konstitusjonen rett og slett. Nå har en liten gruppe demonstranter i hovedstaden fått regjeringen til å sette hele grunnloven til side, og skrive ut nyvalg. Med det er Island også i politisk kaos. Det er slett ikke sikkert stemningsbølgen som er nå, er den beste å holde valg i.

Jeg var tidligere optimistisk på at det ville gå bra med Island, men det er jo ingen naturlov. De er allerede et økonomisk ustabilt land, nå som de også blir det politisk, nærmer de seg uhyggelig de landene land i Norden ikke skulle bli sammenlignet med. Islendingene kunne jo ta en titt på Argentinas forsøk på å løse sin krise i 2001 og 2002. Uhyggelig, er dette. At statsminister Geir Haade også har fått kreft, og at dette er en del av at han trekker seg, gjør det hele tragisk.

Og med en liten gruppe demonstranter mener jeg at samme hvor mange de er, så vil det være en liten gruppe i forhold til de 250 000 som finnes på øya. Jeg synes det er topp med demonstrasjoner i gatene og regimer som veltes av dette. Men dette er ikke velting av noe regime, dette er demonstrasjoner fordi man er misfornøyd med politikken, og da blir det som Frank Aarebrot så fint sa: Det er nå en gang Islendingene selv som har stemt frem disse politikerne.