Gaggia – hyllest til en kaffekvern

Til jul fikk jeg av mor en kaffekvern. Jeg har alltid vært en kaffefantast, like siden jeg i andre klasse på videregående skole bestemte meg for å begynne å drikke det, slik at jeg kunne gå på bedriftsbesøk i forbindelse med særemnet i geografi, og om jeg ble tilbudt kaffe, kunne takke ja. Det ble ikke noe bedriftsbesøk, selvsagt, enda jeg skrev aldri så mye om industrien i Sandnes, det ble med oppslagsverk på biblioteket og – mener jeg å huske – et besøk på et verksted med noe leire. Industrien i Sandnes har ikke interessert meg det minste siden den gang, men kaffe har blitt en lidenskap.

I begynnelsen var det nok at den skulle være svart, og det skulle være mye av den. Siden har jeg også utviklet en lidenskap til det italienske, og selvfølgelig da også den italienske kaffen. Jeg var tidlig ute med å få meg en Espresso-koker, og jeg var kjapt ute med maskinen også, jeg fikk aldri helt ordentlig til den der kokeren. Presskannekaffe begynte jeg med da jeg ble anbefalt det av en foredragsholder fra «Kaffens venner», han holdt foredrag på det Akademiske kvarter i regi av Studentersamfundet. Jeg laget temaprogrammet «Kaffens historie» på Studentradioen, og planla «Kaffens dag» for alle mine venner, en dag fra morgen til kveld bare med kaffe, i alle typer og fasonger, og med noe sterkt i utpå kvelden. Det er bare en av mange planer som aldri har blitt noe av.

Jeg har også kjøpt meg en Ibruk for å lage gresk kaffe, eller tyrkisk, som den skal kalles når det er tyrkere man snakker med. Så jeg har alltid følt meg godt rustet når det gjelder kaffe.

Men jeg har manglet noe vesentlig, når det gjelder å gjøre det helt skikkelig. Og det er kaffekvernen. Uten den, blir kaffen aldri riktig fersk, eller bare akkurat den dagen man åpner posen. Bare kjenn etter, den smaker da ekstra godt, og sånn skal den jo smake hver gang. Med industrikaffe som Evergood, Friele og Ali og de der blandingsmerkene man kjøper i butikkene, der er det ikke så farlig, det er billig og bra nok. Men når man først kjøper noe ordentlig, på en spesialbutikk, til 50 kroner kvartkiloen, da kan den godt smake tipp topp så lenge man har den. Da er man nødt til å ha kaffekvern.

Og det fikk jeg altså nå til jul, av mor. Det er av merket Gaggia, og skal være riktig godt. Ingenting vet jeg om det. Men jeg vet at jeg brukte den for første gang nå i kveld. Jeg var tom for Espresso, hadde riktignok glemt å kjøpe ny, så jeg måtte male noe Malabar-kaffe fra India, som mor hadde kjøpt til meg. Det er egentlig kaffe som passer best til presskanne, eller traktekaffe, om man ikke gidder å være så fin på det. Jeg brukte den imidlertid til Espressokaffe i dag.

Det var for meg poesi. En neve bønner ned i toppen, fineste innstilling, kverne, og den eventyrlige duften av fersk kaffe som fyller rommet. Man kan bli i godt humør av mindre. Mye mindre. Takk for gaven, mor!

Kaffekverna!

Kaffekverna!