Kiev! Leilighet!

 
Dette er inngangen til leiligheten jeg bodde i natt til lørdag.
Dette er inngangen til leiligheten jeg bodde i natt til lørdag.

Alt i orden! Klokken er 0207 norsk tid, 0307 lokalt, men det spiller liten rolle, jeg er trygt og godt i leiligheten min etter mye god ukrainsk hjelp. Internett virker også, som man ser, og mer skal jeg skrive i morgen. Da skal jeg også se på en annen leilighet like ved, så jeg kan faktisk veldig. Alt godt!

*

Så jeg kan faktisk velge, skal det være. Det får være måte på feil. Men jeg var godt trøtt da jeg kom frem. Selve det å ordne med taxi og alt det der gikk bedre enn ventet, jeg skjønte alt det viktigste ukrainske Tatiana sa, jeg skulle møte ved terminal A, det var taxi 594, og den skulle komme i løpet av 15 minutter. Alt det der skjønte jeg. Men så var det der med hvor terminal A var, det er alltid en feil å gjøre som man ikke tenker på.

Jeg skal skrive nøyere om dette. Det gikk i alle fall bra til slutt.

Og nå har jeg skiftet leilighet, jeg er enda et stopp nærmere sentrum, nærmere hovedgaten. Det er ikke måte på. Det er veldig bra. Ingenting kan gå galt, det er i alle fall vanskelig  å se hva som kan gå galt.

*

De to første delene der er skrevet midt på natten, de to første netten her. Nå skal posten skrives ferdig, om hvordan min ankomst til Kiev ble.

Flyet fra Wizz air på Sandefjord flyplass Torp før avreise Kiev

Flyet fra Wizz air på Sandefjord flyplass Torp før avreise Kiev

Flyturen er jo et kapittel for seg. Det er mine norske venner fra Ukraina som har anbefalt meg Wizz air, et flyselskap som er så billig at det er mistenkelig, og som flyr fra Sandefjord til Kiev hver fredag, og tilbake igjen hver mandag, i alle fall. Men flyselskapet var kjempegreier, med behagelige seter og ikke mindre benplass enn det pleier å være, og til og med litt juice/vann og kaffe/te servert. Det var også en forberedelse til ukrainske forhold med at det var fri flyt av medbrakt underveis. Så det var flere som ble ganske så lystige på reisen, noen til og med rent skitings, og for meg som ville slappe av og kanskje duppe av litt før situasjonen krevde noe av meg vel fremme i Kiev, for meg ble det i stedet å følge med på de andre.

På flyplassen i Kiev er det rutinene med registrering og forskjellig, og selv om man ikke slipper unna om man skriver med rød penn eller gråblyant, så går det mye raskere enn i Russland, og ikke så lenge etter landingstiden 0050 (lokal tid) var jeg ute i avgangshallen med bagasjen i hånd. Nå var det til å ringe Tatiana, som var den som hadde hjulpet meg med leilighet og nå skulle hjelpe meg med taxi. Jeg var smått bekymret for hvordan dette skulle gå, men jeg hadde alltid nødutgangen å ta taxi til et eller annet hotell og bo der første natten om alt skulle gå galt.

Det ble ikke nødvendig. Hva jeg ikke hadde tenkt på, var at hun ringte meg opp igjen etter at hun hadde bestilt taxi, og gav meg nøyaktig beskjed om hvor taxien skulle komme, cirka hvor lenge det ville ta før den var der, og nummeret på taket. Taxien ville også vite hvor den skulle kjøre. Jeg forstod alt sammen på russisk, og gikk optimistisk ut for å finne terminal A. På vei ut blir man overfalt av taxisjåfører som vil kjøre deg hvor det skal være, det var det jeg fryktet, hvordan skulle jeg vite hvem som var min? Terminal A, 15 minutter, nummer 594. Ingen taxi hadde nummer. Og under skiltet med Terminal A var det riktignok en liten bod det stod taxi på, men der var helt mørkt, og rundt stod nedsnødde biler og det så i det hele tatt tungvint ut for en bil å komme bort dit.

Min ordre var å vente, en ordre jeg er som skapt til, jeg er farlig god til det, min tålmodighet er altfor stor og min evne til bekymring forsvinnende liten. Jeg stod 20 minutter der under skiltet med Terminal A. Av og til gikk jeg bort til det som for meg så ut som hovedutgangen, der det riktignok stod terminal B, men der det var fullt av liv og biler og taxier som kjørte, og folk som gikk ut og inn i terminalbygningen. Straks jeg nærmet meg det området, ble jeg overfalt av taxisjåfører som ville kjøre meg hvor som helst, det var jo temmelig opplagt jeg skulle et sted, fullt kledd og med full bagasje, og sent på natten var ikke russisken helt på alerten heller. Jeg fikk ikke forklart så mye mer enn jeg ventet en taxi, en dårlig forklaring når nettopp taxi var det alle og enhver der ute ville tilby meg.

Det var Tatiana som ordnet opp, hun ringte og lurte på hvordan det gikk, og jeg kunne fortelle at taxien ikke var kommet. Hun la på, ringte opp taxien på ny, så meg, og kunne fortelle at joda, taxien var der, nummer 594, grønn bil, utenfor terminal A. Jeg lurte på om hun kanskje ikke mente B, det var jo der alt var? Men det var A, og ‘A’ og ‘B’ er ikke akkurat bokstavene man mangler sammen. Hun fortalte også at det var «Vkhod terminal A», som betyr «utgang», og der jeg stod var ingen utgang, bare et skilt. Så mens vi snakket gikk jeg litt innover parkeringsplassen med de nedsnødde bilene, og kunne da etter en kort stund se at den virkelige terminal ikke hadde så mye med det skiltet jeg hadde stått under å gjøre, skiltet markerte bare området, terminalen var lenger borte.

Deretter gikk alt som smurt og uten problemer av noe slag. Taxien kjørte til Tatiana, som elskverdig ble med i bilen sammen med mannen sin, og viste meg alt som var med den nye leiligheten. Det er skikkelig snilt gjort, jeg er ikke sikker på det finnes så mange i Norge som ville stått opp sånn midt på natten, for å overlevere en leilighet til en turist de aldri har sett. Det er noe eget med ukrainere, de stiller virkelig opp.

Slik så den ut, leiligheten jeg hadde første natten, i det jeg forlot den

Slik så den ut, leiligheten jeg hadde første natten, i det jeg forlot den

De tok seg til og med tid til å se at internett fungerte, noe som også denne gangen tok litt tid, siden slike ting sjelden virker ved første forsøk. Så var det takk og farvel og møtes igjen neste dag, for å se på en leilighet enda litt nærmere sentrum.

Jeg var i Kiev. Jeg var i en leilighet, og alt var i orden. Nå er det bare å leve eventyrferien.

Dette er bygningen jeg bor i. Inngangen ser dere nede til venstre. Jeg bor i sjette etasje.

Dette er bygningen jeg bor i. Inngangen ser dere nede til venstre. Jeg bor i sjette etasje.

Advertisements

Hilsen fra Sandefjord Lufthavn, Torp

En post skrevet i hurten og sturten. På Sandefjord flyplass har de gratis internett satt opp, men på elendige maskiner, trege og ustabile. Jeg  blir stadig kastet ut av internett, og  må derfor skrive litt abrubt.

Stemningen fra i går har bare fortsatt, det er den spesielle reisestemningen, fryd og uro. Jeg fikk til slutt pakket i går, jeg tok meg sammen og gjorde det, og jeg satte vekkerklokken på tidlig for å legge oppi de siste tingene i dag morges. Jeg rakk til og med å brette sammen klesvasken og legge den i skapet, noe jeg ikke  pleier å rekke selv når jeg ikke skal reise noe sted.

Så alt var ordnet da jeg gikk på jobb, jeg hadde til og med lagt frem de tingene jeg er mest nervøs for å glemme, og som jeg alltid må dobbelsjekke om jeg legger dem oppi for  tidlig, de tingene lå fint på bordet da jeg kom hjem fra jobb. Jeg hadde til og med tid til å gå gjennom rutinene med å ting ut og inn i kofferten frem til avreise. Jeg  var stresset for å ta med for mye, så jeg ikke kan kjøpe ting der nede, og endte nok med å sikre litt vel mye da kofferten bare veide 12 kilo. Så nå kan jeg handle som jeg vil i Kiev.

Det var nydelig flyvær fra Bergen til Sandefjord. Hardangervidda og langfjella lå snødekket og forlokkende, og ikke en sky hindret meg i å se det. Det var til og med gratis kaffe. Duppet av fikk jeg også, det var  ikke den ting jeg ikke fikk.

Nå har jeg altså fått noen timer på Sandefjord flyplass. Det er 5 timer mellom ankomst fra Bergen og avreise Kiev. Det er lange timer, men det er timer med venting og jeg er under kontroll. Jeg kan for alvor slappe av. Automatisk innsjekk åpnet flere timer før  avreise, så jeg er til og med gjennom den og gjennom sikkerhetskontrollen. Det er her ikke  mer som kan gå galt.

Her på flyplassen har jeg spist siste rest av matpakke, og fulgt mine godt innarbeidede flyplassrutiner. De går stort sett ut på å sitte stille, eller å luske rundt. Her er det bare trestoler å sitte på, og på dem har jeg sittet. Ved siden av meg har vært en ukrainsk storfamilie eller flere familier, pussig nok bare med jenter. Og jentungene i såvidt skolealder har danset ballett for oss på flyplassgulvet, og omfavnet hverandre og omfavnet mødrene og tantene og alt hva det er, riktig  så russisk. Man blir i godt humør av det, i hvert fall gjør jeg det.

Flyet til Kiev går 2120, og vil være fremme 0050, lokal tid. Da begynner det som kan bli vanskelighetene. Min ukrainske venner i Norge har ordnet meg leilighet, det vil si, en venninne av dem har funnet den for meg. Når jeg kommer frem, må jeg ringe henne, og hun skal bestille taxi for meg. Denne skal kjøre meg først til henne for å hente nøklene, siden til leiligheten min.

Her er så man ser mye som kan gå galt.

Jeg skal legge meg meget lykkelig i kveld hvis alt dette her går bra, men jeg holder klok av  erfaring alt åpen for at det ikke går bra  i det hele tatt. Selv på dagtid er det ikke bare lett å komme til russiske og ukrainske flyplasser, og hvordan jeg blant alle masende taxisjåfører skal vite hvem som er min, det står for meg litt uklart. Alle samtaler kommer til å foregå bare på russisk.

Selv med nøkkelen trygt i hånd vil ikke alle problemer være overstått. Ukrainske låser er ikke  som norske, noen av dem er riktig så innbruddssikre, selv om man har rett nøkkel. Man skal kjenne teknikken i tillegg.

Men det vil helst gå godt, og aldri gå helt galt. Det er veldig snilt av mine ukrainske venner i Norge som har hjulpet meg, de har jo stått på litt, og det må også hun i Kiev ha gjort. I hvert fall kommer hun til å gjøre det når hun må holde seg oppe i natt, og styre med nøkler og greier. Det er veldig  snilt av dem, de skal ha stor takk. Og de har all den ro jeg mangler om at dette vil gå bra. 

Så er  det bare å tilbringe noen timer til på Sandefjord flyplass, og håpe på at neste post er skrevet fra en leilighet Kiev.

Dagen før avreise…

Det er dagen før avreise. Det er alltid en spesiell stemning. I hodet er alt jeg har å gjøre i kveld før jeg legger meg. Jeg har som vanlig tenkt at denne gangen skal jeg pakke og ordne alt i god tid, jeg har som vanlig latt være å gjøre det. I stedet kom jeg på i dag ettermiddag at det kunne være lurt å vaske tøy, for jeg hadde jo brukt noen av de klærne jeg strengt tatt burde ha med. Så henger de til tørk på badet, i morgen tidlig må jeg legge dem i kofferten, kanskje litt halvvåte som vanlig. Alt er som vanlig.

Det er en helt spesiell stemning. Akkurat dette med pakking ligger jo ikke for meg. Men å reise ut på eventyr til Kiev ligger så til de grader for meg.  Så jeg sitter og sitrer og gleder meg til reisen, samtidig som jeg er nervøs for å glemme noe eller ikke klare å rekke alt. Det er pakkingen, det er den som gjenstår. Jeg må få alt sammen ned i kofferten, og få ordnet alt sammen som skal i håndbagasjen. Jeg må skrive ut flybillettene, jeg skulle strengt tatt ta sikkerhetskopi av alle dokumentene jeg har på datamaskinen som jeg skal ta med, noe kan jo skje med den, og katastrofen vil være ubegrenset går dokumentene mine tapt. Jeg skulle også ha innstallert office på  nytt, det er skjedd noe tull med det gamle. Det er så mye, det er så altfor mye.

Så derfor sitter jeg som vanlig i den helt spesielle stemningen dagen før avreise. På spilleren er fin musikk. Jeg spiser et lite måltid, kveldsmat, med brød, nøye beregnet for å få spist opp alt pålegget som ville blitt dårlig i løpet av uken jeg skal være borte. Og i stedet for å pakke, skriver jeg om tanken på å gjøre det.

Flyet går fra Flesland til Sandefjord klokken 1520 i morgen. Innen da skal alt være ordnet. Det er en merkelig tanke. Og en helt spesiell stemning.

En horekunde blir tatt

I dag ble jeg vitne til en liten politiaksjon. Det hendte da jeg skulle ut og se fotballkampen mellom Inter og Manchester United, som vanlig et godt stykke uti kampen, jeg rekker jo aldri noe som begynner på et klokkeslett. Jeg veide også litt frem og tilbake om jeg skulle bry meg med denne kampen, jeg har jo også annet å gjøre, men jeg tenkte at jeg trengte litt avkobling og det kunne være gøy å se et oppgjør mellom lagene som suverent leder ligaene i Italia og England. Manchester United er jo også favorittlaget mitt i England, men lidenskapen for Italia stikker dypere, så jeg kom til at jeg ikke ville like at Inter ble slått ut. Og jeg tok på meg jakken for å gå ut og se kampen.

Jeg har ikke kommet langt da jeg ser en politibil stoppe opp, og en annen bil, en varebil med skrift på sidene, stoppe opp foran den. Det skjer like ved meg, så mens jeg går forbi ser jeg at en politimann på sjåførsiden gå ut, og sjåføren foran skru på lyset i bilen og vise frem et smått stresset ansikt, et slikt ansikt man får når man blir stoppet av politiet og må tenke raskt og ikke se skyldig ut, alt det der. Politimannen går like bort til førervinduet, og lyser inn med en lommelykt, en maglight, er det sikkert, som han holder slik man holder en kniv klar til hogg, jeg ser føreren rulle opp vinduet før jeg går videre.

Men jeg snur meg mens jeg går, man er jo litt nysgjerrig, og man lurer jo litt på hvorfor denne mannen blir tatt, hva som er galt. Først kommer de naturlige forklaringene, jeg husker jeg selv en gang ble vinket til side, etter at jeg uhyre klønete har kjørt hjemover fra Vatneleiren i Sandnes, jeg skulle skifte noen kassetter, og vinglet fælt, og når jeg skulle inn og handle på en butikk, ombestemte jeg meg, og enda en gang, og blinket i hytt og vær, før jeg plutselig likevel svingte inn i feil kjørefelt. På feil side av en liten midtrabatt. Da gikk blålyset på. Jeg haddee forklaring, da jeg hadde vinglet, var jeg helt alene på veien, og jeg sluttet å skifte kassetter, straks jeg så bil bak meg, og jeg holdt ikke stor fart. At jeg havnet i feil kjørefelt inn i butikken har dere selv sett forklaringen på. Politiet lot det den gang være.

Her kunne det imidlertid neppe være snakk om slike feil. Det skal også godt gjøres om politiet hadde mistanke om promillekjøring, eller noe, eller det hadde skjedd noe feilkjøring i gatene ute på Nordnes, som om politiet hadde patrulje for å passe på det.

På passasjersiden var det en politikvinne som snakke. Etter en kort stund kom passasjeren ut, en litt for ung jente i et litt for kort skjørt. For ung i forhold til sjåføren, for kort skjørt i forhold til årstiden. Jeg kunne ikke se så nøye, og vet ikke om det jeg så var det jeg tror det var, jeg gikk jo videre, men gitt at det tradisjonelle horestrøket i Bergen er i gaten like nedenfor, og det i Bergenske aviser har vært litt oppmerksomhet rundt at i Bergen er ingen horekunder ennå tatt, mens det i Oslo er tatt flere etter at den nye loven mot sexkjøp kom.

Jeg vet ikke helt med denne loven. Det er av de ting jeg helst ikke vil ha noen mening om.  Jeg har ikke lyst til å sette meg inn i spørsmålet, min mening om prostitusjon er at jeg ikke vil ha noe med den å gjøre og at det plager meg når jeg ser den. Men jeg kan ikke se at det var noen bra politiaksjon det som her foregikk. Jeg kan ikke tro politiet gjorde noe godt, verken for ham eller henne i denne situasjonen. Jeg kan ikke mene det er politiets oppgave å forhindre prostitusjon og å hjelpe de prostituerte. Jeg tror kanskje dette er en politikerlov som er mer velment enn riktig.

Men jeg vet ikke. Og jeg vil ikke engasjere meg i dette. Da mener jeg fullt og helt at det er bedre å engasjere seg i en real fotballkamp, der Inter dominerte omgangen jeg så og kampen endte 0 – 0, og en av de andre som så kampen der jeg var, fikk en tekstmelding med tilbud om en svart jobb, og en forklaring om at det bare dreide seg om 2 ganger 4 kvadrat, eller noe sånt, jeg kunne ikke lese så nøye, siden det ikke var min telefon. Dette er også en ulovlighet.

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Denne uken leste jeg ut andre del av Fjodor Dostojevskijs store roman: Forbrytelse og straff. Første del finner dere her.

Under språkkurset i St. Petersburg i 2004 fikk vi en guidet tur med tema Forbrytelse og straff, og hvor romanen utspiller seg. Her står vi utenfor det som må være pantelånerskens dør, og får av vår utmerkede guide høre hvorfor det må være nettopp den døren, og hva som her skjedde.

Under språkkurset i St. Petersburg i 2004 fikk vi en guidet tur med tema Forbrytelse og straff, og hvor romanen utspiller seg. Her står vi utenfor det som må være pantelånerskens dør, og får av vår utmerkede guide høre hvorfor det må være nettopp den døren, og hva som her skjedde.

Kapitlene

I annen del er mordet gjennomført, men avhørene ikke ordentlig kommet i gang. Raskolnikov ligger stort sett syk, mens særlig vennen Razumkhin forsøker å ta seg av ham. Det første er der Raskolnikov blir kalt inn til politstasjonen og får høre om vekselen vertinnen hans har solgt til hoffråden Tsjebarov, og som denne nå krever inn. Det andre er der han først gjemmer ransbyttet, og deretter for første gang besøker Razumkhin, men bare for straks å forlate ham igjen, enda Rasumkhin er mye mer imøtekommende enn Raskolnikov kunne drømt om. I tredje kapittel kommer Razumkhin på besøk til Raskolnikov, etter at Raskolnikov har ligget i feberørske i dagevis, i mellomtiden har Rasumkhin ordnet både det ene og det andre, og langt på vei fått Raskolnikov på fote igjen. Fjerde kapittel har den lange diskusjonen mellom Zosimov og Razumkhin, om mordet på pantelånersken, mens Raskolnikov ligger og pines og hører på. Femte kapittel har et flott besøk av Luzjin, som skal gifte seg med Raskolnikovs søster, og blir ganske så godt avkledd av Razumkhin og Raskolnikov. I sjette kapittel tar Raskolnikov ut på vandring, og møter Zamjatov på krystallpalasset, her kjøper Raskolnikov også aviser for å lese om mordet, og går i samtalen med Zamjatov svært langt i å antyde at han selv er morderen. På vei ut møter han Razumkhin og skjeller ham ut for å ville hjelpe ham, og han oppsøker også til slutt åstedet for mordet, pantelånerskens hus, der han igjen oppfører seg besynderlig og selv bidrar til å kaste mistanke på seg. Sjuende og siste kapittel i denne delen er det vidunderlige der drankeren Marmeladov blir overkjørt av en hestedrosje, og Raskolnikov bruker omtrent alle pengene sine (de han har fått av Razumkhin) for å hjelpe ham. Dette kapittelet har også scenen med Marmeladovs død og samholdet i familien hans, omfavnelsen datteren hans gir Raskolnikov som takk for hjelpen, og det at Raskolnikov likevel stikker oppom Razumkhins fest for å hilse litt på.

Her er de andre delene av romanen

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Epilog

Travel uke…

Denne teksten skriver jeg søndag 22. februar, altså dagen etter den blir postet. Så upålitelig er dataverdenen, det er like enkelt å redigere datoen teksten blir lagt ut, som det er å redigere selve teksten. Denne søndagen er den eneste dagen jeg har hatt full fred denne uken. Jeg har nå laget meg nykvernet kaffe i presskanne, jeg spiser på mors nå gamle kake, hun hadde den med da hun var på besøk forrige uke, da var det også så mye annen mat at vi ikke rakk å spise den. På spilleren er søndagsmusikk, det er fred og ro.

Det har vært en travel uke, litt for travel. Og det er rett og slett jobben som har forvokst seg. Det har ikke vært tid til å gjøre alt som skal gjøres, og det har vært møter og plikter som er pålagt, som man må være på eller må gjøre, og noe av det har vært så irriterene at det har tatt konsentrasjonen utover dagen etter jobb også. Denne bloggen skal egentlig ikke ha noe med jobben å gjøre, og jeg skal ikke skrive mye om jobb, heller ikke i denne posten. Men hvis denne uken var representativ for hvordan det fremover kommer til å bli, så er det takk og farvel fra meg, da er anyting bedre, for å trekke inn litt engelsk. Jeg har alltid sett på det sånn, at når jeg blir pensjonist og ser tilbake på mitt liv, så skal jeg ikke si at jeg heldigvis brukte mye tid på jobben.

For første gang siden bloggen ble startet gikk det nesten en uke uten oppdatering. Postene tirsdag, onsdag og torsdag er juks, de er skrevet i dag. I fjor hendte det at det kunne gå noen dager når jeg var på reise og ikke hadde tilgang på internett, men det var alltid noen små livstegn underveis, og de uferdige postene ble snart rettet opp når jeg bare fikk tid med datamaskin og internett. Denne uken har det vært fullt opp med andre ting.

Jeg skal ikke bare skylde på jobben. Jeg har jo leseprosjektet mitt, jeg skal lese et kapittel hver dag i Forbrytelse og straff, og disse kapitlene er litt for lange til at jeg får dem ordentlig unna på russisk. Det er dessuten så mange oversettelsesproblemer jeg henger meg opp i, og noterer med min gråblyant, at det rett og slett bremser lesningen. Del to av Forbrytelse og straff blir forresten søndagens post, det er derfor jeg flytter denne posten til lørdagen, andre del av boken ble utlest i dag.

Onsdag var jeg og så Stand up på Rick’s, der Grim Moberg virkelig har funnet formen, og Nils Ingar Aadne var et nytt bekjentskap som umulig kan ha vært dårligere enn engelskmannen han skulle erstatte, men jeg hadde jo ikke tid til å være med på festen, jeg måtte rett hjem. Torsdag var jobb fra morgen til kveld, og fredag var jobb fra morgen til jeg måtte gå og få et viktig stempel hos fylkesmannen før han stengte, og på kvelden fredag var det gitar og vodka. Det varte som det skal til langt på natt og litt utover morgenen, til slutt med en høytravende diskusjon som bare passer seg om natten og helst under kraftig rus, en diskusjon om det skjønne og det objektive og det subjektive. Ja, jeg kan jo også her skrive at jeg godt liker å kalle noe objekivt vakrere enn noe annet, selv om jeg nok vet at vi lever i en plaget verden der alt nok er subjektivt. Det er diskusjon som passer seg når alle andre sover.

Gjennom hele uken har jeg også forberedt reisen til Kiev, der det egentlig ikke er så mye å forberede. Jeg venter på å få bekreftet at jeg har leilighet der nede, og jeg har også denne gangen håp om å treffe et par stykker avtalt på forhånd, noe som øker sjansen for å få snakket mye russisk betraktelig. Det er fritid, det kan aldri bli travelt.

Hamsun-jubileum

19. Februar 1952 døde Knut Hamsun 93 år gammel. Han, som allerede da han holdt nobelforedraget i 1920 henvendte seg til ungdommen og mente de eldre – som han selv – burde trå tilbake og gi plass, han ble en meget gammel mann. Han ble født i 1859 (4. august, forresten, og det var lenge tvil om det var 1859 eller 1860 som var året, han selv var ikke den som oppklarte det), det er i år 150 år siden. Vi lever i en tid da man alltid er på utkikk etter et jubileum, og de som er blir opphørig grepet tak i. Hamsun-jubileet startet i dag.