Kiev! Leilighet!

: Dette er inngangen til leiligheten jeg bodde i natt til lørdag.

Alt i orden! Klokken er 0207 norsk tid, 0307 lokalt, men det spiller liten rolle, jeg er trygt og godt i leiligheten min etter mye god ukrainsk hjelp. Internett virker også, som man ser, og mer skal jeg skrive i morgen. Da skal jeg også se på en annen leilighet like ved, så jeg kan faktisk veldig. Alt godt!

Så jeg kan faktisk velge, skal det være. Det får være måte på feil. Men jeg var godt trøtt da jeg kom frem. Selve det å ordne med taxi og alt det der gikk bedre enn ventet, jeg skjønte alt det viktigste ukrainske Tatiana sa, jeg skulle møte ved terminal A, det var taxi 594, og den skulle komme i løpet av 15 minutter. Alt det der skjønte jeg. Men så var det der med hvor terminal A var, det er alltid en feil å gjøre som man ikke tenker på.

Jeg skal skrive nøyere om dette. Det gikk i alle fall bra til slutt.

Og nå har jeg skiftet leilighet, jeg er enda et stopp nærmere sentrum, nærmere hovedgaten. Det er ikke måte på. Det er veldig bra. Ingenting kan gå galt, det er i alle fall vanskelig å se hva som kan gå galt.

De to første delene der er skrevet midt på natten, de to første netten her. Nå skal posten skrives ferdig, om hvordan min ankomst til Kiev ble.

Flyet fra Wizz air på Sandefjord flyplass Torp før avreise Kiev

Flyturen er jo et kapittel for seg. Det er mine norske venner fra Ukraina som har anbefalt meg Wizz air, et flyselskap som er så billig at det er mistenkelig, og som flyr fra Sandefjord til Kiev hver fredag, og tilbake igjen hver mandag, i alle fall. Men flyselskapet var kjempegreier, med behagelige seter og ikke mindre benplass enn det pleier å være, og til og med litt juice/vann og kaffe/te servert. Det var også en forberedelse til ukrainske forhold med at det var fri flyt av medbrakt underveis. Så det var flere som ble ganske så lystige på reisen, noen til og med rent skitings, og for meg som ville slappe av og kanskje duppe av litt før situasjonen krevde noe av meg vel fremme i Kiev, for meg ble det i stedet å følge med på de andre.

På flyplassen i Kiev er det rutinene med registrering og forskjellig, og selv om man ikke slipper unna om man skriver med rød penn eller gråblyant, så går det mye raskere enn i Russland, og ikke så lenge etter landingstiden 0050 (lokal tid) var jeg ute i avgangshallen med bagasjen i hånd. Nå var det til å ringe Tatiana, som var den som hadde hjulpet meg med leilighet og nå skulle hjelpe meg med taxi. Jeg var smått bekymret for hvordan dette skulle gå, men jeg hadde alltid nødutgangen å ta taxi til et eller annet hotell og bo der første natten om alt skulle gå galt.

Det ble ikke nødvendig. Hva jeg ikke hadde tenkt på, var at hun ringte meg opp igjen etter at hun hadde bestilt taxi, og gav meg nøyaktig beskjed om hvor taxien skulle komme, cirka hvor lenge det ville ta før den var der, og nummeret på taket. Taxien ville også vite hvor den skulle kjøre. Jeg forstod alt sammen på russisk, og gikk optimistisk ut for å finne terminal A. På vei ut blir man overfalt av taxisjåfører som vil kjøre deg hvor det skal være, det var det jeg fryktet, hvordan skulle jeg vite hvem som var min? Terminal A, 15 minutter, nummer 594. Ingen taxi hadde nummer. Og under skiltet med Terminal A var det riktignok en liten bod det stod taxi på, men der var helt mørkt, og rundt stod nedsnødde biler og det så i det hele tatt tungvint ut for en bil å komme bort dit.

Min ordre var å vente, en ordre jeg er som skapt til, jeg er farlig god til det, min tålmodighet er altfor stor og min evne til bekymring forsvinnende liten. Jeg stod 20 minutter der under skiltet med Terminal A. Av og til gikk jeg bort til det som for meg så ut som hovedutgangen, der det riktignok stod terminal B, men der det var fullt av liv og biler og taxier som kjørte, og folk som gikk ut og inn i terminalbygningen. Straks jeg nærmet meg det området, ble jeg overfalt av taxisjåfører som ville kjøre meg hvor som helst, det var jo temmelig opplagt jeg skulle et sted, fullt kledd og med full bagasje, og sent på natten var ikke russisken helt på alerten heller. Jeg fikk ikke forklart så mye mer enn jeg ventet en taxi, en dårlig forklaring når nettopp taxi var det alle og enhver der ute ville tilby meg.

Det var Tatiana som ordnet opp, hun ringte og lurte på hvordan det gikk, og jeg kunne fortelle at taxien ikke var kommet. Hun la på, ringte opp taxien på ny, så meg, og kunne fortelle at joda, taxien var der, nummer 594, grønn bil, utenfor terminal A. Jeg lurte på om hun kanskje ikke mente B, det var jo der alt var? Men det var A, og ‘A’ og ‘B’ er ikke akkurat bokstavene man mangler sammen. Hun fortalte også at det var «Vkhod terminal A», som betyr «utgang», og der jeg stod var ingen utgang, bare et skilt. Så mens vi snakket gikk jeg litt innover parkeringsplassen med de nedsnødde bilene, og kunne da etter en kort stund se at den virkelige terminal ikke hadde så mye med det skiltet jeg hadde stått under å gjøre, skiltet markerte bare området, terminalen var lenger borte.

Deretter gikk alt som smurt og uten problemer av noe slag. Taxien kjørte til Tatiana, som elskverdig ble med i bilen sammen med mannen sin, og viste meg alt som var med den nye leiligheten. Det er skikkelig snilt gjort, jeg er ikke sikker på det finnes så mange i Norge som ville stått opp sånn midt på natten, for å overlevere en leilighet til en turist de aldri har sett. Det er noe eget med ukrainere, de stiller virkelig opp.

Slik så den ut, leiligheten jeg hadde første natten, i det jeg forlot den

De tok seg til og med tid til å se at internett fungerte, noe som også denne gangen tok litt tid, siden slike ting sjelden virker ved første forsøk. Så var det takk og farvel og møtes igjen neste dag, for å se på en leilighet enda litt nærmere sentrum.

Jeg var i Kiev. Jeg var i en leilighet, og alt var i orden. Nå er det bare å leve eventyrferien.

Dette er bygningen jeg bor i. Inngangen ser dere nede til venstre. Jeg bor i sjette etasje.

Hilsen fra Sandefjord Lufthavn, Torp

feb27

En post skrevet i hurten og sturten. På Sandefjord flyplass har de gratis internett satt opp, men på elendige maskiner, trege og ustabile. Jeg blir stadig kastet ut av internett, og må derfor skrive litt abrubt.

Stemningen fra i går har bare fortsatt, det er den spesielle reisestemningen, fryd og uro. Jeg fikk til slutt pakket i går, jeg tok meg sammen og gjorde det, og jeg satte vekkerklokken på tidlig for å legge oppi de siste tingene i dag morges. Jeg rakk til og med å brette sammen klesvasken og legge den i skapet, noe jeg ikke pleier å rekke selv når jeg ikke skal reise noe sted.

Så alt var ordnet da jeg gikk på jobb, jeg hadde til og med lagt frem de tingene jeg er mest nervøs for å glemme, og som jeg alltid må dobbelsjekke om jeg legger dem oppi for tidlig, de tingene lå fint på bordet da jeg kom hjem fra jobb. Jeg hadde til og med tid til å gå gjennom rutinene med å ting ut og inn i kofferten frem til avreise. Jeg var stresset for å ta med for mye, så jeg ikke kan kjøpe ting der nede, og endte nok med å sikre litt vel mye da kofferten bare veide 12 kilo. Så nå kan jeg handle som jeg vil i Kiev.

Det var nydelig flyvær fra Bergen til Sandefjord. Hardangervidda og langfjella lå snødekket og forlokkende, og ikke en sky hindret meg i å se det. Det var til og med gratis kaffe. Duppet av fikk jeg også, det var ikke den ting jeg ikke fikk.

Nå har jeg altså fått noen timer på Sandefjord flyplass. Det er 5 timer mellom ankomst fra Bergen og avreise Kiev. Det er lange timer, men det er timer med venting og jeg er under kontroll. Jeg kan for alvor slappe av. Automatisk innsjekk åpnet flere timer før avreise, så jeg er til og med gjennom den og gjennom sikkerhetskontrollen. Det er her ikke mer som kan gå galt.

Her på flyplassen har jeg spist siste rest av matpakke, og fulgt mine godt innarbeidede flyplassrutiner. De går stort sett ut på å sitte stille, eller å luske rundt. Her er det bare trestoler å sitte på, og på dem har jeg sittet. Ved siden av meg har vært en ukrainsk storfamilie eller flere familier, pussig nok bare med jenter. Og jentungene i såvidt skolealder har danset ballett for oss på flyplassgulvet, og omfavnet hverandre og omfavnet mødrene og tantene og alt hva det er, riktig så russisk. Man blir i godt humør av det, i hvert fall gjør jeg det.

Flyet til Kiev går 2120, og vil være fremme 0050, lokal tid. Da begynner det som kan bli vanskelighetene. Min ukrainske venner i Norge har ordnet meg leilighet, det vil si, en venninne av dem har funnet den for meg. Når jeg kommer frem, må jeg ringe henne, og hun skal bestille taxi for meg. Denne skal kjøre meg først til henne for å hente nøklene, siden til leiligheten min.

Her er så man ser mye som kan gå galt.

Jeg skal legge meg meget lykkelig i kveld hvis alt dette her går bra, men jeg holder klok av erfaring alt åpen for at det ikke går bra i det hele tatt. Selv på dagtid er det ikke bare lett å komme til russiske og ukrainske flyplasser, og hvordan jeg blant alle masende taxisjåfører skal vite hvem som er min, det står for meg litt uklart. Alle samtaler kommer til å foregå bare på russisk.

Selv med nøkkelen trygt i hånd vil ikke alle problemer være overstått. Ukrainske låser er ikke som norske, noen av dem er riktig så innbruddssikre, selv om man har rett nøkkel. Man skal kjenne teknikken i tillegg.

Men det vil helst gå godt, og aldri gå helt galt. Det er veldig snilt av mine ukrainske venner i Norge som har hjulpet meg, de har jo stått på litt, og det må også hun i Kiev ha gjort. I hvert fall kommer hun til å gjøre det når hun må holde seg oppe i natt, og styre med nøkler og greier. Det er veldig snilt av dem, de skal ha stor takk. Og de har all den ro jeg mangler om at dette vil gå bra.

Så er det bare å tilbringe noen timer til på Sandefjord flyplass, og håpe på at neste post er skrevet fra en leilighet Kiev.

Dagen før avreise…

feb26

Det er dagen før avreise. Det er alltid en spesiell stemning. I hodet er alt jeg har å gjøre i kveld før jeg legger meg. Jeg har som vanlig tenkt at denne gangen skal jeg pakke og ordne alt i god tid, jeg har som vanlig latt være å gjøre det. I stedet kom jeg på i dag ettermiddag at det kunne være lurt å vaske tøy, for jeg hadde jo brukt noen av de klærne jeg strengt tatt burde ha med. Så henger de til tørk på badet, i morgen tidlig må jeg legge dem i kofferten, kanskje litt halvvåte som vanlig. Alt er som vanlig.

Det er en helt spesiell stemning. Akkurat dette med pakking ligger jo ikke for meg. Men å reise ut på eventyr til Kiev ligger så til de grader for meg. Så jeg sitter og sitrer og gleder meg til reisen, samtidig som jeg er nervøs for å glemme noe eller ikke klare å rekke alt. Det er pakkingen, det er den som gjenstår. Jeg må få alt sammen ned i kofferten, og få ordnet alt sammen som skal i håndbagasjen. Jeg må skrive ut flybillettene, jeg skulle strengt tatt ta sikkerhetskopi av alle dokumentene jeg har på datamaskinen som jeg skal ta med, noe kan jo skje med den, og katastrofen vil være ubegrenset går dokumentene mine tapt. Jeg skulle også ha innstallert office på nytt, det er skjedd noe tull med det gamle. Det er så mye, det er så altfor mye.

Så derfor sitter jeg som vanlig i den helt spesielle stemningen dagen før avreise. På spilleren er fin musikk. Jeg spiser et lite måltid, kveldsmat, med brød, nøye beregnet for å få spist opp alt pålegget som ville blitt dårlig i løpet av uken jeg skal være borte. Og i stedet for å pakke, skriver jeg om tanken på å gjøre det.

Flyet går fra Flesland til Sandefjord klokken 1520 i morgen. Innen da skal alt være ordnet. Det er en merkelig tanke. Og en helt spesiell stemning.

En horekunde blir tatt

feb24

I dag ble jeg vitne til en liten politiaksjon. Det hendte da jeg skulle ut og se fotballkampen mellom Inter og Manchester United, som vanlig et godt stykke uti kampen, jeg rekker jo aldri noe som begynner på et klokkeslett. Jeg veide også litt frem og tilbake om jeg skulle bry meg med denne kampen, jeg har jo også annet å gjøre, men jeg tenkte at jeg trengte litt avkobling og det kunne være gøy å se et oppgjør mellom lagene som suverent leder ligaene i Italia og England. Manchester United er jo også favorittlaget mitt i England, men lidenskapen for Italia stikker dypere, så jeg kom til at jeg ikke ville like at Inter ble slått ut. Og jeg tok på meg jakken for å gå ut og se kampen.

Jeg har ikke kommet langt da jeg ser en politibil stoppe opp, og en annen bil, en varebil med skrift på sidene, stoppe opp foran den. Det skjer like ved meg, så mens jeg går forbi ser jeg at en politimann på sjåførsiden gå ut, og sjåføren foran skru på lyset i bilen og vise frem et smått stresset ansikt, et slikt ansikt man får når man blir stoppet av politiet og må tenke raskt og ikke se skyldig ut, alt det der. Politimannen går like bort til førervinduet, og lyser inn med en lommelykt, en maglight, er det sikkert, som han holder slik man holder en kniv klar til hogg, jeg ser føreren rulle opp vinduet før jeg går videre.

Men jeg snur meg mens jeg går, man er jo litt nysgjerrig, og man lurer jo litt på hvorfor denne mannen blir tatt, hva som er galt. Først kommer de naturlige forklaringene, jeg husker jeg selv en gang ble vinket til side, etter at jeg uhyre klønete har kjørt hjemover fra Vatneleiren i Sandnes, jeg skulle skifte noen kassetter, og vinglet fælt, og når jeg skulle inn og handle på en butikk, ombestemte jeg meg, og enda en gang, og blinket i hytt og vær, før jeg plutselig likevel svingte inn i feil kjørefelt. På feil side av en liten midtrabatt. Da gikk blålyset på. Jeg haddee forklaring, da jeg hadde vinglet, var jeg helt alene på veien, og jeg sluttet å skifte kassetter, straks jeg så bil bak meg, og jeg holdt ikke stor fart. At jeg havnet i feil kjørefelt inn i butikken har dere selv sett forklaringen på. Politiet lot det den gang være.

Her kunne det imidlertid neppe være snakk om slike feil. Det skal også godt gjøres om politiet hadde mistanke om promillekjøring, eller noe, eller det hadde skjedd noe feilkjøring i gatene ute på Nordnes, som om politiet hadde patrulje for å passe på det.

På passasjersiden var det en politikvinne som snakke. Etter en kort stund kom passasjeren ut, en litt for ung jente i et litt for kort skjørt. For ung i forhold til sjåføren, for kort skjørt i forhold til årstiden. Jeg kunne ikke se så nøye, og vet ikke om det jeg så var det jeg tror det var, jeg gikk jo videre, men gitt at det tradisjonelle horestrøket i Bergen er i gaten like nedenfor, og det i Bergenske aviser har vært litt oppmerksomhet rundt at i Bergen er ingen horekunder ennå tatt, mens det i Oslo er tatt flere etter at den nye loven mot sexkjøp kom.

Jeg vet ikke helt med denne loven. Det er av de ting jeg helst ikke vil ha noen mening om. Jeg har ikke lyst til å sette meg inn i spørsmålet, min mening om prostitusjon er at jeg ikke vil ha noe med den å gjøre og at det plager meg når jeg ser den. Men jeg kan ikke se at det var noen bra politiaksjon det som her foregikk. Jeg kan ikke tro politiet gjorde noe godt, verken for ham eller henne i denne situasjonen. Jeg kan ikke mene det er politiets oppgave å forhindre prostitusjon og å hjelpe de prostituerte. Jeg tror kanskje dette er en politikerlov som er mer velment enn riktig.

Men jeg vet ikke. Og jeg vil ikke engasjere meg i dette. Da mener jeg fullt og helt at det er bedre å engasjere seg i en real fotballkamp, der Inter dominerte omgangen jeg så og kampen endte 0 – 0, og en av de andre som så kampen der jeg var, fikk en tekstmelding med tilbud om en svart jobb, og en forklaring om at det bare dreide seg om 2 ganger 4 kvadrat, eller noe sånt, jeg kunne ikke lese så nøye, siden det ikke var min telefon. Dette er også en ulovlighet.

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

feb22

Denne uken leste jeg ut andre del av Fjodor Dostojevskijs store roman: Forbrytelse og straff. Første del finner dere her.

Under språkkurset i St. Petersburg i 2004 fikk vi en guidet tur med tema Forbrytelse og straff, og hvor romanen utspiller seg. Her står vi utenfor det som må være pantelånerskens dør, og får av vår utmerkede guide høre hvorfor det må være nettopp den døren, og hva som her skjedde.

Kapitlene

I annen del er mordet gjennomført, men avhørene ikke ordentlig kommet i gang. Raskolnikov ligger stort sett syk, mens særlig vennen Razumkhin forsøker å ta seg av ham. Det første er der Raskolnikov blir kalt inn til politstasjonen og får høre om vekselen vertinnen hans har solgt til hoffråden Tsjebarov, og som denne nå krever inn. Det andre er der han først gjemmer ransbyttet, og deretter for første gang besøker Razumkhin, men bare for straks å forlate ham igjen, enda Rasumkhin er mye mer imøtekommende enn Raskolnikov kunne drømt om. I tredje kapittel kommer Razumkhin på besøk til Raskolnikov, etter at Raskolnikov har ligget i feberørske i dagevis, i mellomtiden har Rasumkhin ordnet både det ene og det andre, og langt på vei fått Raskolnikov på fote igjen. Fjerde kapittel har den lange diskusjonen mellom Zosimov og Razumkhin, om mordet på pantelånersken, mens Raskolnikov ligger og pines og hører på. Femte kapittel har et flott besøk av Luzjin, som skal gifte seg med Raskolnikovs søster, og blir ganske så godt avkledd av Razumkhin og Raskolnikov. I sjette kapittel tar Raskolnikov ut på vandring, og møter Zamjatov på krystallpalasset, her kjøper Raskolnikov også aviser for å lese om mordet, og går i samtalen med Zamjatov svært langt i å antyde at han selv er morderen. På vei ut møter han Razumkhin og skjeller ham ut for å ville hjelpe ham, og han oppsøker også til slutt åstedet for mordet, pantelånerskens hus, der han igjen oppfører seg besynderlig og selv bidrar til å kaste mistanke på seg. Sjuende og siste kapittel i denne delen er det vidunderlige der drankeren Marmeladov blir overkjørt av en hestedrosje, og Raskolnikov bruker omtrent alle pengene sine (de han har fått av Razumkhin) for å hjelpe ham. Dette kapittelet har også scenen med Marmeladovs død og samholdet i familien hans, omfavnelsen datteren hans gir Raskolnikov som takk for hjelpen, og det at Raskolnikov likevel stikker oppom Razumkhins fest for å hilse litt på.

Her er de andre delene av romanen

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Epilog

Travel uke…

feb21

Denne teksten skriver jeg søndag 22. februar, altså dagen etter den blir postet. Så upålitelig er dataverdenen, det er like enkelt å redigere datoen teksten blir lagt ut, som det er å redigere selve teksten. Denne søndagen er den eneste dagen jeg har hatt full fred denne uken. Jeg har nå laget meg nykvernet kaffe i presskanne, jeg spiser på mors nå gamle kake, hun hadde den med da hun var på besøk forrige uke, da var det også så mye annen mat at vi ikke rakk å spise den. På spilleren er søndagsmusikk, det er fred og ro.

Det har vært en travel uke, litt for travel. Og det er rett og slett jobben som har forvokst seg. Det har ikke vært tid til å gjøre alt som skal gjøres, og det har vært møter og plikter som er pålagt, som man må være på eller må gjøre, og noe av det har vært så irriterene at det har tatt konsentrasjonen utover dagen etter jobb også. Denne bloggen skal egentlig ikke ha noe med jobben å gjøre, og jeg skal ikke skrive mye om jobb, heller ikke i denne posten. Men hvis denne uken var representativ for hvordan det fremover kommer til å bli, så er det takk og farvel fra meg, da er anyting bedre, for å trekke inn litt engelsk. Jeg har alltid sett på det sånn, at når jeg blir pensjonist og ser tilbake på mitt liv, så skal jeg ikke si at jeg heldigvis brukte mye tid på jobben.

For første gang siden bloggen ble startet gikk det nesten en uke uten oppdatering. Postene tirsdag, onsdag og torsdag er juks, de er skrevet i dag. I fjor hendte det at det kunne gå noen dager når jeg var på reise og ikke hadde tilgang på internett, men det var alltid noen små livstegn underveis, og de uferdige postene ble snart rettet opp når jeg bare fikk tid med datamaskin og internett. Denne uken har det vært fullt opp med andre ting.

Jeg skal ikke bare skylde på jobben. Jeg har jo leseprosjektet mitt, jeg skal lese et kapittel hver dag i Forbrytelse og straff, og disse kapitlene er litt for lange til at jeg får dem ordentlig unna på russisk. Det er dessuten så mange oversettelsesproblemer jeg henger meg opp i, og noterer med min gråblyant, at det rett og slett bremser lesningen. Del to av Forbrytelse og straff blir forresten søndagens post, det er derfor jeg flytter denne posten til lørdagen, andre del av boken ble utlest i dag.

Onsdag var jeg og så Stand up på Rick’s, der Grim Moberg virkelig har funnet formen, og Nils Ingar Aadne var et nytt bekjentskap som umulig kan ha vært dårligere enn engelskmannen han skulle erstatte, men jeg hadde jo ikke tid til å være med på festen, jeg måtte rett hjem. Torsdag var jobb fra morgen til kveld, og fredag var jobb fra morgen til jeg måtte gå og få et viktig stempel hos fylkesmannen før han stengte, og på kvelden fredag var det gitar og vodka. Det varte som det skal til langt på natt og litt utover morgenen, til slutt med en høytravende diskusjon som bare passer seg om natten og helst under kraftig rus, en diskusjon om det skjønne og det objektive og det subjektive. Ja, jeg kan jo også her skrive at jeg godt liker å kalle noe objekivt vakrere enn noe annet, selv om jeg nok vet at vi lever i en plaget verden der alt nok er subjektivt. Det er diskusjon som passer seg når alle andre sover.

Gjennom hele uken har jeg også forberedt reisen til Kiev, der det egentlig ikke er så mye å forberede. Jeg venter på å få bekreftet at jeg har leilighet der nede, og jeg har også denne gangen håp om å treffe et par stykker avtalt på forhånd, noe som øker sjansen for å få snakket mye russisk betraktelig. Det er fritid, det kan aldri bli travelt.

Hamsun-jubileum

feb19

19. Februar 1952 døde Knut Hamsun 93 år gammel. Han, som allerede da han holdt nobelforedraget i 1920 henvendte seg til ungdommen og mente de eldre – som han selv – burde trå tilbake og gi plass, han ble en meget gammel mann. Han ble født i 1859 (4. august, forresten, og det var lenge tvil om det var 1859 eller 1860 som var året, han selv var ikke den som oppklarte det), det er i år 150 år siden. Vi lever i en tid da man alltid er på utkikk etter et jubileum, og de som er blir opphørig grepet tak i. Hamsun-jubileet startet i dag.

Doktorgrad om Dag Solstads storhet

feb18

Man skal kanskje være forsiktig med å rakke ned på et fag man selv har studert, og jeg skal ikke underslå at jeg med stor fornøyelse har avlagt eksamen i allmenn litteraturvitenskap mellomfag ved universitetet i Bergen. Jeg er jo glad i å lese bøker, og et fag som gjør at man kan lese bøker og få mer ut av dem må da være bra. Men litteraturvitenskapen har sine problemer, hovedproblemet er jo hvordan man skal lage vitenskap av å lese andres tekster, og i å komme seg rundt dette problemet har litteraturvitenskapen av og til viklet seg inn i unødig innfløkte teorier som heller har fjernet seg tekstene, enn nærmet seg dem.

Det er også problemer med et fag som skifter teoretisk grunnsyn fra tiår, slik litteraturvitenskapen har gjort i hvert fall siden 1970-tallet, og for å ta i kan man kan godt si siden krigen. Før krigen, også, forresten, en teori varer ikke lenge i det faget der.

Nå har Inger Østenstad skrevet en doktoravhandling med tittelen «Hvorfor så stor?», der hun diskuterer hva det er som gjør Dag Solstad så stor som forfatter, og konkluderer med at det er ikke hva han skriver, men hva han gjør, som her er det viktigste.

Fra tiden på universitetet husker jeg da Francis Bull, den altoverskyggende, norske litteraturviteren, som mente at forfatterbiografien var det viktigste av alt for å forstå verkene, og i mellomkrigstiden dannet en skole der man heller studerte forfatteren, enn verkene. Så kom vel Roland Barthes, som skiftet grunnsyn like hurtig og grundig som litteraturvitenskapen selv, og elegant gikk fra et strukturalistisk til et dekonstruktivt eller destrukturalistisk grunnsyn på hvordan tekster skal leses. Begreper som det der er vel best egnet til å fremmedgjøre hele litteraturvitenskapen, skjønt, de er ikke så håpløse som de først kan se ut. Roland Barthes hadde i alle fall en enorm innflytelse, og blant de tingene han sa, var at forfatteren er død, og teksten er alt. Det har man tydelig forlatt igjen, nå.

Flere av disse teoriene gjør seg best når de blir glemt. Og for meg er Dag Solstad nå helt suverent best av de nålevende forfatterene. Det kan jeg si ene og alene fordi når jeg leser en bok av ham, så koser jeg meg og tar meg i å tenke at nå forstår jeg hvorfor jeg leser bøker, det er jo en sann glede. Når jeg leser andre av de nålevende forfatterene, tenker jeg ofte at dette er en plikt, og jeg lurer av og til på hvorfor jeg pålegger meg disse pliktene, i stedet for å gjøre andre ting. For meg ser det naturligvis veldig rart ut med spørsmålet til Østenstad, og enda rarere enn spørsmålet, ser svaret hennes ut. Hun vil jo ha det til at det ikke er noe spesielt med bøkene hans, i hvert fall ikke noe så spesielt, det er bare det at han er så mye bedre til å bygge opp sin egen status, enn andre norske forfatttere.

Jeg er dypt uenig, både i konklusjonen og i hennes måte å tenke på. Jeg liker ikke at reklame- og markedsføringstenkningen griper om seg også i litteraturen. Jeg liker ikke at man ser på mennesker som en merkevare, og på alt hva man sier og gjør som merkevarebygging. Jeg ser på dette rett og slett som krenkende, mennesket er ikke en vare, og i alle fall ikke en handelsvare.

Hva Dag Solstad gjør interesserer meg, han er jo favoritten, men hva han skriver, det er og vil alltid være hovedsaken.

Rettssak for Røde Khmer i Kambodsja

feb17

I dag startet rettssaken mot Kaing Guek Eav, eller Khang Khek leu, eller bare «Duch», som var dekknavnet hans. Kambodsjanske navn er ikke de enkleste å transkribere. Khang Khek var kommandant i en fangeleir i Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja, under redselsregimet til Røde Khmer fra 1975 til 1979. Det er forresten ikke sikkert Khang Khek var kommandant så lenge, eller at fengselet eksisterte så lenge, og det er heller ikke Khang Khek og rettssaken mot ham jeg hovedsaklig skal skrive om her. Det er Pol Pot, og det verste regimet verden har sett.

Da Pol Pot tok makten i 1975 var Kambodsja et land herjet av krig, nød og kaos. De hadde vært en kasteball i stormaktspolitikken først under imperialismen, så under den kalde krigen. Kambodsja er et land med en noenlunde stolt historie, det gamle Angkor-imperiet var den dominerende makten i Indokina mellom år 1000 og 1300, og det fantastiske palasset Angkor Vat er det mektigste i hele regionen. Befolkningen ble kalt Khmer. Storheten fikk imidlertid ikke bestå, først kom Thai-folket fra vest og Cham-folket fra øst, siden kom franskmennene. Etter andre verdenskrig, hvor Kambodsja ble okkupet av Japan, ønsket man i Kambodsja som i resten av Indokina å bli fra det franske kolonistyret. Historisk sett står Kambodsja her litt i skyggen av Vietnam, som fikk en langt mer velkjent frigjøringskamp, siden amerikanerne involverte seg i den, og det ble en krig. Årsaken var naturligvis at Vietnam truet med å bli kommunistisk, og USA og den vestlige verden ønsket på ingen måte ytterligere kommuistisk ekspansjon i Øst-Asia (eller noe annet sted i verden, for den saks skyld). Kambodsja ble et monarki i 1953, med utrolige kong Sihanouk som monark. Han er uten sidestykke når det gjelder å ha maktposisjoner med skiftende titler under skiftende tider, skiftende regimer og totalt skiftende styreformer. Bare sjekk ham opp.

Her skal det kommunistiske Røde Khmer være hovedsaken. De kunne komme til makten fordi det eksisterende styret var ustabilt, og i løpet av Vietnamkrigen i nabolandet økte støtten til kommunismen blant folket i Kambodsja, samtidig som misnøyen med myndighetenes nøytrale politikk også økte. I 1970 ble det foretatt et statskupp under ledelse av general Lon Nol, mens prins (nå var han prins) Sihanouk var på utenlandsreise. Dette kuppet var det lett å påstå var plantet av CIA, det ble gjort og det ble trodd på, og det bidrog bare ytterligere til å øke hatet mot et USA som på dette tidspunktet forlengst hadde kjørt seg godt fast i Vietnam. CIA blånektet for at de hadde noe med kuppet å gjøre, det gjør de alltid, men denne gangen har også ettertiden vist at de snakket sant. Uansett fulgte en fem år lang borgerkrig, fortsatt i skyggen av Vietnam, og folket i Kambodsja var både krigstrøtte, nødtrøtte og utslitte av alt kaoset og ustabiliteten. I en bok jeg leste mens jeg ennå gikk på skolen, eller like etter, så skrev en Kambodsjaner som overlevde regimet (ved å flykte til Laos) at det fredelige, buddhistiske folket nå bare ønsket ro og fred. De kunne godt holde ut at regimet ikke var så veldig bra, så lenge det ikke var krig, og de fikk sjansen til å arbeide og skaffe seg mat, og selv spise maten. Men det finnes ikke det folk i verden som kan utholde det regimet Pol Pot innførte.

Jeg synes alltid det er interessant å sammenligne forbrytelsene til nazistene og kommunistene, og se på hvordan ettertiden dømmer dem. Litt flåsete kan man nesten si at Adolf Hitler satte en stopper for nazismen en gang for alle. Nazismens ideer og holdninger er fullstendig uakseptable for alle, og til og med i flere land forbudt. De nazistiske symbolene vekker den dag i dag frykt, og blir de likevel brukt og tegnet på vegger, er det straks en avissak. Selv på noe så ytringsfritt som internett, skal man lete godt etter nazistiske blogger og hjemmesider, siden til Vigrid jeg snublet over ved et uhell en gang, ser mest av alt uskyldig ut, med sitt ubehjelpelige språk og forskrudde meninger. Kommunistiske blogger og hjemmesider finnes imidlertid fortsatt, og noen av dem ser ut til å være ivaretatt av temmelig ressurssterke mennesker. Det er naturligvis en betydelig forskjell i at kommunismens ideologi ønsker likhet for alle mennesker, og deres forsvar for de undertrykte ser også bedre ut enn forakten for det svake i nazismen, og deres grusomme rangering av menneskeraser. Men i gjerning står ikke kommunismen så altfor langt tilbake for nazismen. Eller – det er vel så mange grusomheter begått i kommunismens tegn, som for nazismen. Og Pol Pot overgår alle.

At Pol Pot ikke er enda mer kjent og beryktet enn han er, skyldes bare at han styrte et forholdsvis lite land og at han aldri truet med å ekspandere makten sin. Hva som har foregått i Kambodsja har spilt fint liten rolle for verden, mens Hitler startet verdenskrig, Stalin styrte verdenshistoriens nest største sammenhengende rike og Mao Zedong over flere mennesker enn noen annen i verden. I Pol Pots Kambodsja bodde omlag 8 millioner mennesker, og av dem døde om lag en firdel. Mine damer og herrer – det er flere enn i Hviterussland under andre verdenskrig. Det er ingen over, ingen ved siden og ingen i nærheten.

Det var et slags kommunistisk styre etter modell av Mao Zedong Pol Pot ønsket. Men det var mer radikalt, det var helt og holdent radikalt, alt skulle forandres til den øyeblikkelige, fullendte kommunismen. Og i den skulle folket ikke bo i byer og studere, men bo på landet i landsbyer og arbeide med jorden. Det var det eneste som trengtes. Og han kom også med den beryktede uttalelsen at for å oppfylle målet, trengte de så og så mange mennesker, resten var overflødige. De kunne drepes. Og ingen som hadde utdannelse trengtes, de var tvert i mot farlige, fordi fra slike kunne det komme protester. Både Sovjet og Kina hadde moderasjoner i tvagskollektiviseringen, brenningen av bøker og arrestasjoner av folkegrupper og yrkesgrupper. I Kambodsja var det slik, at hadde du briller, ble du drept, var du lærer, ble du drept, og var du ikke villig til å jobbe med jorden, ble du drept.

Fra første dag ved makten ble hovedstaden Phnom Penh evakuert. Den nye kommunistiske staten trengte ikke byer, i byer bodde snyltere som levde på maten folket på landet produserte, nå skulle alle selv produsere sin egen mat. I dag blir det oppgitt at 1,3 millioner mennesker bor i Phnom Penh, den gang var tallet opp i mot 2 millioner, man kan lett forestille seg hvordan det blir når alle skal evakuere på en gang. Og det gjaldt absolutt alle, også dem som lå på sykehus, det er flott skildret i den omtalte boken jeg leste. Lignende skjedde i andre store byer, og i små byer. De kom ut på landet, der de fikk et jordstykke å dyrke, og på det måtte de arbeide dagen lang, under oppsyn av Røde Khmers hjernevaskede soldater som blindt lystret den store leder Pol Pot. Og som hadde sine klare ordre, det er for mange mennesker i dette landet, noen må bli drept.

Kambodsja skiller seg også ut fra Kina og Sovjet ved at drapene ble foretatt med sånn grusom og unødvendig tortur. Man ble flittig torturert i Kina og Sovjet også, men det var som oftest for å få frem en tilståelse, og ofte var torturen slik at den ikke skulle være så synlig, om den torturerte en dag skulle slippes fri igjen. Dødsdømte i Sovjet ble stort sett skutt. Historien har også eksempler på offentlig tortur, brukt for å skremme. I Kambodsja ble fangene grotesk torturert inn i døden, bak lukkede dører i fengsler der ingen skulle få vite hva som skjedde, og der ingen tilståelse var krevd.

Det finnes ikke noe bedre eksempel i verdenshistorien på at et helt land blir gjort om til en konsentrasjonsleir. Dr. Judy Ledgerwood ved Northern Illinois University har generøst lagt ut en omfattende tekst på nettet, der hun skriver at matrasjonen for ris var på 250 til 400 gram per dag. Til sammenligning oppgir Anne Appelbaum i sin GULAG på side 102 for dem som vil sjekke at matrasjonene i de Sovjetiske GULAG på slutten av 1930-tallet var på 400 til 500 gram brød, med strafferasjon på 300 gram. Det er strafferasjon på hovednæringen større enn standardrasjonen i Kambodsja. Det er vanskelig å finne hvor mange som døde i de russiske arbeidsleirene, men jeg tror rett og slett det godt skal gjøres å komme opp i en av fire fanger. Sjansene var større for å overleve i en russisk GULAG-leir, enn i Det demokratiske Kambodsja fra 1975 til 1979.

Regimet praktiserte også folkemord, et uttrykk man skal være forsiktig med. Her lar det seg kanskje ikke forsvare, siden omfanget ikke er så stort som de virkelig store folkemordene verden har sett, det dreier seg om omlag 10 000 vietnamesere som ikke ville forlate landet. Nevnte Judy Ledgerwood skriver at praktisk talt samtlige ble drept.

Jeg mener at det i tilefellet Pol Pot og Røde Khmer ikke går an å skille mellom ideologiene. Man kan ikke si at støtte til Pol Pot og hans regime er tilgivelig, fordi ideene han trodde på springer ut fra de sosialistiske ideene som begynte med Karl Marx, og ble utviklet av kamerat Lenin og formann Mao, og som hadde likhet for alle som ideal. For å få gjennom disse ideene gjore han folket til slaver. Statens vilje var alt, den enkeltes vilje var verdiløs, slik også det enkelte livet var det. Både gjerningene og ideologien er forkastelig.

Khang Khek, eller «Duch», kommer sannsynligvis til å bli dømt. Det er mer symbolsk, enn noe ordentlig oppgjør med det grusomme regimet til Røde Khmer. Det er altfor mange med altfor mye blod på hendene som fikk leve lykkelig i alle sine dager. Jeg har nevnt flere ganger i denne teksten at Kambodsja har vært i skyggen av Vietnam. Sånn er det også her. På midten av 1970-tallet var verden lykkelig over at USA trakk seg ut av Vietnam. Hva som skjedde i nabolandet i vest var det få som fikk med seg, og færre som brydde seg om. Det er ikke lenger siden enn at alle vi over 30 levde mens det skjedde.

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

feb15

Porten inn til pantelånersken, Anna Ivanovna, i Forbrytelse og straff.

Frem til jeg reiser til Kiev i vinterferien har jeg tenkt å investere enda litt mer tid på russisk enn vanlig. Jeg gjorde stor lykke med Brødrene Karamasov i høst, lest på russisk og norsk, og lykken ble ikke mindre av Mesteren og Margarita, også på russisk og norsk, og nå følger jeg opp med Forbrytelse og straff, på russisk, og på norsk. Det blir ett kapittel til dagen, og siden disse kapitlene er lange og inneholder lite dialog, går det lang tid med til dem. Det er det vel verdt.

Forbrytelse og straff var den første store, russiske roman jeg leste, og den første store roman jeg leste overhodet. Man kan trygt si den forandret mitt liv. Siden jeg leste den først gang har en betydelig del av livet mitt bestått i å lese bøker, litteratur har blitt en av mine største interesser, og russisk litterarur, kultur og språk har bergtatt meg helt.

Første del av romanen inneholder kapitlene der Raskolnikov gjør prøvebesøket til pantelånersken, der han møter drankeren Marmeladov på en kneipe, der han mottar brevet fra moren om søsteren som skal gifte seg i ulykken for ham, der han drømmer om den gamle hesten som ikke klarer å trekke det enorme lasset og blir pisket av alle til døde, der han overhører samtalen med ideen om å drepe den onde panelånersken og bruke pengene hennes til noe godt, der han gjør seg klar til å gå og går, og selve mordet. Det er 7 kapitler. Kapittelet om Marmeladov er at mine favorittkapitler i hele verdenslitteraturen, i årevis har jeg gått rundt med fullt av setninger i hodet derfra. Og jeg har i årevis tenkt på hva russerne gjør som får meg så grepet av denne Marmeladov, ingen andre forfattere enn russiske har jeg sett skape en figur. Og Marmeladov er kongen av dem alle.

Oversettelsen til Jan Brodal er ikke slik jeg synes en god oversettelse skal være. Han oversetter riktignok romanen, men han gjør det ikke med Dostojevskijs ord, og ikke med Dostojevskijs rekkefølge på ordene. Gang på gang ser man at når oversettelsen byr på en utfordring, tyr Brodal til en lettvint løsning, og legger til et nødvendig ord eller skriver helt om til noenelunde samme mening. Det er ikke godt nok, mener jeg, når det dreier seg om en av de største romanene i verdenslitteraturen. Man kan lese den engelske utgaven, om man ikke er russiskkyndig, og se forskjellene. Jeg leser med en gråblyant, og skriver ned de verste eksemplene på at oversettelsen ikke stemmer riktig overens med originalen, og med Forbrytelse og straff bremser det lesningen.