I går var jeg og skulle se teater. Det var på det russiske teateret i Kiev, jeg vet ikke helt hva det heter, men det befinner seg like ved Teatralna metrostopp. Det er det eneste teateret i Kiev som spiller på russisk, de andre spilles på ukrainsk, så skal jeg se noe der, vil jeg ikke forstå hva som blir sagt.
Kort fortalt: Vi skulle se Don Quiote, og hadde kjøpt billetter, og særlig jeg gledet meg jo veldig, Don Quiote på russisk etter en bearbeiding av Mikhail Bulgakov, på teater i Kiev, det er jo saker, men stor var overraskelsen da vi levete billettene, og fikk vite at Don Quiote var skiftet ut med en kommedie det er meg plent umulig å huske navnet på.
*
Det der var cirka starten, her kommer fortsettelsen, her kommer posten. Det var altså Irina og jeg som skulle på teater og se Don Kisjot, sånn må det transkriberes fra russisk, de skriver det som de uttaler det, og ikke Don Quijote, som er den spanske varianten og originalen. Det var det stykket vi skulle se. Og vi skulle se det i en bearbeidelse for teater gjort av selveste Mikhail Bulgakov, i det store terroråret 1938, året for den andre store terrorbølgen til kamerat Josef Stalin, og jeg ville ha litt av hvert å tenke på under stykket.
Vi møtte i god tid, klokken 1800, når stykket skulle begynne 1900. Det var Irinas første teaterbesøk noensinne i sitt liv, i hvert fall på dette teateret. Og nå vet jeg hva det heter, det er «Russkij drama», og det er altså det eneste teateret i Kiev som spiller på russisk. Dere kan lese i denne posten om språksituasjonen i Ukraina, jeg har skrevet om det før, det er temmelig spesielt. Anyway, teateret befinner seg lett å finne like ved metroen Teatralna. Og før vi gikk på inn på det, tok vi inn på en stolovaja like ved, stolovaja er en russisk kantine. Det er en slags kafe eller restaurant med selvbetjening, usannsynlig billig, men maten lider jo litt under å stå fremme hele tiden, og atmosfæren der inne etterlater også litt å ønske.
Uansett, vi hadde en times prat der på russisk til teateret begynte. Irina har en ytterst kvinnelig retningssans, ytterst, så da vi kom ut, husket hun ikke om vi skulle til høyre eller venstre, og ville helst til høyre, enda teateret lå i samme gate omtrent i syne og lenger nede. Godt gjort. Da hun så sterkt ville til høyre og oppover, kom jeg i tvil om det jeg trodde var teateret egentlig var teateret, men det var det jo, jeg hadde jo vært der før, det hadde aldri hun.
Så var det sitrende av spenning å levere billettene til Don Kisjot, og det første vi hører da de har revet av billettene, er at det blir ikke Don Quijote likevel, det er tatt av plakaten og erstattet av en kommedie. Pussig. – Velkommen til Ukraina, sa Irina.
Jaja. Sånn går det når man kjøper billetter så tidlig som fem dager i forveien. Da kan man ikke være riktig sikker på om stykket som blir spilt er stykket man har bestilt. For oss ble det altså ikke det.
I stedet for den høylitterære klassikeren Don Quijote, ble det altså i stedet en høyst folkelig, russisk, moderne komedie. Moderne i betydningen ny. Det handlet om en ektemann som for første gang i sitt liv skulle være utro, og hvordan han prøver tre ulike kvinner i sin mors hjem. Han er eier av en restaurant, og får kvinnene med seg ved å skrive adressen på regningen. Det går ikke bra med noen av dem, og det ender med at han i steedet ringer til sin kone, for å få henne til å møte ham der hos moren.
Stykket resulterte i stående applaus fra et smilende publikum. Og blant de applauderende var så absolutt jeg.
En helt grei blogg 