Postene blir så som så, men den store roman til Fjodor Dostojevskij er uovertruffen. I går fullførte jeg sjette og siste del, der mye av oppmerksomheten litt overraskende går til Svidrigajlov.
Det er mange kapitler her.
Første kapittel har en opphetet samtale med vennen Razumkin, som er hos moren og søsteren, mens Raskolnikov nokså merkelig har forlatt dem. Det er det kommer frem at søsteren Dunja har fått et brev som har opprørt henne, og Raskolnikov gjetter det må være fra Svidrigajlov. Da han går ut døren, støter han plutselig på etterforskeren Porfirij i oppgangen. Dette er et grep Dostojevskij gjør ofte, en av karakterene tenker på en person, og møter så denne personen straks etter.
Andre kapittel har samtalen mellom Raskolnikov og Pofirij Petrovitsj, der sistnevnte som vanlig prøver å tåkelegge at han har noen mistanke, men avslører til slutt at han ikke har mistanke til noen annen, og at Raskolnikov bør tilstå.
Tredje kapittel er en samtale med Svidrigajlov på en kneipe. På ny er det slik at Raskolnikov virrer omkring uten egentlig mål eller mening, og ender opp et sted han aldri pleier å være, og der er Svidrigajlov. Denne forklarer ham at han flere ganger har forklart ham at han ofte oppholder seg der, og nettopp de tider han gjør det. Svidrigajlov fremstår på denne kneipen litt underlig, men Raskolnikov kan ikke la være å bli fascinert av ham. Senere skal vi få vite mer om hvorfor oppførselen til Svidrigajlov er som den er.
I fjerde kapittel fortsetter samtalen mellom Svidrigajlov og Raskolnikov. Svidrigajlov har avsløt han har en forlovet, en altfor ung liten jente, som foreldrene hennes har latt velge ham av pengenes skyld, og han nyter det. Så Raskolnikov trenger ikke frykte noe for søsteren Dunja. Raskolnikov er likevel skeptisk, og vil gjerne følge Svidrigajlov hvor hen han går, og høre hele historien til endes. Raskolnikov er overbevist om at Svidrigajlov skjuler noe. Svidrigajlov blir ikke kvitt ham.
I femte kapittel lykkes det endelig Svidrigajlov å få bort Raskolnikov. Det er nå blitt helt klart at Svidrigajlov vet at det er Raskolnikov som har drept pantelånersken, han har lyttet til samtalen Raskolnikov hadde med Sonja. Det lykkes endelig Svidrigajlov å få Raskolnikov bort, da han inviterer ham inn i en hestedrosje for å kjøre ut på noen av øyene i St. Petersburg. Det er altså en slags omvendt psykologi, når Svidrigajlov vil ha Raskolnikov bort, blir han, når han inviterer ham med, fatter han ikke lenge mistanke. Men mistanke skulle han hatt, for øyeblikket etter møter Svidrigajlov Dunja, Raskolnikovs søster. De to har hatt en avtale, og det er derfor Svidrigajlov har vært så underlig (senere vil det komme frem flere grunner), møtet med Dunja legger han veldig mye i, og det blir så avgjort kritisk. Kapittelet tar så en forferdelig vending, der Svidrigajlov tar med seg Dunja hjem til leiligheten sin, der det ikke er noen hjemme, og heller ikke blant naboene. Der viser han hvordan han har sittet ved døren og hørt på samtalen mellom Raskolnikov og Sonja, og han truer Dunja med at hun er den eneste som kan redde ham. Hun må ligge med ham, og hvis hun ikke gjør det frivillig, vil han ta henne med makt, der og da. Hun står altså i valget mellom å gi seg hen frivillig, og med det redde broren, eller bli tatt med makt uansett, og verken redde seg selv eller broren. Om hun gir seg frivillig, vil Svidrigajlov også støtte dem med penger. Det er en forferdelig scene som går over flere sider i romanen.
Jeg skriver ikke helt ut hvordan det går, men det viser seg at Svidrigajlov ikke er slik en gjennomført usling som han ser ut til å være. For da Dunja nekter, lar han henne allikevel gå. I sjette kapittel virrer han bare rundt, det har blitt sent og natt, og han går på kneiper og hoteller, og besøker også sin unge forlovede, som han gir en betydelig pengesum. På hotellet har han en betydningsfull drøm, flere, om et lite jentebarn han har funnet i korridoren, her går han gjennom sin straff og renselse. Den har imidlertid en annen form enn Raskolnikovs, og også en annen utgang. Det ender med at han skyter seg, og all den underlige oppførselen hans, får sin forklaring. I de siste kapitelene har Svidrigajlov, og ikke Raskolnikov, vært hovedpersonen.
I kapittel 7 overtar Raskolnikov igjen, først med et besøk til moren, der han under omfavnelse og gråt forbereder hva han har gjøre. Moren er helt fortvilet og på god vei mot å bli sinnsforvirret, men det er også tegn som tyder på at hun dekker seg under snakket sitt, og forstår mer enn det synes som. Deretter er det avskjeden med Dunja, som nå vet at Rasklonikov er morderen.
I kapittel 8 (utgaven til Solum forlag fra 1993 har kapittel 7 en gang til, her) tar han oppgjøret med Sonja, og de siste foberedelsene. Den troende, gudfryktige Sonja, sier at Raskolnikov for å bli tilgitt å få soning, må bekjenne sin synd for alle mennesker og kysse jorden, og si «jeg er morder». Raskolnikov gjør det bokstavlig senere, på markedsplassen på høytorvet, men han får seg ikke helt til å si «jeg er morder», for alle tror han er full eller en galning, når han plutselig legger seg ned og kysser jorden. Det må da også se rart ut. Så skal han til politistasjonen og melde seg. Det går heller ikke som planlagt. Han møter en politioffiser, Ilja Petrovitsj, som ikke et øyeblikk forstår hvorfor Raskolnikov har kommet, og skravler i vei om alt mulig annet. Raskolnikov forlater faktisk politistasjonen igjen, men får da øye på Sonja, og snur og går tilbake. Denne gangen bekjenner han forbrytelsen øyeblikkelig. Siste setning i romanen (før epilogen) er: «Raskolnikov gjentok sin bekjennelse».
Av forskjellige grunner har jeg ikke særlig tid til bloggskriving for øyeblikket, så fremgangen i disse postene er litt sporadisk. Her er i alle fall de andre delene av romanen.
Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del
Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del
Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del
Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del
En helt grei blogg 