Fylliken (en novelle)

En del omøblering på postene førte til at denne fredagen ble ledig, og jeg velger å fylle den med en gammel tekst jeg skrev på 90-tallet. Det er en novelle som ikke er god nok til å bli utgitt, men ikke så svak at den aldri må postes, den er slett ikke verst. Den passer akkurat til å bli postet bakover i tid, slik at det ikke blir så lett å finne den. For dem som finner den, venter kanskje en glede, og i alle fall noe å tenke over.

Fylliken

En Novelle av Eivind Salen

 

Det var et av de årene jeg var student, et av de tidlige årene hvor jeg jobbet på et studentsted. Det var ikke store greiene, det var en episode blant mange, jeg husker den sikkert helt feil nå, men det rare er at jeg ikke har glemt den. Det var bare en uvesentlig hendelse, jeg sikkert husker helt feil nå. Slik jeg husker det, skulle jeg jobbe under en eller annen konsert vi arrangerte, en av de kjedelige. Den interesserte meg ikke det minste, og den interesserte ikke så mange andre heller, dømt ut fra publikumsoppmøte. Det var kort sagt en kveld med alle forutsetninger for å gå i glemmeboken.

            Skal vi se, hvordan var det nå? Var det ikke Reidun jeg satt i billetten med, tro? Reidun med sine briller, og sitt strie, brune hår alltid satt opp i hestehale? Jeg tror det var henne, vi satt i billetten og pratet med hverandre og drakk vår gratis kaffe; det vil si, hun pratet, mens jeg drakk kaffe. Hver gjest fikk umåtelig service, vi ville nødig gi slipp på enhver som gav oss noe å gjøre. Heldigvis var det en viss pågang mens vi satt der, ikke så mye på grunn av konserten, som på grunn av det var tidlig på semesteret slik at folk hadde penger, og at klokken var sånn rundt ti, halv elleve, den tiden der de som hadde til hensikt å komme, kom. De fleste temmelig fulle. Det måtte man vel være, for ikke å styre unna en sånn konsert. Gjestene var vel venner av bandet, kan jeg tenke meg, de var nå på vei mot noe de egentlig ikke ønsket, og måtte drikke seg mest mulig sanseløse, for at musikken ikke skulle bli altfor påfallende. Reidun og jeg solgte billetter til disse menneskene. Hun snakket med dem og tok i mot penger, jeg ordnet med stempel og vekslepenger, fysj for noen tåpeligheter vi kunne oppleve. Jeg satt der og måtte konkurrere med fulle folks regneferdigheter og etterkomme de rareste ønsker når det gjaldt stempling. En av de som skulle på denne konserten her, måtte ha et ekstra stempel på albuen, for han pleide alltid å vaske seg etter å ha vært på do, og han måtte sikkert på do denne kvelden her, som han sa og så åpnet han munnen og gapte, som om han for alvor skulle understreke at her hadde vi å gjøre med en spøkefugl man ikke opplever hver dag. Vi gav ham stempel på albuen vi. Det er rart med hvor idiotiske fulle mennesker virker når man selv er edru, de latterlige samtalene, blikkene og faktene, alt de har for seg. Jeg har fortalt mange om han som skulle ha stempel på albuen. Måten han fremstår på er ikke udelt morsom.

            Å være en av dem som jobber for slike frivillige organisasjoner på studentenes utesteder, er ikke så kult som det kanskje kan virke utenfra. Mesteparten av tiden, enten man står i billett i garderobe, i bar, eller til og med når man har fri, mesteparten av tiden går uansett med til å vente på at konserten skal bli ferdig, slik at arrangementet kan avsluttes, og vi alle kan gå hjem eller på nachspiel. Nachspiel gikk for å være obligatorisk, enhver studentpamp vil kunne berette i timevis om de legendariske nachspiel de hadde nettopp i hans eller hennes tid, men i virkeligheten var det slett ikke slik, de færreste gikk på nachspiel. Etter endeløse timer gudsjammerlig venting, skulle man så ta fatt på øldrikking og nye timers venting før man endelig kunne gå hjem, enda trøttere og dertil full? Nei, det var helst å komme seg hjem så fort det var ryddet, og glede seg til en fest der man selv kunne delta, eller en frikveld hvor vi kunne utnytte vårt idealistiske arbeid, til å få oss noen billige øl i godt selskap. Jeg angrer ikke et øyeblikk jeg tok del i disse miljøene. Det sier jeg til tross for at flesteparten av arrangementene våre besto av band det aldri ble noe av, og jeg husker jobbetiden som venting, venting, litt arbeid og venting igjen. Nevnte jeg at vi kunne være opptil tjue stykker på jobb, der et utested som måtte betale sine ansatte ville nøye seg med tre? De er ikke så populære noen av arrangementene vi har.

            – Se han der, nikker jeg til Reidun, og lar henne oppdage en person, håpløst beruset, som har som mål i livet å komme seg ned en trapp. Hvert trinn er en hindring, han skal bare være glad han skal ned og ikke opp, det er vondt å tenke seg hvordan disse slappe beina skal kunne mobilisere styrke til å bære en kropp, selv en sped én som hans. Det er å slenge foten utfor et trinn, ramle ned, gynge litt, og så gjenta prosessen, med høyre hånd trygt støttet mot rekkverket. Går det galt, sørger han for å ramle med skulderen mot veggen. Han ser ut til å ha erfaring med å gå ned slike trapper. Det er helt utrolig at slike personer kan finne på å komme seg inn på et studentsted. Tjukk, svart skinnjakke, venstre hånd liksom lett henslengt i lommen. Håret er vel helst sort, men så fettet og stivt at det gir inntrykk av å være grått. Den lille komiske barten er av samme farge. Hele mannen er liten, og sanseløst bedrukken. Undres hva planer denne herren har for morgendagen?

– Ja, han har nok hatt seg litt for mye… eller noe sånn, sier Reidun og ler. Hun var full av slike standardreplikker, Reidun. Det er ikke mye saft i dem, men de bryter nå i hvert fall stillheten.

             Denne mannen vil inn. Det er mange rom å være i, i dette studenthuset, men han vil visst på konsert. Jeg husker nokså godt hvordan det var da han kom bort, det var litt komisk, og litt ekkelt. Det er aldri godt å vite hva slike fylliker vil finne på. Han her var harmløs og hjelpeløs. Han måtte hele tiden støtte seg mot bordet vi satt ved. Øynene hans fløy hit og dit, og tok bare et øyeblikks pause mens han snakket. Da var det som hele kroppen samlet seg i felles anstrengelse om å gjøre seg forstått. Først formet de sprukne skrukkete leppene seg, så gjorde tungen forsøk på å finne sin posisjon og mens dette foregikk sendte stemmebåndet ut sine merkverdig pipende lyder, som sakte, sakte ble til ord, og av og til setninger. Etterpå stod han bare og svaiet, fullstendig utmattet etter utblåsingen. Han kunne ikke forstå hvorfor han måtte betale, og det var dette han spurte om. Etterhvert maktet han å samle seg i konsentrasjon også om å lytte, da stod han helt stille – stillere enn når han snakket – og øynene var konstant festet på et fast punkt (at dette punktet ikke hadde noe å gjøre med det vi snakket om var ham uvesentlig). Da fikk han med seg at det var konsert. Han stod og svaiet igjen. Det var ikke mulig å vite om han tenkte. Han spør – som om han har glemt at det er konsert – om det er konsert. Jeg svarer, og han får frem et spørsmål om hvilket band det er som spiller. Jeg sier navnet, og han forsøker å gjenta det men etter første stavelse glipper det for ham, og han fyller ut med sine egne lyder og sier navnet på et band som aldri har eksistert. Jeg smiler til dørvakten som smiler tilbake.

            Reidun som sitter ved siden av meg tar i mot de hundre kronene konserten koster. Mannen bare slenger ut hundrelappen, det virket som om det var uten betydning om det var hundre, femti eller tusen han slengte ut, det virket ikke en gang som han fikk det med seg hva det var. Han bare veltet inn i konsertlokalet og forsvant. Vakten ser litt brydd ut, lurer nok på om mannen kanskje ikke skulle være sluppet inn? Så får vakten øye på noen kjente han kan snakke med, og glemmer det hele.

            Det var som sagt ikke noen populær konsert. Bandet var ukjent og prisen var høy. Det var lite å gjøre i billetten. Jeg bruker derfor tiden til å smugkikke på denne gjesten jeg nettopp har sluppet inn. Han sitter der, i konsertlokalet, midt på gulvet med en halvliter i hånden. Nesen og ansiktet er rødt og skrukkete, hele ansiktet, hele kroppen bærer preg av tidligere fyll. At det er konsert på scenen enser han ikke en gang. Han ser bare rett på en av søylene som er plassert i konsertlokalet, og selv denne ser han på med et tomt blikk. Han merker heller ikke at vi i billetten – og vakten – ler av ham.

 

Kvelden skrider frem. Jeg blir ferdig i billetten, går og rydder. Den fulle sitter der, på nøyaktig samme plass, midt på en stol, ikke noe bord. Jeg kan ikke la være å se på ham og å tenke på ham, store perioder glemmer han også ølglasset. Han holder det bare i hånden, og det er like mye øl i det hele tiden. Konserten spiller, bandet er dårlig, musikken likeså. Det er altfor høyt. Jeg går ut av konsertlokalet. Den fulle gjør det samme, ser et kort øyeblikk på meg, og forsvinner inn i puben som ligger ved siden av. Ølet har han ikke med seg. Jeg ser meg rundt etter noen å smile til, jeg smiler til Reidun som smiler tilbake.

            Konsertlokalet har to barer, en i første etasje og en i andre, i mezzainen. Andre etasje går liksom rundt første etasje, med et hull i midten på en måte, slik at det er mulig å se konsert også fra andre etasje. Så det er en liten bar der også, med en liten tappekran. Der står jeg og har ikke noe å gjøre. Jeg tenker på mitt, på Kristin antagelig, og forsøker å få tiden til å gå som best jeg kan. Det er ørkesløst kjedelig. Jeg griper et glass, kaster det opp i luften, tar i mot. Gjør det er par ganger. Så trommer jeg litt på tappekranen og blir stående. Når det kommer kjente forbi, smiler jeg. Klokken kvart over elleve kom én og skulle ha øl. Jeg lirer av meg setninger, selv om jeg ikke kjenner personen, så gir jeg ham ølet og tar betalingen. Han snur uten å se på meg. Jeg tenker igjen.

            Espen, en av de andre som jobber der, men som i kveld har fri, kommer mot meg, jeg blir glad og håper han kan snakke med meg, for å korte ventetiden. Det vil han, han kommer rett bort, hilser, kjøper øl og blir stående. Mens jeg snakker med ham, kommer Unni, en annen av dem som jobber, og som i dag ikke har fri. Hun sier det var en som klaget på meg, av at jeg var så avvisende mot ham.

– Hvem da? spør jeg, og Unni svarer at hun visste ikke, det var ikke hun som hadde hørt det. Espen sa det var sikkert bare noe tull, jeg er nå så hyggelig, Espen sier alltid slik når det er festligheter. Jeg vet ikke hvordan det har gått med ham.

 

Etter den kjedelige enmannsbarjobben, er det frivakt. Jeg går da rundt i huset, vil finne noen å snakke med. Jeg bestemmer meg for å gå inn i puben i naborommet for å hente en kaffekopp. I puben sitter fylliken, med et nytt ølglass, like fullt som det han hadde hatt i konsertlokalet. Det er en ustanselig summing av menneskestemmer i lokalet, og musikken, en eller annen Beatleslåt, høres knapt. For å komme til baren må jeg passere bordet der fylliken sitter. Jeg gjør det uten å se på ham, jeg ser på ham i det jeg begynner å gå, men i det jeg nærmer meg og går forbi ser jeg vekk. I det jeg passerer hører jeg en lyd, og skvetter slik at jeg snur meg før jeg rekker å reagere. Den fulle er akkurat i ferd med å strekke ut hånden for å gripe etter meg, men klarer ikke å koordinere bevegelsene skikkelig, og griper i tomme luften samtidig som han mister balansen i stolen. Han snakker og gir lyder fra seg, i det han gjenvinner balansen. Så retter han seg opp, og skal feste blikket rett på meg, men det er bare glass, glass, glassaktig.

– Du liker ikke meg du, sier han.

Jeg vet ikke, jeg løy, og sa han tok feil. Det er bare menneskelig, når man blir stilt ovenfor en situasjon man ikke vil vedkjenne seg, og som man ikke har rukket å tenke gjennom på forhånd. Da har man en tendens til å benekte alt, selv om man ellers ikke pleier å lyve, og selv om det i situasjonen ikke er noe farlig å si sannheten. Jeg kunne vel like godt si at jeg ikke likte ham? Eller at jeg syntes det var ubehagelig at han var så full? Det var sannheten. Men det var ikke direkte løgn det jeg sa heller. Jeg hadde ikke i mot ham, sånn sett, annet enn at jeg synes ekle fulle folk er vanskelige å ha med å gjøre. Jeg vemmes av dem, det er saken.

– Nei, du liker meg ikke, sier han.

Jeg vet ikke, jeg får det for meg at jeg for enhver pris må unngå denne karakteristikken. Hva betød vel det om han trodde jeg ikke likte ham? Neste morgen ville han vel ha glemt alt uansett? Men jeg skulle overbevise ham om at jeg syntes han var helt ok, noe jeg ikke syntes. Jeg setter meg ned ved siden av ham, det er et lite rundt bord, jeg forteller ham at jeg har ingenting i mot ham, at det er kjekt at han er på konserten og at hvis han har trodd noe annet så er det helt feil. Jeg klapper ham – for sikkerhets skyld – litt på skulderen. Han svaier litt der han sitter, det virker lettere for ham å følge med nå, han er ikke så konsentrert på å holde alle muskler under kontroll, slapper mer av. Jeg tror han fikk med seg hva jeg sa. Jeg smiler til ham, nikker, og går fornøyd for å hente koppen med kaffe.

– Du liker meg ikke du, hvis ikke hadde du ikke gått!

– Jeg skal ikke gå, jeg skal bare hente en kopp kaffe, sier jeg, og angrer.

 

Jeg tror det er en av menneskets sider at når det føler det gjør en edel gjerning, så er det lettere å motivere seg for å gjøre noe man ellers ikke ville gjort. Jeg tror mennesket liker å føle at det ofrer seg. Jeg vet ikke, jeg kan ikke se noen annen grunn for at jeg holdt mitt ord og gikk tilbake til fylliken. Jeg kunne med letthet forduftet, og ville neppe sett ham igjen. Jeg har ikke sett ham igjen siden. Nåvel, jeg følte meg meget edel da jeg satte meg ved hans bord. Det var liksom kveldens gode gjerning det. Eller var det dette ønsket, om at han skulle la være å tro at jeg ikke likte ham, som fullstendig hadde tatt makten over meg? Jeg husker at jeg var glad, stolt, da jeg satte meg. Jeg smilte og drakk kaffe. Tenkte bare på hvilke ord jeg skulle velge når jeg siden skulle fortelle om dette.

            Fylliken hadde begynte å drikke igjen.

            – Jeg har så vondt her, sier han plutselig, og holder seg for hjertet, og i det han sier det forandres stemmen hans. Den blir sår og vond, lys og jamrende, det er en piping som om både stemmebånd, kropp og sjel, er forvridd. Samtidig beholdes det snøvlete, utydelige. Og langt under ligger en anelse bass. Jeg har så vondt her.

– Har du? sier jeg, hva skal jeg si da?

Han nikker, hodet går dypere og dypere for hvert nikk, leppene smalnes. Han ser ut i rommet, stirrer, han har en slags rykning i hele kroppen. Musklene er strammet overalt.

– Det er søsteren min… Munnen hans skjelver, ansikter vrir seg i smerte, eller i fyllekramper. Jeg kjenner jeg blir anspent, engstelig for å komme opp i en vanskelig situasjon. Men jeg sier ingenting, drikker bare av kaffen, som er gammel og beisk. Den har nok stått for lenge på trakteren. Fylliken ser ikke på meg, han ser i tomme luften, munnen er liten under den fettete barten. Han trekker pusten for å si noe, sier det ikke likevel, og virker fortvilet over å la være. Så rister han på hodet, og sier igjen, som om han har glemt at han allerede har sagt det.

– Jeg har så vondt her… det er så vondt.

            Jeg bare nikker, jeg begynner å bli nervøs, og konsentrerer meg alt jeg kan for å skjule nervøsiteten. Han griper om hjertet sitt, som han har tenkt å rive det ut, river og sliter i brystet. Jeg kan se på senene i hånden at han bruker krefter. Jeg tenker ut hva jeg skal si hvis den pinlige pausen varer for lenge.

– Hvorfor har du vondt der? spør jeg.

– Det er søsteren min, svarer han, og blir sittende, …hun ligger på sykehuset.

I det han sier det, kommer en gammel kjenning og hilser på meg i farten.

– Det var ikke bra, sier jeg, til fylliken, samtidig som kjenningen i sin beruselse kommer bort til meg, og gnir meg i skuldrene, og gauler: «Hei sjef! Er det du som sitter her i dag? Du er faen så sjef! Jævla kult.» Jeg nikker og smiler til ham, det er rart med slike fulle folk. Jeg kjente ham knapt. Nå husker jeg ingenting av ham. Kanskje vi gikk på samme fag eller noe sånt?

– Ja, svarer fylliken, selv om jeg ikke har stilt ham noe spørsmål, – huset hennes brant opp, og hun var i det…

Stemmen hans går i fistel før hver pause. Hånden som skal gripe ølglasset skjelver sånn, at han lar det være. Jeg nidrikker min kaffekopp.

– Hun har tredje grads forbrenning, over hele kroppen, ansiktet hennes…

            Jeg husker jeg tenkte på om det hadde vært noen branner i området i det siste, jeg kunne ikke huske å ha lest om noen i avisene. Det slo meg også at han sikkert ikke visste hva forbrenning var, hvordan brannskader inndeles i grupper og hva som er poenget med inndelingen. Jeg ville si noe, men nå, jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg hadde ingenting å si. Rett som det var fortsatte han, det var helt umulig å vite om han registrerte om jeg eller noen som helst fulgte med på hva han sa.

– …jeg er så glad i henne… jeg kjenner det her… det er så vondt… jeg klarer det ikke…

Og hånden gned seg rundt venstre bryst, hodet rullet hit og dit, og han pustet, og øynene… de, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dem. Det var noe intenst i blikket, noe, en slags energi, ikke i øynene men i kroppen, øynene var det eneste stedet å få det ut. Det strømmet ut, vettskremt og lidende. De var vidåpne.

– Jeg er sikker på at det er vondt, sa jeg.

Han lente seg tilbake i stolen, gned seg i barten med tommel og pekefinger.

– Du tror meg ikke du, sa han. Øynene sluknet.

– Jo, jeg tror du har det vondt, sa jeg, og jeg sa det fort.

– Tror du jeg kjenner det her? spurte han, og holdt seg igjen for hjertet, det gjorde han hele tiden, akkurat som om han nettopp hadde lært hvor hjertet var, og nå – som et barn – måtte benytte enhver anledning til å vise det.

 – Det er jeg helt sikker på, – sa jeg, – ingen liker å miste noen man er glad i, føyde jeg til.

– Jeg har ikke mistet henne.

Han lente seg tilbake igjen, gned seg i pannen med høyre hånd, tydelig oppgitt.

– Hun ligger på sykehuset. Hun har tredjegrads forbreninng. Jeg så henne i dag… men jeg kjente henne ikke igjen, ansiktet hennes, åh, jeg kjenner det her… det er så vondt.

            Hånden gned så hardt på brystet at det kunne se ut som om han virkelig ville få revet ut hjertet sitt. Barten hang der over munnen, som alltid, skjulte munnen. Øynene var blanke, men det var umulig å si om det skyldtes fyll eller tårer, eller hvorfor jeg skulle bry meg om det skyldtes fyll eller tårer. Selv hadde jeg drukket opp kaffen, men kunne liksom ikke få meg til å gå. Han hadde på en måte fanget meg i denne samtalen. Av og til så han på meg, så om jeg sa noe, eller hva han så etter. Jeg prøvde å være så avslappet som mulig. Nå som kaffekoppen var drukket opp, hadde jeg ingenting å nippe til heller. Jeg visste ikke hvor jeg skulle ha hendene, hvor jeg skulle se. Det ble til at jeg ble sittende å snurre litt med den tomme kaffekoppen.

            – Har du kjent det her? spør fylliken plutselig.

– Ja, svarer jeg.

– Har du?

  Jeg nikker.

– Har du hatt det så vondt at du, ikke holder det ut?

– Jaa, nei…

Jeg tenkte på Kristin. Det var ikke lett å være forelsket. Det var direkte vondt å se andre forelskede. Det var uutholdelig å se for seg at Kristin skulle lykkes, og ikke med meg. Da hadde jeg nok kjent det der.

Jeg legger ikke merke til at fylliken er blitt helt fortvilet, tidligere har armene for det meste vært i ro, men nå slår han ut med dem. Hele tiden skal han til å si noe. Han leter etter oppmerksomhet, ellers i rommet. Der er bare beruselse, fest og stemning. Han ser på meg, plutselig og liksom bestemt, men det er så mye fyll i blikket at det blir ingen autoritet over det.

– Tror du på meg? spør han.

Jeg rister halvfornærmet på hodet.

– Ja, selvfølgelig, ingen vil lyve om sånne alvorlige ting.

– Jeg lyver ikke.

Øynene hans er faste som svømmende fjell.

– Nei, jeg vet det.

– Jeg kjenner det her, her, kjenner jeg det.

Så blir klokken elleve, og jeg må på vakt. Det sier jeg til ham.

– Du liker meg ikke du.

– Jo, jeg synes du virker til å være en skikkelig… du virker som du er én som bryr deg, det er bra.

– Jeg bryr meg så voldsomt, jeg kjenner det her.

– Ja, det gjør du, nå må jeg gå, jeg håper det går bra med søsteren din og med deg. – Det håper jeg også… det er så vondt.

Med en gang jeg får forlatt bordet slutter jeg å se ham. Jeg går nokså hurtig til vakten min, det er en ny rundte i baren, baren i første etasje denne gang. Konserten er heldigvis over, så jeg slipper det bråket, men dansediscorytmene over høytaleranlegget er ikke stort bedre. Jeg kjeder meg ut over kvelden.

 

 I ettertid går alle slike kvelder fort. Jeg vet ikke helt hva som siden skjedde. Det var vel det vanlige, stå litt i baren, litt i garderoben, litt rydding. Jeg husker bare at jeg så fylliken bli kastet ut. Jeg stod i garderoben og kunne se det ganske godt. To store vakter, – kjekke og greie, jeg kjente dem godt – drar ham etter seg.

– Dere liker meg ikke!

Stemmen hans er liksom for lys. Vaktene svarer ikke.

– Jeg bodde sammen med søsteren min!

Vaktene drar ham, han er en liten spjæling, ravende full, og kan ikke gjøre motstand.

– Hvor skal jeg gå?

– Hvor skal jeg gå?

 

Det var det hele. Det var en liten detalj i mitt liv. Jeg trodde jeg hadde glemt mesteparten, men det er utrolig hva som trenger seg på, når man bare begynner å tenke etter.