Together through life, Bob Dylan

Bob Dylan har kommet med ny plate, og jeg har naturligvis kjøpt. Jeg kommer til å legge ut min vurdering av den her, etter hvert som jeg får hørt den.

På omslaget står «Beyond here lies nothin», «Life is hard» og «It’s all good» fremhevet på et klistermerke. Det er ikke de sangene jeg umiddelbart først legger merke til.

Det høres på meg ut til å være en ordentlig god-plate, slik man kan lage når det ikke betyr så mye lenger, når man ikke har så mye å bevise, og bare kan ha det gøy. Bob Dylan er optimistisk og glad, og koser seg med musikerne og med sangene sine. Og hva mer skal man egentlig forlange av en plate?

Beyond here lies nothing

 Åpningssporet er som åpningen på en konsert med Dylan. Man vet aldri hva som kommer siden, og man har litt følelsen av at orkesteret spiller mest for sin egen del. Ingenting galt i det.

Life is hard

 Dette er en nydelig sang. Det er skjønt å høre den aldrende Dylan synge inderlige kjærlighetssanger, inderligere enn han noensinne har sunget dem, faktisk, aldri på 60-tallet la han så mye i det, som her. «Admitting life is hard/Without you near me» sier han, og mener det.

My wife’s home town

 Dette er mer et pausespor.

If you ever go to Houston

Denne høres ut som en hit. Det er en herlig følelse i den, med Dylan som synger søvning, og et trekkspill som gjentar en fin og smått sugende rytme.

Forgetful heart

 En sang som foreløpig er litt anonym, men som har litt potensiale høres det ut som.

Jolene

 Dette er en til av sangene med en god følelse, der det høres ut som om Bob Dylan og musikerne koser seg. Musikalsk revolusjonerende er det ikke, men artig å høre på er det.

This dream of you

Dette høres ut som en ny hit. Det går sakte og sugende igjen, jeg føler sol og hatt, en søvnig gjeng som sitter og spiller for seg selv et land og et sted det er støvete og varmt. Rytmen er lekende holdt igjen, nei, dette er en gøy sang. Dette er min favoritt så langt på platen.

Shake shake mama

 Denne sangen er litt anmasende.

I feel a change comin’ on

Denne sangen har en intro som bringer tankene tilbake til Dylan på sent 70-tall eller første halvdel av 80-tallet, men det er bare helt til å begynne med. Når han synger, er det dagens Dylan som synger. Sangen er litt anonym.

It’s all good

Siste sangen er en rask en, men særlig bra er den ikke, synes jeg.

Alt i alt en hyggelig plate fra en stadig aktiv Bob Dylan. Den kommer ikke opp mot mesterverket Tell tale signs, og heller ikke står den seg mot studioutgivelsene han har gitt ut siden Oh’Mercy. Men det overgår klart det han holdt på med før Oh’Mercy, på 80-tallet, dette er en skikkelig plate det er verdt å ha. Det er første inntrykket.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s