Japansk språkkurs i Kiev

Blant de mange ting jeg ikke hadde trodd jeg skulle gjøre i livet, er å studere japansk i Kiev. Jeg regner meg som mer språkinteressert enn de fleste, og tenker ennå med glede tilbake til den gang jeg bestemte meg for å utvide språkhorisonten litt med fem nye språk. jeg er og blir en systematiker, så tallene må stemme, fem språk skal jeg kunne godt, det er norsk (selvfølgelig), engelsk (også selvfølgelig), russisk, italiensk og tysk. De skal jeg kunne godt nok til å klare meg i landet, og ikke måtte bruke hjelpespråk. Så tenkte jeg altså å utvide litt, med språk jeg ikke skulle kunne flytende, men vite hva det går i. Da kunne jeg godt gå til litt mer eksotiske språk. Så jeg valgte arabisk, hindi, hebraisk, gresk, latin og polsk. Det ble seks.

Endatil det, så valgte jeg å ligge unna de østasiatiske språkene. Det gjelder særlig japansk og kinesisk, store og vakre språk, men skriftspråket er litt av en barriere. Egentlig synes jeg at et godt utdannet menneske bør kjenne til de viktigste skriftspråkene i verden, slik at han eller hun i det minste kan lese ordene i språket, uten nødvendigvis å vite hva de betyr. Med hebraisk, arabisk, hindi, hebraisk, gresk og russisk skulle jeg være godt på vei, om jeg bare hadde lært dem alle, ta det med ro, det har jeg ikke. Språktiden min bruker jeg for tiden utelukkende på russisk.

Det var ikke det dette skulle handle om, det var de østasiatiske språkene med kinesisk og japansk i spissen, eller kantonesisk og mandarin, da, for å være litt presis med det kinesiske. Disse har et skriftspråk der tegnene står for selve ordet, og ikke for lydene i det, og det går dermed ikke an å lære seg skriften uavhengig av språket. For japansk er det enda verre, for der har de en sammenblanding av både lyder og tegn, etter hva jeg har hørt gjør dette japansk til det vanskeligste skriftspråket i verden å lære. Japanske barn lærer ikke å skrive ordentlig før i fjerde klasse, og det er ikke fordi de har en slapp skole.  De har bare det vanskeligste skriftspråket i verden[1].

Jeg har derfor valgt å holde meg unna. Japansk overgår min tid og mine krefter, det lar seg dessverre ikke gjøre, her er noe så irriterende som en begrensning, det går bare ikke. Men så dukket det altså opp en eksotisk mulighet her i Kiev. Ikke til å lære språket ordentlig, selvfølgelig, knapt nok engang til å få en liten innføring, men i alle fall til å delta i en times undervisning i japansk.

Det har seg nemlig slik at jeg praktisk talt bor på en språkskole her nede. Jeg kom i kontakt med den i min reise hit ned i vinterferien, og var den gang eksotisk gjesteinnslag i engelskundervisningen som også foregår her. Det er nærmest et ubegrenset antall språk som blir tilbudt, man trenger bare studenter som er interesserte og lærere som kan undervise. Man ringer eller sender en mail eller sms og tilbyr sin interesse, om jeg bare hadde vært nede i rette øyeblikk, kunne jeg til og med få undervise i norsk! Det hadde vært noe.

 

Som man ser er skolen riktig så interessert i alt norsk, særlig kursorisk må helsedirektoratet med Bjarne Håkon Hansen være, hvor ellers finner man innrammet utskrift av noe sånt? Bare i Kiev.

Nå fikk jeg altså lov til å delta gratis i en time i japansk. Lærerinnen hadde sin utdannelse fra universitetet i Moskva, fem år med japansk, og to unge menn var på godt begynnernivå og hadde en god vei å gå før de kunne japansk godt nok til å kunne bruke det til noe. De strevde med det aller mest elementære, og jeg er slett ikke den rette til å klandre dem. Jeg kunne ingenting.

Slik sett gav det eventyrlige større utbytte enn språklæringen denne gangen. Det var ikke enkelt å få med seg de japanske ordene via russisk, og når de japanske skrifttegnene ikke ble transkribert, var jeg sjanseløs. Undervisningen var heller ikke systematisk med trinn for trinn i grammatikken, dette var mer konversasjonsundervisning, der lærerinnen stilte spørsmål, og studentene svarte som best de kunne. Det var mest om å gjøre å huske japanske ord og skrifttegn. Jeg tok flittig og samvittighetsfullt notater, men greide sågar å glemme igjen kladdeboken der nede, så jeg er ikke kar om å kunne gjengi et eneste ord. Jeg gjetter ”sore” betyr ”dette” eller ”denne”, russisk это, det er det hele.

Her på bakerste benk satt jeg.

For interesserte nordmenn er disse språkkursene usannsynlig billige. Man kan få timer i et hvilket som helst eksotisk språk – nær sagt – for en liten femtilapp, maksimum. I en storby som Kiev finnes det alltid noen som kan språket, og de er alltid villig til å spe på en sparsom lønn med litt privatundervisning.  Det gjelder bare å finne frem til dem. For å greie det, må man nok kunne litt russisk, og søke seg frem på internettet. Med en gang det blir utlendinger, kommer øyeblikkelig vestlige priser, og som regel noen utenlandske mellommenn (ofte fa Sveits) som tar brorparten av pengene.

Denne skolen ligger i Lecu Ukraina i Pertsjersk-disstriktet. Den er tilrettelagt for Kievanere, og ikke for utlendinger, så om disse opplysningene ikke er nok til at du vil finne frem til den, er den ikke noe for deg. Jeg fant frem til den. Og den er så avgjort noe for meg.

 

  

---

[1] Jeg hørte det mens jeg studerte norsk som andrespråk ved universitetet i Bergen, det er det som er kilden min, jeg er naturligvis ingen ekspert i japansk, og kan meget vel ta litt feil i hvordan tingene er.