Appetitt på mat og appetitt på livet

Jeg har alltid sett sammenhengen mellom å ha god appetitt på mat og god appetitt på livet. Det ene er et symptom på det andre, den som spiser godt er som regel lykkelig, og den som har det bra, spiser også godt. Det blir naturligvis litt rotete med dem som spiser seg helsa ned på feit mat og alt som er usunt, dem tenker jeg ikke på, man skal jo ta vare på kroppen sin, og for å ta vare på kroppen sin, gjelder det å spise skikkelig godt.

Det er to ting jeg mener er viktige for et godt måltid mat, og i idealmåltidet skal det ikke være begresninger på noen av dem. Det ene er kvalitet, det andre er kvantitet. Eller på godt norsk, det skal være godt, og det skal være mye av det. Av denne grunnen kan jeg aldri riktig like norske restauranter, de satser bare på det første, og vi får servert et godt måltid mat, men i slike sørgelige mengder at det kan aldri bli ordentlig. Det er et dårlig tegn når tallerkenen tar mer plass enn maten.

Jeg blir lykkelig bare jeg tenker på mat, og ser med en gang at jeg bare må gi opp planen om å vente med høydepunktet, jeg må ta idealmåltidet med en gang, det beste jeg har vært med på. Dette var paradis for meg, her ble jeg servert a noen som tok både nummer 1 og 2 på fullt alvor. Det var selvfølgelig i Italia, og det var i forbindelse med et hovedfagsprosjekt, eller et prosjekt jeg var med på, mens jeg tok hovedfag. Det dreide seg om gamle villaer og overgangen til klostere mellom antikken og middelalderen, vi historikere liker jo så godt overganger, og det gjør de som bevilger penger også, så derfor fikk vi lov til å reise, og studere litt om hvordan gamle keiservillaer fra romertiden ble til klostere i middelalderen. Det var ikke poenget. Poenget var at vi en dag besøkte en liten italiensk bondegård for å spise der, det var en av professorene som kjente dem som bodde der, mener jeg å huske, jeg husker ikke nøyaktig hvordan det var. Det er på tide å skifte avsnitt.

Hele gården bugnet av mat, fra første øyeblikk fikk vi følelsen av overflod. Kuer, sauer og griser gikk omkring, de samme dyrene som gav kjøttet vi skulle spise, og de virket på meg til å være godt fornøyd med det, de levde jo i overflod de også. På italiensk vis skulle det selvsagt være antipasti, primi piatti, secondi piatti og dolce. Eller forrett, første rett, andre rett og dessert. Til den andre retten skal det også være contorni, eller tilbehør, altså fem retter, liker jeg å tenke. Her har norske restauranter noe å lære, og norske nordmenn generelt, Italia er drømmelandet når det gjelder mat. Og her på denne bondegården kom drømmen i oppfyllelse. Forretten var spekemat med brød, og forresten ost, og litt kjøtt, og enda litt til, døtrene på gården gikk ut og inn av svingdørene kontinuerlig, med stadig nye fat oppskåret spekemat, av stadig nye typer, og ost, og kjøtt, og mer, og ferskt brød kom fra alle kanter, og de små jentene på ni år instruerte oss teite utlendinger som ikke kunne spise spekematen skikkelig, og for eksempel brukte feil gaffel, eller noe. Døren som svinger ut og inn er en del av paradissynet mitt, det var en slik de hadde i det ville vesten i USA, slike vi har sett i Western-filmer og i Lucky Luke, slike var det jentene gikk ut og inn av. Hele tiden.

Så var det tid for Primi piatti. Vi merket det da fatene med spekemat, himmelsk spekemat, mange nordmenn har jo prøvd italiensk skinke etter hvert, eller spansk, eller fransk, og kan bare innbille seg italiensk hakket opp, og enda et hakk når den er helt fersk. Så var det pasta, jeg kan jo strengt tatt navnene på de ulike pastafasongene, men det er ikke noe å være opptatt av, det var sikkert tagliatelle alt i hop, og stort sett fløtesaus, eller soppsaus, eller ostesaus, eller en kombinasjon, og førsteklasses kjøtt, og parmesan i mengder, og når en tallerken var spist, kom øyeblikkelig en til fra englebarn som aldri ble slitne, det var jo paradis, dette her. Jeg har ikke engang nevnt vinen, nye mugger kom hele tiden. Jeg har ikke engang nevnt tiden. Tid i paradis. Den gikk, eller så stod den stille.

På et tidspunkt ble det i alle fall alt for sent, og vi hadde ikke tid til å fullføre måltidet vårt. Vi kom ikke lenger enn primi piattien, altså det første måltidet, første tallerken, to av fem, og så måtte vi gå, for vi måtte ta buss tilbake til hotellet, og det var i Roma et stykke unna. Dessuten hadde vi noen graver eller et eller annet sånt vi skulle se på. Jeg mistet klokken min i bakken på et eller annet tidspunkt, og ødela den, dyr gullklokke etter bestefar, kunne ikke brydd meg mindre. Dette er materielle verdier, maten var åndelig. Vi gikk ombord i bussen, og sovnet alle mann. Alle hovedfagsstudenter, doktorgradsstudenter og amanuenser og professorer, alle sammen. Vi var så mette og kroppen så fornøyd at den bare sa dovent takk, og sovnet. Vi våknet i nærheten av Roma, og jeg husker ennå professoren som griper mikrofonen og med et skjevt smil beklager at han i likhet med alle andre sovnet fra disse gravene, det skyldes maten, og vi visste så godt han hadde helt rett. Det måtte bare bli sånn. Det var paradis. To retter av fem, og alle var slått ut i velbehag. Det er italienerne.

Vi har litt av det samme lenger østover. Grekerne serverer ikke middagen på en stor tallerken, der midten er dekket, hos dem kommer den i småretter. Og vi får igjen følelsen av lykke som aldri tar slutt. Det ideale er at noen tar seg av bestillingene, helst noen kjennere, eller noen som bare bestiller i hytt og vær, for det meste av det som står på menyen er jo godt, kjempegodt. Og så strømmer det bare inn med mat. Jeg husker en gang jeg hadde ansvaret for vinen ved et slikt restaurantbesøk, det var et flott kurs for lærere, faktisk, og spesielt for lærere som skulle ha historie og filosofi, vi var samlet i Athen, og hadde vel en slags avslutningskveld. I alle fall hadde jeg ansvaret for vinen, og jeg kjørte det enkle prinsipp at om det var noen som ved den minste antydning hadde lyst på mer vin, så ble det bestilt mer vin, og den minste antydningen var det jo hver gang en mugge ble tømt. Og man må alltid bestille både hvitvin, og rødvin, for man kan jo aldri vite, noen liker det ene, noen det andre, og man skal jo ikke drive og sitte der og vurdere, kanskje skal jeg ta et glass til, kanskje ikke.

Vi får til noe av det samme på fjelltur, min kamerat og jeg, særlig på den store helgeturen hver høst, hvor vi går fra fredag til søndag, og har med mat så det fortsatt var rikelig den gangen vi bestemte oss for å bli i fjellet noen dager ekstra. Vi har også semesteravslutningen hver vår, hvor vi feirer nok et vellykket halvår, og har den fordel at all maten skal konsumeres innen et døgn, og vi verken trenger telt eller ved som tar plass, vi går ganske enkelt med hver vår fulle sekk med mat og vin. Det enkle prinsippet er at vi aldri skal få følelsen av at vi er i ferd med å gå tom, det skal alltid være rikelig igjen, det skal være slik at vi ikke engang trenger å tenke på det. Og så er det jo slik at vi tenker på det hele tiden, så vi må bare fylle på enda mer for i det minste å utsette følelsen av at det er i ferd med å minke. Kjøtt av beste kvalitet, kjøpt hos slakter, marinert, løk og poteter, ananas (i skiver), tomater og kanskje en salat, hjemmelaget brød (når jeg sier kanskje salat, betyr det helt sikkert salat, for ved den minste antydning av at dette kan være godt, må det med), jeg liker jo godt rømme og meierismør, det pleier alltid å ta så lang tid å fylle på med alle ingrediensene, at noen av dem vanligvis blir glemt. Vi har alltid pølser i bakhånd, full pakke. Og hver vår trelitersdunk med vin. For er det noe som er marerittaktig, så er det å kjenne på en trelitersdunk med vin som blir lettere, og så er det ikke mer igjen etterpå.

Norske hoteller har litt av dette når de har koldtbord. Men jeg får aldri helt til dette med koldtbord, og tar alltid altfor mye på tallerkenen første gang, og får smaker som kolliderer med hverandre, og det blir i grove trekk en eneste stor saus alt i hop. Det er noe med at maten skal bli tilført, den skal komme liksom utenfra, og det skal alltid være mer av den. Det er også kjekt når det kommer litt forskjellig, slik at man blir litt overrasket over det neste man får. Norske hotellfrokoster er  ordentlige, da er det alltid mye som frister, og man har timevis på å konsumere det. Jeg setter alltid på vekkerklokken, og er alltid nede minst en time før frokosten stenger, og blir alltid sittende lenge etter den har stengt.

Jeg kan sitte i timevis å tenke på mange slike gode måltid, alle som en av dem kjennetegn av ubegrenset kvantitet og kvalitet, reker på svaberget på Sørlandet, vi hadde kjøpt en pose som aldri gikk tom, de var ferske, og vi kastet bare rekeskallet rett i sjøen, og kunne se fiskene kose seg med dem, og måkene kose seg med fiskene, det var overflod for alle, grilling er også veldig bra, for det finnes alltid mer kjøtt, og man kan legge på et stykke til, når man blir spurt, og det er veldig bra med alle julemåltidene, og man må slett ikke glemme de helt enkle hverdagsmåltidene, med ubegrenset hverdagskvalitet, fisk og poteter, eller kjøtt og poteter, det trenger ikke være noe dingel dangel, frisk og sunn mat, i friske, sunne mengder, det vil si servert uten stans, det er livsglede og livsvisdom, det blir ikke dypere enn dette, gleder man seg over maten, gleder man seg over alt.

Hvis en av de mange forestillingene om Helvete hadde vært riktig, den der hver mann og kvinne hadde sitt eget personlige Helvete, konstruert ene og alene for ham eller henne, så ville mitt være å være omringet av god mat, og jeg var tvunget til å slanke meg. Jeg ville gjort hva som helst, sprunget hvor som helst, trent morgen til kveld, og så spist, jeg hadde aldri holdt ut noe annet. Det var jo ikke noen fin avslutning på et livslystent og matlystent blogginnlegg, jeg prøver en annen, med en lett omskriving av en ide jeg har sett med motsatt fortegn et annet sted:

Det finnes to ting som gjør livet verdt å leve: Mat og vin og kaffe. Det var visst tre ting, og jeg glemte å skille ut forskjellige typer mat, og forskjellige typer vin og kaffe, og det finnes også annen drikke, og annen mat, og ofte blir jo maten servert i god stemning, fine omgivelser, fine feiringer, det er musikk og fest, eller kanskje er det ute i naturen, på fjellet eller ved sjøen, eller kanskje bare på terrassen, eller til og med en fortausrestaurant, og det er heller ingen problem å sitte inne på restauranten, og hjemme hos selv er det også veldig koselig, for ikke å snakke om besøk, og det er også mange andre ting jeg ikke har fått nevnt ennå, men som strømmer på, nå mens jeg sitter og tenker på det.