Et lite intermesso på Hauekland sykehus (Haraldsplass)

Noen av de som kjenner meg og følger med på denne bloggen vil kanskje bli ganske så overrasket over at jeg hele helgen har vært innlagt på sykehus, Haukland sykehus avdeling Haraldsplass, eller bare på Haraldsplass, uavhengig av Haukeland. Jeg kjenner ikke helt forholdet mellom de to. Tilbake til overraskelsen, nettopp den samme var det jeg følte da jeg på oppfordring kontaktet legen min fredag morgen, og fikk beskjed om at jeg bare hadde å pakke sakene mine, og komme meg til Haukeland rent umiddelbart.

Historien går litt tilbake, og jeg vil selvsagt i denne posten holde meg til de delene av den det kan blogges om, noe er en privatsak, og jeg velger selv hva jeg vil gjøre offentlig. Siden alt nå ser ut til å gå bra, så er det ikke så farlig, jeg er allerede i ferd med å bli frisk og rask som før, alt i orden, og noe kan være greit for ukjente å lese om hvordan det er å bli innlagt på sykehus og Hauekland (og Haraldsplass), hvilke symptomer det var jeg ikke fikk med meg, og generelt hvordan jeg ser på disse tingene her. Det kan jo være interessant for kjente også, og for meg er det som alltid en glede å skrive.

Symptomene

Historien går altså litt tilbake. Jeg har alltid vært i god helse, likt å bevege meg, flydd oppover bakkene, og pleid å forsere trapper i to trinn om gangen. Jeg er også konkurransemenneske, og yter alltid det som trengs for å vinne, om det er noe å vinne. Men for en tid tilbake i år begynte jeg  å bli så sliten når jeg presset på for å komme meg oppover bakkene raskt nok. Og det var ikke sånn at kreftene ble gradvis uttømt, slik som vanlig, det var bom stopp, og ikke snakk om å kunne yte mer, om det var aldri så mye konkurranse. Hvis jeg likevel tvang meg til å gi på, svartnet det, og det var akkurat som om beina visnet.

Sånn som dette har det vært mer eller mindre hele dette halvåret. Men det er jo slik med oss mennesker, og i alle fall sånne som meg, vi finner oss i ting, og har lett for å akseptere en ny livssituasjon vi føler vi ikke kan gjøre noe med. Jeg tenkte litt over hva dette kunne skyldes, og om det var noe jeg kunne gjøre med det, men regnet stort sett med at det ville gå over av seg selv, eller at dette bare betydde at også jeg ville bli eldre, og at det ikke er alt ved egen helse man har kontroll over. Kanskje ville det heretter bli umulig for meg å slå mine beste tider opp Stolzekleiven.

Men så begynte det å bli verre, og ganske mye verre. Det var ikke bare opp Stolzekleiven jeg ble sliten, og under trening, det var nok å gå opp hvilke som helst trapper. Og opp Stolzekleiven kom jeg ikke, jeg snudde før 1/3 var tilbakelagt. Jeg greide heller ikke å jogge, og måtte gå bort til den. Når dette hadde vart en stund, et par uker, så kontaktet jeg for første gang i mitt liv lege, og ba om en legetime for helsjekk.

På denne tiden hadde jeg en rekke teorier om hva det kunne være, og jeg kuttet ut trening i tilfelle det skulle være noe farlig. Men resten av livet fortsatte som før, jeg var fullt yrkesaktive, og pleide alle hobbyene mine, og tenkte på alt jeg har å tenke på. 17. mai som var en dag på lavmål, da var jeg virkelig slapp, var det første gang noen sa at jeg så blek ut. Og jeg kunne egentlig føle at jeg manglet blod i ansiktet, jeg følte meg blek, og jeg kunne se på hendene mine at det var ikke mye farge på dem. Jeg måtte også hjem og sove, etter å ha vært ute noen timer. Uken som fulgte var også elendig, jeg måtte rett i seng etter jobb, og det er egentlig et mønster i det at jeg dette halvåret har vært unormalt sliten etter jobb.

Uken etter var jeg i Kiev, flott opphold, men trapper greide jeg bare ikke, og uken etter det igjen var vanvittig travel, med full jobb, stand up, selvangivelse og bryllup hvor jeg skulle være toastmaster. Alt dette gikk unna, og onsdagen etter var det jeg skulle til legen. Alle sjekkene og kontrollene jeg gjorde der og da gikk fint, blodtrykk, hjerte og lunger var i orden, legen kunne ikke finne noe, og sa at jeg bare måtte fortsette å trene ut i fra hva hun kunne se, og jeg gikk blek og fornøyd ut av legekontoret, etter også å ha avgitt noen blodprøver.

Torsdagen stakk jeg på ny opp Stolzekleiven, det tok meg over en time, og jeg måtte ha pause hvert 20 sekund, det var ikke snakk om. I de bratte partiene fantes ikke krefter til å bære meg oppover, samme hvor sakte jeg gikk. På beine strekninger greide jeg å jogge et par hundre meter, en gang, ellers så måtte jeg gå. Selv etter å ha gått opp trappene hjemme var jeg utslitt, slik at jeg måtte stå og puste utenfor døren, før jeg låste meg inn.

Det å løpe Stolzekleiven var ikke så lurt, om legen aldri så mye hadde sagt at jeg bare måtte trene, og at det ikke var farlig for meg å anstrenge meg, ut i fra hva hun kunne se. Hun kjente jo ikke blodverdiene mine da. Og jeg hadde samme dag skrevet en mail og spurt etter dem, de er jo klare kort etter blodprøven, og jeg hadde en mistanke om at de kunne være litt lave. Som svar på mailen fikk jeg beskjed om at legen hadde prøvd å kontakte meg, og at jeg måtte kontakte dem snarest. Det gjorde jeg altså fredag morgen, og fikk beskjed om at jeg bare måtte komme meg til Haukeland med en gang. Det var å pakke sakene å gå.

Mottakelsen på Haukeland (og Haraldsplass)

Forskjellige steder på sykeshuset står det telefonnummer til såkalte lytteposter, man kan ringe og si sin mening om mottakelsen. Jeg skriver det heller her.

Legen hadde sagt jeg skulle opp til Haukeland, og jeg tenkte det var greit, jeg går opp dit og henvender meg i resepsjonen. Men Haukeland er så stort, at resepsjonen er slett ikke enkel å finne. Mine blodverdier var nå også blitt så lave, at det var ikke den bakke som ikke gjorde meg sliten. Det tok på å gå rundt og lete, og jeg ble forvirret av at alle avdelinger hadde sitt skilt med «Hovedinngang». Jeg forvillet meg først inn på kreftavdelingen, langt inn der, før jeg begynte å spørre meg for, og langt om lenge endelig kom meg til resepsjonen. Men der hadde de ikke hørt noe om innleggelse av meg, der visste de ingenting, og ut i fra min vage beskrivelse om hva jeg skulle, kunne de heller ikke hjelpe meg noe særlig.

Jeg ble sendt først til avdelingen for medisinsk undersøkelse, gikk litt feil for å finne også den, og kom heller ingen vei i luken der, de visste ingenting, og kunne ikke hjelpe meg utover å foreslå poliklinikk og blodgiving. Så jeg fant frem dit, medisinsk avdeling, der de heller ikke hadde hørt om meg. Der prøvde de i det minste å ringe fastlegen min, men der var telefonen bare betjent mellom 0830 og 1100, og 1300 og 1400. Nå var klokken litt over 1200. Min øyeblikkelige innleggelse lot vente på seg. Og jeg hadde jo virkelig lave blodverdier, så det tok på for meg å gå sånn rundt og lete, det manglende hellet så langt gjorde meg fristet til å gi opp for en stund. Jeg satte meg ned og spiste matpakken, dagen hadde jo begynt med at jeg planla å gå på jobb, jeg gikk til og med på jobb, men forlot den ved lunsjtider.

Planen var å vente til klokken 1300, og ringe fastlegen og høre hvor jeg skulle. Men i de 20-25 minuttene jeg satt og ventet og spiste, forbarmet de seg i luken på medisinsk avdeling, og foreslo akutten. De forklarte også hvor det var. Jeg gikk bort dit, cirka 1250, og der valt alt klart, selvsagt hadde de hørt om meg, nå skulle jeg bare sette meg og vente, så skulle sykepleier komme og hente meg. Da gikk alt fint.

Om mottakelsen er å si at det hadde vært bra om resepsjonen visste litt mer om hvor man skulle henvende seg. Det var ikke så bra å stresse rundt og lete etter sengeposten sin, når man egentlig er pasient. Når jeg endelig ble innlagt, fikk jeg ikke gjøre noen ting selv, selv glass med vann ble hentet for meg, og de 200 meterne til Haraldsplass ble jeg sendt i taxi.

Når jeg først ble lagt inn og fant plassen var alt upåklagelig. To sykepleiere stakk nåler for blodprøver, tok blodtrykk og puls og temperatur, festet elektroder og forskjellige slags ting jeg ikke vet hva er, og stilte en rekke med spørsmål, alt i god stemning. Kort senere kom en lege som stilte mange av de samme spørsmålene, blid og fornøyd hun også, men hun lurte litt på hvorfor jeg ikke var lagt inn på Haraldsplass. Det var rett og slett en feil. Det var der jeg skulle være. Så måtte jeg ut å gå igjen. Denne gangen i sykehusutstyr, og med nål for blodoverføring ferdig plassert i hånden.

Jeg må få sagt at det var litt dumt å bli lagt inn feil sted. Og når det først var gjort, at jeg måtte svare på de samme spørsmålene igjen, noe jeg alltid ville klare å holde ut, men det var kanskje litt dumt å ta dobbelt sett med blodprøver? Så gøy er det ikke å bli stukket. Dessuten hadde jeg blodmangel, og trengte blodet mitt.

Oppholdet

Jeg har uten videre interesse lest en rekke leserbrev i avisene om folk som kommenterer behandlingen de har fått i norsk helsevesen, og hva de synes om folkene som jobber der. Uten at dette er en sak som har opptatt meg, har jeg alltid vært kritisk til dem som er kritisk. Vi i vesten har fått det for oss at vi skal være midtpunkt i verden hele tiden, og at alle vi møter skal være fulle av smil og tid for oss og serviceinnstilte, og egentlig sånn at alle ansatte i det som på noen måte kan kalles serviceyrker, skal se det som sin viktigste oppgave å gjøre akkurat oss fornøyd. Jeg er mektig imponert hvis alle sykepleierne og legene og folkene jeg kom i kontakt med, føler den lykken de utstråler. Servicen og serviceviljen var langt mer enn hva jeg ville finne på å forlange.

Da det led mot kveld var det endelig tid for min første blodoverføring. Jeg var da nede i under halvparten av normale verdier, og hadde jernlagere som var tømt, at jeg i en slik tilstand hadde gått Stolzekleiven var mest av alt komisk. Sjelden har noen gått den med så lite blod. Jeg må også få sagt at de siste desimalene jeg gikk ned, skyldes blodprøvene, jeg hadde ikke blod å avse for 8-10 reagensglass som jeg hadde tatt hos fastlegen onsdagen, og fra testen her til på sykehuset gikk verdiene av Hemoglobin 0,4 gram, er det vel det blir målt i. Jeg skjønner ikke ellers hvor blodet skal ha blitt av. Og jeg var virkelig slappere etter legebesøket, og fikk for første og eneste gang på jobben beskjed om at jeg så sliten ut, noe som var så aldeles korrekt observert.

Den kvelden og natten fikk jeg to poser med blod. Det er 290 gram i hver, jeg er alltid nysgjerrig og spør, og særlig det å få saltvann sprøytet inn for å rense årene og unngå at det levrer seg, var en følelse godt annerledes enn hva jeg trodde jeg skulle få oppleve på en stund.

Sovehjertet, appetitten og alt annet fungerte og har hele tiden fungert akkurat som normalt, så jeg hadde ingen problemer med å sovne med friskt nytt blod strømmende inn i kroppen. Jeg våknet også og følte meg friskere enn på ukevis. Det var en sann glede å ha jern i kroppen igjen, og så mye blod som dette var det lenge siden jeg hadde hatt, for min del kunne jeg bare reise hjem og være frisk. Men blodverdiene var fortsatt så lave at jeg måtte ha to poser til, og slik gikk hele lørdagen. Jeg lå og satt i sengen, hørte på radio på min nye mobiltelefon, så filmer på datamaskinen, og så på blodet som dryppet dråpe for dråpe inn i hånden min.

Etter at begge posene var tømt, var det kveld, og tid for ny blodprøve for å se om jeg kunne sendes hjem for helgen. Verdiene var nå 9,8, fortsatt unormalt lavt, de skal jo være 13,5 for voksne menn, og for å regne over til det som tidligere ble kalt blodprosenten, skal man gange med 7,8. Det var spesielt å tenke på at jeg etter fire doser blod, over en liter nytt blod, fortsatt ikke engang var kommet opp i tosifret.

De lurte på om jeg skulle bli hentet eller ta drosje hjem, men det var ikke i mine tanker i det hele tatt. Nå som jeg hadde blod og jern i kroppen igjen, ville jeg gå, og det ble en finfin spasertur hjem fra Haraldsplass til Nordnes, med en tur innom Platekompaniet for å kjøpe Archives av Neil Young som vel fortjent snop.

Etterpå

Jeg var bare hjemme på permisjon, og måtte opp igjen i går for nye prøver, og for å prøve å få fastslått med sikkerhet hva blodtapet skyldes. Vi har jo våre teorier, legene og jeg, men det som i retten ville blitt kalt fellende bevis er ennå ikke funnet. Dog er blodverdiene på full fart oppover igjen, de stiger noen desimaler hver dag, og jeg kan faktisk føle at jeg blir mer og mer spretten som før. Jeg ser også at hendene får et rødskinn som viser at det er blod i dem, og mor som har vært her på besøk siden i går, sier at ansiktsfargen blir friskere. Det er fortsatt et stykke opp til normalverdiene, antagelig, men om det ikke skal være noe mer alvorlig galt med meg, enn hva jeg nå tror, så vil det ikke være lenge før jeg er tilbake akkurat like frisk og rask som jeg var, og jeg på ny ikke kan se en stein uten å klatre opp på den. Det er jo deilig å vite at det er den veien det nå går.

Litt selvkritikk

Det må sies at det var litt tøysete av meg å ikke ta signalene litt mer alvorlig. Det er ikke naturlig at man i en alder av 35 år får problemer med å gå trapper, når man ellers har levd et sunt liv. Jeg burde nok da prøvd å bli mer bekymret, og kontaktet lege tidligere, slik at jeg slapp å kjøre blodverdiene så langt ned som jeg gjorde. Og når jeg først kontaktet lege, så var jeg altfor opptatt av å finne en time som passet med jobben, slik at jeg måtte vente ytterligere noen uker før jeg kom meg inn og fikk funnet ut hva jeg feilet, og fikk satt en stopper for det. Nå har jeg jo fått sykefravær i en periode som er mye verre både for meg og for jobben, og måttet gjennomleve mange uker i mye dårligere helse enn jeg trengte å ha hatt. Litt pinlig. Neste gang skal jeg finne ut av det raskere, jeg lover.