Skandale i Norge (Overvåkning)

Hvis det var jeg som bestemte hva ord i språket skulle bety, så ville jeg gjerne at en betydningsmoderasjon i overskriften. Jeg vil gjerne at «Skandale i Norge» skal bety noe som ikke er skandale i det hele tatt, noe som ville fått resten av verden til å smile, og folk fra land med ordentlige skandaler til å lure på når vi kommer til poenget, når vi skal prøve å forklare dem hva skandalen ligger i. Med rette har jeg satt «overvåkning» i parentes.

Det var onsdag nyheten «sprakk», som var uttrykket mediene selv brukte når de skulle omtale den. Det er altså Forsvarets etterretningstjeneste som skal ha overvåket regjeringskontorene, det ble varslet om det i et internt notat, og det var vel TV2 som fikk snusen i det, og «sprakk» nyheten.

Jeg får avsmak i munnen over hvordan mediene i Norge digger en sak som dette. De skriver og sier det er en skandale, dette er alvorlig, det må stoppes, man må finne ut av det, men det skinner så overtydelig gjennom at de digger det. Det er midt i blinken for dem, de får ta på seg en rolle som «vaktbikkjer» (sjelden jeg skriver en tekst med så mye hermetegn, men sjelden bruker jeg så mange ord jeg umulig kan ta alvorlig, heller), og de kan både snuse opp ytterligere «overvåkning» som kan ha skjedd, og de kan gi historisk bakgrunnsstoff over tidligere overvåkning. Det siste skal ikke ha hermetegn, det var overvåkning

Det er et par ting her. For det første (og de som foretrekker et saftigere språk, kan erstatte kraftuttrykket med for eksempel «i helsiken», men ikke noe verre): Hva i all verden er så farlig med at noen holder oppsyn med hva offentlig ansatte, endog embetsmenn, holder på med i arbeidstiden? Hvis de ikke gjorde noe dumt, ville ingen få vite noen ting, og alt ville være helt greit. Var det opp til meg, skulle logfilene til alle offentlige datamaskiner bli lagt ut til offentlig beskuelse, så vi kunne følge med på hva de driver med. På meg ville ikke det være mer unaturlig, enn at for eksempel skattelistene blir lagt ut.

For det andre: Etter hva jeg forsår, drev denne ansatte i justisdepartementet og surfet på pornosider. Det var årsaken til at etterretningstjenesten slo alarm. Og de slo slett ingen stor alarm, de gav bare beskjed om at dette burde man ikke gjøre. Jeg er pussig nok helt enig med dem. I motsetning til et samlet medienorge, synes jeg at det er verre at en ansatt i justisdepartementet surfer porno i arbeidstiden, enn at noen finner ut at han gjør det, og ber om at han lar være. Det er noe eget med det moderne mennesket, at det er de som tar deg i å gjøre noe galt, som er de egentlige skurkene, for du er jo i den fulle rett til å gjøre hva du vil, i en fri verden med relativ moral.

Jeg skal argumentere litt, hvis det er noen som fortsatt mener at pornosurfing er en soleklar rett i arbeidstiden for ansatte i justisdepartementet, og ingen midler må være mulig for å oppdage dem motta lønn for å se på noe som strengt tatt er ulovlig i Norge. Det er vel så sent som i år at det ble vedtatt at det skulle bli straffbart å kjøpe sex i Norge. Det vil si at en mann som betaler en kvinne for å få sex med henne, blir straffet. Men om han filmer eller tar bilder av seansen, og legger dem ut på nettet eller distribuerer dem på andre måter, så blir han ikke straffet, men kan tvert i mot tjene penger på det han også. Jeg er av dem som ikke ser så enorm forskjell på porno og prostitusjon. Jeg synes ikke noe om at regjeringen og deres embetsmenn lager alle mulige slags forskrifter mot sexkjøp både i Norge og i utlandet, samtidig som de forlanger å surfe porno i fred på offentlige datamaskiner i arbeidstiden.

Jeg vil også trekke frem et annet argument om hvordan pressen fungerer. I dag kom høyesterettsdommen mot Arfan Bhatti, han som skjøt en del skudd mot den israelske ambassaden og om det var en synagoge, eller hvordan det var, men som ikke ble dømt for å være terrorist (mens enhver norsk borger og alle andre i den vestlige verden blir sett på som en mulig terrorist hver eneste gang han eller hun vil sette foten i et fly), og helt nøye har jeg ikke fulgt med på saken hans. Han passer fint inn i mønsteret, han ble dømt, men vil ha vekk hele juryordningen, for så farlig kan det da ikke være at man har et gevær og skyter litt og uttaler seg truende om jøder. Han ble av høyesterett ytterligere frikjent, men vant ingen full seier, for juryordningen består.

Grunnen til at jeg trekker frem ham, er at da saken om ham dukket opp, så var det også noen underlige rykter om at han stod i noe mer enn et vennskapelig forhold til en kvinnelig ansatt i TV2. De hadde til og med utvekslet tekstmeldinger før ugjerningen, der han temmelig utvetydig hadde gjort klart hva han kom til å gjøre, og TV-journalisten hadde ikke løftet en finger for annet enn å svare på tekstmeldingen. Denne saken ble noe så til de grader tonet ned, journalisten – som var en halvkjendis – ble tatt av luften (sykemeldt, folkens, hvem betaler regningen for sykemeldte), og er aldri siden sett der. Det er jo temmelig grumset. Her er en journalist i et forhold til en fyr med ganske så ekstreme holdninger, det må være lov til å si, selv om han altså ikke er formelt dømt for å være terrorist. Det må jo si litt om hvordan hun dekker slike saker? Det må jo si litt om hvordan de som ansatte henne og hadde henne i jobbintervju, ser på slike saker? Mediene har ganske mye makt, en journalist kan uttrette vel så mye som en ansatt i forsvarets etterretningstjeneste. Jeg har alltid siden lurt på hvorfor det ikke var noen som gikk hardere på TV2 den gangen, og fikk noen ordentlige svar på hva dette her var for noe.

Pikant nok ble navnet på denne journalisten lagt ut på Wikipedia – av en annen ansatt i TV2. Og nettleksikonet Wikipedia svarte snart etter med å fjerne denne endringen, og stenge denne siden som altså omhandlet denne journalisten, for redigering.

Jeg mener makten til forsvarets etterretningstjeneste er en vits i forhold til makten til mediene. Mange viktige mediefolk ble selv overvåket i den kalde krigens dager, den gang overvåkningen var skitnere, men truslene mot landet også mer reelle. Det er kanskje derfor et samstemt – de er jo fullstendig samstemt! – mediekorps blir ville i blikket når de får høre om «overvåkning» (her må hermetegn igjen) i våre dager. Det er ingen andre enn mediene som skal overvåke i dette landet her.