Cruise kontroll til sommerferien

Jeg leser den store kjærlighetsromanen Anna Karenina om dagen. Det er en av de mange ting jeg ikke får tid til å skrive ordentlig ut her på bloggen, kanskje vil jeg med tiden legge lenker ut til postene jeg har skrevet om romanen, foreløpig er de tomme. Men i andre del, som jeg ennå ikke er ferdig med, får Anna Kareninas ektemann – Aleksjei Aleksandrovitsj Karenin – beskjed av legen om å unngå «negative nyheter» fremover. Det er et velment men umulig råd, for årsaken til Karenins helseproblemer, er nettopp at Anna Karenina er ham meget utro med grev Aleksej Kirilovitsj Vronskij, og når legen gir ham dette rådet, er hun til og med gravid med ham. Slik er det også med meg nå, når jeg går til legen, jeg får beskjed om å ta det det litt rolig, men ingen tid har det vært meg mer umulig å ta det med ro, enn nå. Som for Aleksej Karenin som ikke kan unngå den negative nyheten om konens utroskap, kan ikke jeg unngå alle tingene som hviler over meg om dagen, og som jeg må gjøre eller tenke på.

Jeg har fått en sykemelding, både denne uken og den forrige, men jeg har ikke vært i stand til å bruke den. Det har vært fullt kjør på jobb. Og jeg ser at kjøret har vært nokså like fullt, når jeg har kommet hjem. Mye av kjøret er lagt på meg, noe tvingende nødvendig, noe temmelig nødvendig, som å skrive mail til venner og kjente som ikke har hørt fra meg på en stund, og som har skrevet til meg, og noe helt nødvendig, slike ting som jeg legger på meg selv. Som å lese videre i Anna Karenina, og aller helst ta igjen det tapte. Det er også et par blogger som skal opprettholdes, og jeg har også noen andre tekster å skrive på, og i det hele tatt.

Så har vi den ubehagelige tanken at jeg er kalt inn til en undersøkelse for å finne ut med sikkerhet hva dette veldige blodtapet mitt skyldes, hemoglobinnivået ble jo halvert, og det er litt rart at den skal få lov til å bli det av en ellers helt smertefri og uproblematisk blødning. Kroppen lager jo nytt blod når den mister noe, og den er frisk, og når det ikke skjer raskt nok av seg selv, er det gjerne et tegn på at noe er galt. Denne undersøkelsen vil de altså ta, og kaller meg inn like etter at jeg har reist til Ukraina. Og jeg får dilemmaet om jeg skal reise eller la være, og det å la være får flere konsekvenser enn å tape noen lykkelige dager i Ukraina og måtte kjøpe nye flybilletter, jeg har viktige ting å gjøre der nede og noen som venter på meg. Jeg er strengt tatt nødt til å reise. Men så er det nå en gang slik at helsen av og til tar kontroll over alle andre gjøremål i livet, og det man er nødt til, er man visst ikke så nødt til allikevel. Hvis det rett og slett er uforsvarlig å reise, hvis jeg har en eller annen sykdom i tarmen som i løpet av sommeren vil kunne utvikle seg til noe alvorlig, og som må tas så fort som mulig, så vil jo selv det viktigste gjøremål bli nest viktigst. Helsen kommer først.

Dette kostet meg en del bekymringer, og jeg er ikke den som lett lar meg bekymre. Flere leger sa naturligvis at denne undersøkelsen måtte jeg ta, reisen måtte jeg utsette, fastlegen anbefalte helt utvetydig å la meg undersøke først, reise etterpå, og det er det også flere andre som har gjort. Men legene er forpliktet til å anbefale undersøkelse, vi lever jo i et samfunn som slakter fugler når det dør en fugl av influensa i Ukraina (faktisk der, en fin parallell), og hvor influensamedisiner øyeblikkelig blir utsolgt i alle norske apotek når en ny influensa bryter løs hvor som helst i verden. Man er vettskremt for å gjøre noe galt, og for ikke å ta nok forholdsregler. Jeg har ikke lyst å være en del av et slikt samfunn. Hvis faren er reell, så greit, men hvis det er et eller annet som kanskje kan oppstå, muligens, hvis så fremt, så velger jeg å leve lykkelig bekymringsløst til problemene har blitt litt mer konkrete. Siden jeg ikke har antydning til symptomer på noen ting av det som kan være alvorlig i tarmen, så mener jeg at det er fornuftig å reise. Jeg reiser jo med min egen kropp, og følger med, blir jeg dårligere eller merker noe til ny blodmangel, så tar jeg selvfølgelig affære. Jeg kan jo også ta en blodprøve i Ukraina, og teste for sikkerhetsskyld. Om alt skulle være galt, kan jeg til og med ta undersøkelsen der. Det kunne jo blitt en vel så artig og eventyrlig opplevelse, som å gjøre den i Norge.

Å komme frem til denne konklusjonen tok onsdagen, så sånn gikk den. Selvfølgelig var det mange andre ting som skjedde der også, som det har vært også alle de andre dagene. Litt gitarspill og vindrikking ble det også tid til, det er rart med det, man finner tiden når det trengs. Og i dag er alt stresset over og det siste av gjøremålene gjort. Jobben har ingenting den krever av meg lenger, og sykemeldingen jeg hittil har hatt mest som et uvant papir, blir i reell, og så tar den slutt, det blir helg, og jeg får i neste uke noen dagers permisjon, slik at jeg kan gjennomføre den reisen som skinner foran meg. Og sommerferien åpner seg foran meg og hilser meg velkommen, vel vitende om at jeg har fortjent den.