Til tannlegen i Kiev

Jeg får sneket meg til et lite innlegg denne dagen også. Som vanlig i sommer får jeg ikke skrevet posten ferdig med en gang, og jeg får ikke lagt inn bilder. Akkurat for denne posten er det siste ikke særlig relevant, for jeg driver ikke og tar bilder når jeg er hos tannlegen, om det er aldri så artig.

Det har seg jo slik at jeg vil prøve ut alle mulige ting her borte så å si østenfor østblokken. Det skulle bare mangle at jeg ikke også prøvde ut et tannlegebesøk en gang. I dag gjorde jeg det. Anledningen var at jeg har det med å få misfarving på tennene, og at jeg har litt for lett for å få tannstein, så jeg må rense opp i alle fall en gang i året, og jeg tenkte jeg kunne fremskynde det et halvår denne gangen, siden jeg nærmer meg en stor begivenhet og at jeg like godt kan rense tennene i Kiev, som i Bergen.

Her er det veldig enkelt. Du finner et tannlegekontor, går inn, og sier du vil rense tennene. Så får du det, omtrent som om du stikker innom for å klippe håret hos en frisør som er ledig. Jeg var først inne og hørte om prisen, knappe 200 kroner, og litt senere var jeg innom for å få det gjort. Begge gangene slapp jeg inn med en gang. Bemerkelsesverdig er også at klokken var 1715 eller noe sånt andre gangen, de jobber lenger enn oss, Ukrainerne, og de klager ikke høylydt.

Jeg er jo sitrende begeistret for alt som er russisk, også det som er ukrainsk, så jeg syntes det var fine greier å få høre «otkrite» i stedet for «gap opp». Akkurat den skjønte jeg, ellers må jeg si at når det gjelder tannlegespråk, så kommer nok russisken min en god del til kort. Og dessuten er det å rense tennene like ubehagelig overalt, jeg kan ikke fordra det, og særlig når jeg har slurvet med fluortannskyll og tanntråd, er jeg sterkt plaget av ising og sårt tannkjøtt. Da er det ikke bra å få fjernet tannstein og få blåst luft mot tennene. «Ne boites», sa tannlegen også, om det er sånn det skrives, «ikke vær redd», betyr det, men jeg visste godt nok at når hun tok opp det apparatet hun nå tok opp, så hadde jeg god grunn til å være redd, og det var jeg. Men jeg sa at jeg ikke var det.

Ellers var det spesielt å høre mine egne tenner flittig diskutert uten at jeg var i stand til å forstå et eneste ord. Jeg hadde med Olga Jurjevna, hun som driver språkskolen jeg skriver om, og som ikke bare snakker flere språk enn jeg, men også har tenkt å studere til tannlege, og forresten skal bli min kone. Hun var svært interessert i tennene mine, og gikk rundt og kikket stilte spørsmål og diskuterte med tannlegen, og fant et vordende hull sammen med henne, og hadde i det hele tatt riktig så mange planer om tennene mine og fremtidig behandling av dem, og til og med behandling som skulle vært gjort tidligere.

Ganske spesielt å ligge og lide og høre på noe sånt, uten å forstå et ord før etterpå når jeg fikk det forklart på norsk og engelsk og langsom russisk.

For folk som dropper innom er å si at det bare er å gjennomføre alle mulige slags tannbehandlinger i Øst-Europa. Det er dyktige folk, og de har alt nødvendig utstyr, og de utfører jobben samvittighetsfullt langt billigere enn vi får gjort det i Norge. Det jeg la merke til var annerledes, var at jeg måtte bevege på hodet for å få munnen i riktig posisjon, i stedet for at tannlegen beveget på stolen, og hun hadde heller ikke plastkrus å skylle med, jeg spyttet bare rett ut, uten vann. Det skyldes kanskje at vannet i Kiev er udrikkelig, og flaskevann er kanskje vel dumt å sløse med. Jeg kan ikke si at tennene mine ble mindre hvite, av at jeg manglet dette vannet.

Hos en tannlege kan det kanskje være greit å ha en tolk som snakker flytende russisk, for å unngå at det blir misforståelser hvilken behandling du skal ha. Har du det, er det atskillig hundrelapper å spare hvis du først reiser hitover. Et par slike besøk, og du har spart inn hele reisen. Jeg er i hvert fall ikke i tvil om hvor jeg skal behandle det vordende hullet jeg har på gang.