Jeg føler meg som Woland

Mot slutten av den store romanen til ukraineren Mikhail Bulgakov, Mesteren og Margarita, sitter den mektige Woland på et tak i Moskva og skuer utover byen. Hans lakei Azzazzello er der også, slik at Woland får sagt at det er en fin by, Azzazzello får svart at Roma er finere, og Woland får sagt det er hver sin smak. Så sitter han og tenker igjen, og det er denne tenkingen som er det viktige. Det er ikke sikkert han tenker en gang, han sitter taus. Og leseren kan kanskje prøve seg med noen slags tanker om hva som foregår i hodet på denne mørkets fyrste, professor i svart magi som han kaller seg offentlig, Djevelen selv som han er, Woland.

Slik føler jeg meg også, uten sammenligning for øvrig, der jeg hver morgen stiger ut på en altan i Kiev, og skuer utover ikke akkurat byen, men en bakgård i den. Jeg føler meg som Woland da. Jeg sitter helt stille. Jeg leser ingenting, gjør ingenting, har ingen bestemte tanker rettet mot et bestemt mål. Jeg sitter bare, eller står, og føler meg som Woland.

I romanen Mesteren og Margarita har Woland og hans lakeier utrettet enormt når romanen går mot slutten, og Woland sitter på taket. Men i evighetsperspektivet Woland lever i, er det selvfølgelig små greier. Jeg sa uten sammenligning for øvrig, jeg har ikke utretter noe særlig i det siste, og noe evighetsperspektiv gjelder ikke for meg. Men også jeg har en tid jeg går fra, og en tid jeg går til, og i mellomrommet der er det hver dag litt tid eller ganske mye tid for meg til å sette meg på altanen og se utover denne bakgården i denne byen som begynner å bety ganske mye for meg.

Det er rart å tenke på at det er de velstående, heldige delene av byens befolkning som bor her, de har råd til å holde en leilighet i sentrum. Leilighetene er så absolutt beboelige, de er til og med trivelige, men fasaden både etterlater nok litt å ønske for dem som vil ha tingene feilfritt. Jeg vil ikke ha tingene feilfritt. Jeg elsker bakgårder som dette, som den svenske poeten Gunnar Ekeløf sa – ikke om bakgårder -, men om små, vanlige stier i skogen. Dette er bakgård med sjel. Den gamle mannen i like bar overkropp som jeg, i en av de andre altanene i en av de andre leilighetene, han har levd et liv med sjelv, hva som enn har skjedd i det.

Jeg merker at jeg allerede begynner å tenke for mye. Det er ikke sånn jeg har det når jeg sitter og står i kortbukse på altanen i solsteken i et sommervarmt Kiev. Det skjer ingenting, jeg tenker ingenting, og forsøker ikke å gjøre en enkle, hverdagslige situasjonen til noe mer enn den er. Jeg kom bare på at jeg følte meg som Woland, at den tanken kom meg i hodet, og at den ikke forlot meg så lett.

Utsikt mot en bakgård i Kiev.