Med min kone og min familie i Kiev

Dette er også en post som er skrevet delvis på ettertid, delvis veldig langt på ettertid, men som er like ærlig for det, og sier alle ting, akkurat som de skjedde. Dette er min første dag som gift mann, med min kone og min famlie i Kiev. Dette skal bli en vane.

Dette var altså den første morgen i mitt liv jeg våknet som en gift mann. Nå hører jeg til blant dem, som vet hvordan det er. Helt vanlig våknet riktignok sikkert ikke Olia og jeg, til det var det nok for mange gjester i hus, og for mange gjester i vente. Noen lang morgen kunne det ikke bli snakk om.

Vi vinker fra balkongen som var det reneste 17’de mai.

Denne søndagen var den eneste min gamle familie med mor og søstre og svoger Lars skulle være hele i Kiev. Og de ville naturlig nok få mest mulig ut av den, så de kom bortover ganske tidlig og ringte på, etter å ha tatt en liten telefon for å høre om det var greit. Og det var det selvfølgelig. Olia og jeg hadde i utsikt en drøy måneds bryllupsreise til Krim, vi skulle med tiden få være alene, nå kunne vi godt ta oss av gjestene.

Trude og Lars og de andre lånte rulleskøytene litt i bakgården, mens de ventet

Planen var at de skulle gå i butikker, og vi skulle gå på rulleskøyter. Søndager blir hovedgaten, Khresjtsjatik, stengt, og vi kunne fritt gå frem og tilbake. Men butikker var ikke stengt, så min famlie kunne fritt gå der og handle. Vi geleidet dem inn i de riktige butikker, og de ble kort sagt værende der. Så rullet Olia og jeg frem og tilbake, som planlagt. Søndagen hadde også en slags konkurranse i håndbak, om den var lokal, regional eller nasjonal vet ikke jeg, men artig var det å se på likevel, utstilt som det var i hovedgaten. 

Der var det også en mer eller mindre spontan minnemarkering for Michael Jackson, som døde den fredagen. Jackson står sikkert enda litt sterkere i Øst-Europe, enn hos oss, og unge Kievianere av begge kjønn hadde kledd seg ut, og tatt med bilder og plakater av helten, og danset rundt i ring mens Black & white og andre hits strømmet ut av svære høytalere. Musikken til Jackson er kanskje ikke den man mest forbinder med minnemarkeringer, og det var helt tydelig at dette var gjeng som ville minne artisten i dans og glede, og ikke i sorg. De var i alle fall riktig så glade, og danset riktig så frie og glade.

Minnemarkerien for Michael Jackson på vei oppover hovedgaten i Kiev.

Enda lenger oppe, helt der med Maidan Nezavisimost, var det enten en demonstrasjon eller en politisk markering. Det er ikke alltid så lett å se forskjell her nede, og det er visst ganske vanlig at unge kvinner og menn i 20- og tidlig 30-årene samler seg der i telt, og har bannere, og av og til går i tog. De hadde også enda større høytalere enn Jacksonmarkeringen, og kunne spille enda høyere musikk. Bildet ble fullendt at det også var et ølmerke som hadde satset på nettopp denne solskinnssøndagen, for å spre sitt budskap om at deres øl var det beste, og passet nettopp søndager som dette. Øltelt var satt opp på begge sider opp og ned langs hele gaten.

Man skal støtte hverandre, nye og gamle familier

Lunsj spiste vi på en bedre restaurant i nærheten av Teatralnaja metro. Man går opp fra hovedgaten, Khresjtsjatik, og til venstre, og så ligger den på venstre side med en gang. Jeg har mange minner fra denne restauranten, det var blant annet her Olia og jeg spiste et lite måltid for første gang ute, første gang jeg reiste ned til Kiev ene og alene for å besøke henne. Også på egen hånd har jeg vært her noen ganger, eller på tilsvarende på andre siden av gaten. De er litt dyre etter Kievsk standard, men ikke dyre i det hele tatt etter norsk. Og det er fint der, og upåklagelig mat. Som skapt for en enkel lunsj. Og det var nettopp det vi var ute etter. Og nettopp det vi fikk.

Senere gikk vi og gjorde noe Olia og jeg hadde snakket om like siden mai, vi kom oss til Hydropark og stranden ved elven, for å sole oss og bade litt. Mor og de andre var også med, og russisk badekultur var også nok til å sperre opp øynene for uinvidde. Like ved siden var det også en lekepark med turnapparat, svingstang og en liten bom, og det som vel heter skranke, og forskjellige andre slags apparat til å turne i og trene seg i. Der var det en gjeng som drev og turnet for seg selv, og utmerket seg ved å holde et mildt sagt høyt nivå, og gjorde helt umulige ting med disse apparatene, slik som man vanligvis bare ser på TV. Nå så vi det her, en helt vanlig søndagskveld i Kiev. Typisk ukrainsk overskudd av styrke, og talent.

Vi harogså vår lille minnemarkering av black & white

Elven er så skitten at det er ikke fristende å bade der i det hele tatt. Det er endatil satt opp skilt om at det er forbudt, og når slike skilt blir satt opp i land hvor man snakker russisk, sier det sitt. Og like fullt sier det sitt at det likevel er fullt av badende, og blant dem, var også Olia og jeg. De andre skulle gjerne også badet, om de bare hadde hatt svømmetøy. Forfriskende er ikke rette ord, men bading er bading, det gjør seg det av og til.

Bading forbudt på russisk

Utpå kvelden kom også Olias lille familie med mor og søster og fetter Dennis fra New York. De var slitne, og ville ikke være lenge, forutenom Dennis, som har sitt samme muntre humør, dag og natt, og aldri blir sliten. Da Olias mor og søster gikk hjem, gikk vi andre på en aldri så liten omvisning i Kievs gater. Det var kirkene på nordsiden av Kresjtsjatik vi så, og så ned i gamlebyen øverst, med kirken som ligner slik på ermitagen i St. Petersburg, og gjør det fordi de har samme arkitekt. Olia og Dennis tok seg av guidingen, og flettet flittig inn noen morsomme anekdoter og humoristiske setninger, også.

Dennis hadde hele tiden et mål for løypen, viste det seg, og det er favorittrestauranten hans i Kiev. Jeg husker ikke hva den heter, men den er preget av båtmotiv, er litt dyrere, men holder veldig god kvalitet. Der var vi så lenge at tiden gikk fra oss, og vippet tolv, slik at metroen sluttet å gå. Dermed ble det russisk taxi enda en gang. Og denne gangen ble det så undeholdende at vi sendte mor og de fire andre inn i en taxi, med klar beskjed om hvor de skulle, og så sendte vi dem av gårde, og håpet det beste. Ble det misforståelser, ville oppklaringen bli hindret av at språkbarrieren var absolutt. Sjåføren snakket bare russisk, og min gamle familie snakker bare ikke russisk.

Olia og Dennis har imidlertid fin kontroll på det, altså å snakke russisk (det er rart med det, man behersker sitt morsmål), og jeg henger også med så godt jeg kan. Vi tre satt i den andre taxien. Og selv om den kjørte en vei jeg ikke ante eksisterte, eller nettopp på grunn av det, så var vi plutselig fremme, og kunne stige ut av taxien, og inn i leiligheten. Det var vår første dag som gifte, Olia og meg, og den var for meg ikke til å tro. Tenk at slike utrolige dager skal bli en vane.