Kampen om å få Olga Jurijevna til Norge

Ferien hvor jeg traff min kone første gang begynte 27. februar. Nøyaktig fire måneder senere giftet vi oss. I ettertid ser det temmelig smertefritt ut, men det var mye arbeid som foregikk, og det var flere ganger jeg undret meg på om vielsen ville bli noe av, og om vi ville klare å få den gjennomført tidlig om sommeren som vi håpet på. Jeg har skrevet om hva som må til i denne posten her. Da vi fikk til ikke bare vielsen, men også en ordentlig russisk bryllupsfest, så regnet jeg med at det verste var over, og at kampen mot ukrainske myndigheter skulle bli erstattet med kampen mot det norske byråkratiet. Jeg så for meg at det bare var å stikke oppom den norske ambassaden i Kiev, og levere søknaden om familiegjenforening med alle nødvendige dokumenter vedlagt, for så å la papirmøllen gå og vente de seks måneder UDI forespeiler dem som vil ha familiegjenforening fra Ukraina. Så enkelt var det ikke.

Seks måneder fra 27. juni er 27. desember. Jeg fyller året 1. januar, og jeg var særdeles ivrig etter å få bryllupet gjennomført raskt, slik at jeg kunne få en særdeles vakker bursdagspresang i min kone. 27. juni var en lørdag, så neste arbeidsdag vi kunne levere søknaden var 29. juni, to dager tapt, der, og det viste seg å bli flere, da 27. juni er offentlig fridag i Ukraina, og man der har det ellers kjekke systemet at om en offentlig fridag faller på en lørdag eller søndag, hvor man uansett ikke arbeider (her må man riktignok ha i mente at de fleste ukrainere, som russere, arbeider alle dager, uansett), får man fri påfølgende mandag i stedet, eller også. Det viste seg riktignok at den norske ambassaden følger den norske kalenderen, slik at vi kunne kontaktet dem, om vi hadde prøvd. Vi brukte mandagen til en hviledag.

Tirsdag begynte Olia å undersøke mer nøyaktig hvilke dokumenter hun trengte. Jeg hadde selvfølgelig undersøkt nøye på forhånd saken fra min side, og til og med ringt UDI og ventet en halvtime på å komme gjennom, for å forhøre meg nøyaktig hvilke dokumenter jeg trengte, og hva hun trengte. Interesserte har sikket allerede funnet denne siden her, hvor alt står, men detaljene om at det er hun som skal fremvise pass og fødselsattest, og at dokumentasjon på inntekt er lønnsslipp fra tre siste måneder, ligningsattest og ansettelseskontrakt, mens dokumentasjon på bolig er kjøps- eller leiekontrakt, det står ikke. Det står også at hennes dokumenter skal være oversatt til norsk eller engelsk, men det står ikke om de trenger notarius og apostillestempel, hvilket de gjør. Det tenkte ikke jeg på å spørre om, jeg tenkte bare på at oversettelsene ville gå greit, siden min kone blant mange yrkesmuligheter også er oversetter, og enkelt kunne oversette dokumentene selv. Tenkte jeg, og tok feil.

Jeg tok også feil med det at vi nå var ferdig med problemene med ukrainske myndigheter, enda jeg iherdig forsøkte å overbevise min kone om det motsatte. Etter mine begreper skulle det nå være å overleve søknaden på ambassaden, og så skulle papirene bli sendt til Norge, hvor behandlingen skulle foregå i UDI. Men Ukraina – hvor fødselsunderskuddet er det høyeste i verden – slipper ikke sin unge befolkning ut av landet så lett, de må til intervju, og de må betale om lag 3000 griven, for at søknaden skal bli tatt i mot. Det er altså ikke bare i Norge vi må betale gebyr.

Alt dette fant vi ut denne onsdagen her. Å bruke flertallspronomenet – vi – er kanskje litt i overkant, jeg bidro ikke mye, bortsett fra å være en liten bremsekloss som sa de riktige løsningene var de gale. Olga har lenge balet med de ukrainske systemet, og med den norske ambassaden, hun hadde prøvd å komme seg til Norge også før hun traff meg, og hennes oppfatning av ambassadeservicen var at man måtte bestille visittid på en telefon hvor ingen svarte, eller bruke en nettside som ikke fungerte. Jeg mente altså vi bare kunne stikke oppom og levere inn søknaden, og at alle intervjuene var noe jeg måtte gjøre i Norge i ettertid.

Vi holdt denne diskusjonen på vår vanlige blanding av norsk og russisk med engelsk som brospråk mens vi tuslet opp til ambassaden for å spørre direkte. Der kom hun ikke lenger enn til vakten, men fra hans vaktboks fikk hun bruke en telefon personellet svarte på, og hun fikk der alle svarene på spørsmålene vi hadde. Det var slett ikke bare å stikke oppom med en søknad. Vi måtte ordne alle dokumenter, alle ordentlig oversatt og med apostillestempel, og vi måtte også ha kvittering på at vi hadde betalt de drøye 3000 griven vi måtte betale for å få levert inn søknaden, og deretter kunne vi bestille time for intervju. Tidligst mulige var 7. juli. Så den dagen er bestilt. Og når dette skrives er alle dokumentene oversatt, kopiert og stemplet, alt er i orden. Kampen fortsetter altså neste onsdag.

Etter denne lille nedturen eller hva man skal kalle det, det hadde jo vært greiere å fått søknaden levert og ventetiden i gang, så gjorde vi noe som var riktig fornuftig, og det var å stanse på første og beste uterestaurant ved Zolotoj Varota, og dele en øl. Der lyste også Nadja – en medstudent til Olga ved universitetet, og språkmektig som henne – opp lite grann, ved tilfeldigvis passere forbi og stoppe litt og snakke med oss. Vi reiste derpå hjem med grønn linje på metroen, hvorpå Olga begynte arbeidet med å ordne apostillene. Og hvordan det siden går, skriver jeg vel om neste onsdag.

*

Forresten skjedde alt dette i går, da vi også var en tur oppom ZAKS (stedet der vielsen foregikk), for å få endret etternavnet hennes, bare for å finne ut at dette kontoret var stengt denne dagen også. Det var derfra vi reiste til ambassaden, litt gretne, siden vi allerede hadde foretatt nokså mange bomturer til nettopp denne bygningen, og det er kjedelig i sommervarmen. Derfor kom vi til ambassaden først på ettermiddagen, og derfra var det naturlig å reise hjem, for hun hadde norskundervisning på kvelden. Jeg fikk fri og hvilte meg.

Onsdagen – altså denne dagen – brukte hun til å reise rundt og bale med ukrainske myndigheter, hun gjorde til og med et nytt navnebytteforsøk, bare for å finne ut at dette bare var mulig fredager. Jeg var i mens hjemme og satt på altanen og drakk hvitvin og leste Anna Karenina, og gjorde ellers hva som falt meg inn. På kvelden gjorde jeg min debut i russisk taxi, for enda et besøk hos tannlegen. Til mitt nederlag maktet jeg ikke å strekke ut hånden og stanse en tilfeldig bil, slik man skal gjøre, men feiget ut og lente meg inn i vinduet til en bil med taxiskilt, som stod for rødt lys, og avtalte sted og pris med den. I det minste oppnådde jeg den prisen jeg skulle.