Et sommerbesøk i landsbymuseet Pirogovo

Vinteren 2008 besøkte jeg landsbymuseet Pirogovo like utenfor Kiev, og skrev om det i en bloggpost som er like skammelig lite besøk som jeg mente landsbymuseet er det. Jeg var der den gang praktisk talt alene, og betalte pussige 10 griven for å få hele landsbyområdet for meg selv. Det var slapsete vær, og mange av husene var stengt, men området er så stort at det likevel var nok å se der.

 

Jeg ønsket likevel å se det igjen. Både for å se det sommerstid, for å se flere av husene innvending, og for å se flere mennesker enn meg selv der. Jeg foreslo det derfor for min kone, på ukesdagen for vårt bryllup, at vi kunne benytte vår fridag til å spankulere rundt i det historiske Ukraina. Hun var enig, og vi tok ut.

 

Når jeg reiser alene må jeg alltid gjøre ordentlig forarbeid for å finne ordentlig ut hvordan jeg skal komme frem, og hva jeg skal se etter når jeg først er der. Jeg bruker da www.Kievinyourpocket.com., og var allerede i gang med å laste ned PDF-filen på Olgas langsomme internett, da hun kommanderte meg ut. Med lokalbefolkningen er det bare å spørre seg frem.

 

For de som ikke er lokalbefolkning, kan jeg si at i hvert fall nå sommerstid går Marsjrutka nummer 3 fra Libidskaja metrostopp jevnlig opp til museumsområdet. Og den kjører helt frem. I år koster den 2,50 griven, neste år har den sikkert steget til 3, uansett er det ubetydelig billig for alle oss turister. For turister flest vil vel det vanskeligste være å komme seg inn på riktig drosjebuss, og våge seg til å sende penger fremover til sjåføren, slik man skal gjøre for å få betalt. Jeg vil anbefale alle å prøve. Dette landsbymuseet er virkelig artig, og uten marsjrutka kommer man seg ikke opp dit.

 

Billettene til landsbymuseet kostet nå 15 griven, og det var denne gangen lang kø utenfor av folk som ville inn. Det er tydelig det er mer et sommer, enn et vintermuseum, dette her. Og selv om det var flott nok å komme inn vinterstid, og se vindmøllene og markene dekket av et tynt lag morken snø, så var det noe helt eget å se himmelen blå, og rugen gul, som fargene i det ukrainske flagget. Og vindmøllene stod der som reneste pyntegjenstandene, og slett ikke et sted der det foregikk arbeid.

 

Når jeg er alene i museum har jeg alltid ubegrenset med energi, jeg vil se alt, og jeg vil se alt grundig. Denne gangen var alle husene åpne, og mitt instinkt sa meg at jeg måtte inn i dem alle sammen. Nå må jeg imidlertid venne meg til å ha fast følge, og hun var riktignok med på alt i begynnelsen, men langt fra med samme iver som jeg alltid fremviser. Jeg syntes jo det er helt fantastisk å se inn i gamle stuer, og forestille meg hvordan folk har bodd og levd i tidligere tider, skjønt, jeg alltid legger inn i hodet at virkeligheten nok ikke alltid var så idyllisk for de fleste, som den ser ut på museene.

 

De gamle damene som utenfor hvert hus går rundt og suller, er nok fulle av informasjon om hva vi egentlig ser, og hvordan husets historie henger sammen, men jeg er ikke stødig nok i russisk til å spørre dem ut. De fleste av disse husene var etter mine begreper for små til å tilhøre overklassen, eller godseierne, eller kanskje man skal kalle dem bujarene, siden vi nå engang befinner oss langt i Øst-Europa, men de var for fine til å tilhøre den jevne bonde. Mine beste tips går til lavadelen, smårikingene, men jeg er selvsagt ute av stand til å si det for sikkert, og noe informasjon fant jeg ikke.

 

Jeg må et sted i posten få sagt at alle husene, møllene, kirkene og de andre bygningene er samlet inn fra forskjellige steder i Ukraina, og bygget opp på ny. Hver del av parken tilsvarer byggeskikkene i en del av Ukraina. Det skal også være originalbygninger med de opprinnelige materialene, og ikke bare en moderne rekonstruksjon. Man trenger ikke være der lenge for å se at Ukraina har sin helt egen stil, beslektet med, men slett ikke den samme som den russiske.

 

Olga og jeg fikk bare besøkt to områder før hun ble lei, og vi gikk hjem. Jeg er neimen ikke helt i stand til å si hvilke to det var. Det første var det man ganske naturlig kommer til når man går inn parken, og ned til der selve museumsområdet begynner, der de første husene er. Så gikk vi en liten snarvei til venstre, gjennom en liten slags mørk skog, med en artig, nybygget, enkel, bred bro over en liten voll, og så opp til den store haugen hvor de fleste av vindmøllene er. Nedenfor der igjen er det et lite, nytt landsbyområde med noen få hus, og en liten kirke, vi gikk inn i de fleste av dem, men så var det jevnt over slutt.

Det er det foreløpig for posten også, resten kommer senere…