Mat for gjester i ukrainske hjem

Første gang jeg besøkte Kiev var i 2007. Jeg hadde vært på språkskole i Minsk de første fire ukene av sommerferien, og ville egentlig bruke resten på å reise den transsibirske jernbanen i Russland. Dessverre – eller heldigvis, som det nå har vist seg, jeg er en gift mann – lot det seg ikke å gjøre å få visum ved den russiske ambassaden i Minsk, de krevde originalinvitasjonen, og jeg hadde bare en printet kopi. Jeg snudde meg derfor rundt, fant en språkskole i Kiev, og tok toget dit sammen med medstudent, kompis og hurragutt Svein Ludvik Holme, for å være der to uker. Det var mitt første møte med ukrainske matradisjoner for utenlandske gjester, eller for alt jeg vet gjester i det hele tatt.

 

Både Svein Ludvik og jeg skulle bo hos vertsfamilie med frokost og middag inkludert i prisen. Vertsfamilien viste seg for oss begge å være en god gammel ukrainsk dame, en ordentlig babusjka, og vi delte akkurat samme erfaringer når det gjelder hva vi fikk servert. Og hvordan vi fikk det servert.

 

Jeg er selv en ordentlig matmons og setter min ære i å være matglad, men her må jeg nok si at jeg møtte overmakten. Selv om det bare var to måltider for dagen, ble vi så overspist at vi følte vi gikk rundt stappmette hele tiden. Det var for det første ingen forskjell mellom frokost og middag. Begge deler bestod av varmmat, tung varmmat, og gjerne flere forskjellige retter. Det hørte alltid med salat, og alltid skiver som allerede var skåret opp. Det kunne typisk være en 4-5 hardkokte egg, en 8-10 pølsesnabber, pluss ubestemte mengder oppskårne poteter, og altså salat og brødskiver. Til å drikke var kompott, en drikke som ikke alltid gav lindring til ønsket om noe leskende å skylle ned med. Og både Svein Ludvig og jeg levde under presset om at hvis noe ble etterlatt på tallerkenen, så ble det tatt ille opp. Da regnet vertinnen med at hun hadde gjort en dårlig jobb, og måtte lage noe annet neste gang.

 

Den eneste jeg vet om i Norge som kommer noe i nærheten er min bestemor. Hun serverte alltid kjøttkaker i overdrevne mengder, og vi måtte alltid spise til vi var litt mer enn mette. Men hennes kjøttkaker med løk og ketchup var jo riktig god, og la seg på loffskiver aldri så tungt i magen som det ukrainske kjøttet, grønnsakene og potetmengdene alltid gjorde. I Norge er det noe som hører til gammelt at det gjaldt å få gjestene til å spise mye, og det var et tegn på god helse at man så litt god og rund ut. Jeg mener det er et trekk at fattigere kulturer er mye mer interessert i å dele det lille de har, enn rike er etter å dele av sin overflod. Gamle i Norge har levd i en tid der det ikke alltid var en selvfølge at det stod rikelig med mat på bordet.

 

Men selv min bestemor kommer til kort mot hva jeg opplever her i Ukraina, og det vil nok overraske alle dem som kjenne henne. De gamle vertinnene her satte sin ære i at de ikke skulle være knipne på maten. De hadde sikkert mottatt en liten sum av det vi hadde betalt for leiligheten, og skulle vel vise at de i alle fall ikke prøvde å lure unna noe. For det var ikke måte på hva de disket opp med. Og både Svein og jeg kunne melde at vertinnen aldri spiste sammen med oss, men alltid allerede hadde spist, eller spiste noe puslemat på en krakk ved siden av.

 

Nå er jeg jo en gift mann her nede, og den ukrainske gjestfriheten er i ferd med å bli en permanent tilstand for meg. Og min kone er ikke begrenset til å servere meg bare to måltider for dagen, hun kan servere meg døgnet rundt, noe hun rett ut sagt benytter seg av. Den tidligste frokosten er servert en god stund før klokken seks om morgenen. Det var riktignok ikke et varmmåltid, men frukt og juice og litt søtsaker, og om noe mer hadde vært ønsket, ville det vært der straks. Den seneste middagen er servert sånn litt etter kvart på tolv, og det er ordentlig middag, kjøtt og poteter, mandige mengder. Jeg må si begge disse tilbudene ble avslått. Selv jeg mener at de åtte timene mellom 2200 og 0600 er en tid hvor magen bør få fred for nye oppdrag.

 

De 16 timene i mellom står imidlertid fritt for servering. Og min kone og jeg har funnet en ordning vi begge er godt fornøyd med. Jeg kjøper maten, og hun serverer meg den. Foreløpig sliter jeg litt med å følge, etter en tung middag til kvelden, klarer jeg ikke alltid sove meg til en tilstrekkelig appetitt for en tung middag til frokost. Og etter en tung og lang frokost, gjerne med opptil flere varmretter, får jeg ikke alltid til å være ordentlig sulten når en tung lunsj med nye varmretter blir servert. Ingen skal heller komme å si at det ikke blir servert noe mellom måltidene.

 

Jeg er den som har skrevet bloggposten ”appetitt for mat, og appetitt for liver”, og jeg står helt inne for alt jeg har skrevet der. Det er selvfølgelig idealkvinnen for meg, at jeg har funnet ei som krever av meg at jeg skal spise mye. Jeg skal ta fatt på oppgaven uten å overveie den, som Julius Cæsar sa om store oppgaver.

Men av og til er moren der også, og da nytter det bare ikke. Da drukner jeg i overflod, og jeg må benytte et par dager på å få spist opp det jeg blir servert ved et enkelt måltid. Ofte kommer morens måltid i tillegg til de andre, og ikke i stedet for. Det er alltid forventet at en mann spiser ordentlig. Jeg skal ikke si jeg ikke si jeg ikke setter pris på det. Jeg skal si det tvert motsatte. Jeg er en lykkelig, gift mann.