Aj-Petri

 

I dag skulle vi prøve oss litt med å slå sammen norsk og ukrainsk kultur og natur. Vi skulle til fjells.

Sørlige delen av Krim er dekket av til dels ganske høye fjell. Og selv om man ikke har de tradisjonene for å gå fottur i fjellet der nede, som vi har her i Norge, er det noen av dem som lar seg besøke. Ved et av dem har de til og med laget en taubane opp, for å lette ankomsten og sørge for at sovjetborgeren fikk nyte synet av vakre Krim også fra høyden.

Aj-Petri er de fire første sifrene 1234 meter høyt, og spektakulært med stupbratte fjellsider og spisse topper i hvitlig kalkstein. Fjellet er i følge denne engelske kilden med informasjon restene av et gammelt korallrev fra den tiden Krim lå under vann, og fossiler er funnet under de knallharde steinene.

Kabelbanen er bygget i Sovjettiden. På nettet er det vanskelig å finne informasjon om den, men jeg mener å huske Olia fortalte at den er bygget på 1970-tallet.

Jeg er generelt skeptisk til kabelbaner, og mener man ikke skal ødelegge fjellene med å bygge for mye på dem. De står best når de står i fred. For de som er enda mer hardbarkede motstandere av slike baner enn jeg er, finnes det et par veier å spasere opp, men må regne med en god anstrengelse og gjerne et par timers gange opp svingete veier. Opp den ene av disse veiene kan man også ta en drosjebuss (Marsjrutka) eller en taxi.

Olia og jeg valgte altså kabelbanen. Den har den stive pris av 50 Griven, om jeg nå ikke husker helt feil, og med Olia måtte det litt overtalelse til før hun ville være med.

 

Det er to taubaner for å komme opp til toppen. Den første tar deg cirka halvveis, og det er den andre som er den spektakulære. Fjellveggen er virkelig stupbratt opp mot toppen, og man blir etter hvert heist nokså loddrett oppover, med god slingring i banen, og med en klar forestilling om at om man ramler ned her, så er det jevnt over slutt.

På toppen er det reneste høyfjellsplatået, med tilløp til vidder innover, og riktig så vakkert terreng og en fabelaktig utsikt. Det skiller seg fra Norge at det er ikke antydning til vann her, ikke så mye som en eneste bekk eller vanndam er å se, tross at det på Krim ikke regner så lite. Vannmangelen er også et betydelig problem for den lille landsbyen som er oppstått i nærheten av toppen, ene og alene som følge av turistindustrien. Dette er mer en plage enn sjarmerende, for man blir temmelig overfalt av selgere som vil ha deg til å ri på dyrene deres, holde en rovfugl på armen, eller besøke nettopp deres restaurant eller kjøpe noe nettopp fra deres bod.

Bergen har Fløyfjellsrestauranten, men her nede fantes en restaurant som får denne til å falme. Den er bygget helt ute på kanten av toppen, like ved siden av taubanen, og selv om jeg vanligvis av prinsipp unngår restauranter der innkastere overtaler deg inn, ville jeg være villig til å prøve et lite måltid og drikke litt Krimsk vin, her. Utsikten var i verdensklasse. Og prisene var heller ikke avskremmende.

Det ville seg imidlertid ikke slik at vi fikk spist der.

I stedet ruslet vi rundt på toppen og tok bilder. Jeg var jo i lykkerus, og ville aldri ha reist ned igjen, jeg håpet bare at Olia ville være med på flest mulig og lengst mulige spasertur. Her ville jeg suge inn inntrykkene. Og Olia spaserte villig med, og vi så både det ene og det andre, til det kom en russer og begynte å snakke med Olia, uten at jeg fikk med meg alt av hva de sa. Det var interessant, han kunne litt historie, og han visste en del om de tingene som var der oppe. Han fortalte også litt anekdotisk, og var morsom å høre på.

Det viste seg at han som så mange andre var ute i forretninger, og hadde lyst til å kjøre oss ned igjen. Og ulikt mange andre som prøvde seg, lyktes han. Vi satte oss inn i bilen, og kjørte ned på svingete veier slik man ikke engang i Norge kan kopiere det. Det går fort, det går mens man snakker om andre ting, og det går uten sikkerhetssele.

Han kjørte oss til Jalta, der vi fikk oss en dukkert og noen stup på stranden. Fra Jalta reiste vi hjem sent på kveld, og enda en vellykket dag var overstått.