Jeg husker min søster Tone gjorde store øyne da Olia sa henne at hun skulle ta meg til paradis. – Men det er ikke noe å spise der, så jeg må ta med en stor matpakke til ham, sa hun og lo og klappet i hendene som hun pleier å gjøre.
Stedet heter Novij Svet, og det er det russiske ordet for paradis. Det ligger ved byen Sudak, 3 timer med buss på svingete vei øst for Alusjta, ytterligere en halv time øst for Jalta, kan man si, siden Jalta nok er mer kjent for de fleste. Olia hadde tenkt å ta meg med dit på bryllupsdagen vår, månedsmarkeringen 27. juli, men den dagen var det ikke bussbilletter å få, og så ble det 28. juli i stedet.
Vi måtte tidlig opp for å ta bussen. Og Olia hadde ganske riktig sørget for matpakkingen, alt var klart til å stekes for frokost og niste. Hele sørkysten av Krim er betagende vakker, med sjø og fjell og mange steder med stor utsikt. Det hjalp på for en busstur som ellers ville blitt mektig lang.
Bussturen
Bussen var naturligvis en slags Marsjrutka, en slags blanding mellom minibuss og maksitaxi. For alle som reiser fra store steder med autovaksal og billettluke, må plassbilletter kjøpes på forhånd i luken. Får man ikke tak i en slik billett, er det bare å stille seg opp ved et av stoppestedene langs veien. Bussen stopper om det er aldri så fullt, og det er i følge Olias forklaring fordi pengene som da betales går rett i sjåførens lomme. På lange strekninger som dette koster det 10-20 kroner, så det er uansett ikke all verden.
Alle stedene Olia og jeg har vært hittil har vært på vestsiden av Alusjta, stort sett mellom Alusjta og Jalta, dette var første gang vi reiste østover. Det var praktfull utsikt her også, fjellene her var rundere og ikke så bratte, sjøen var blå som alltid, og veien gikk høyt slik at det var mulig å se langt innover landskapet.
Noen eventyr opplever man alltid på slike bussturer. En liten jente var så uheldig å bli bilsyk på de svingete veiene. Det må være et mareritt i slike busser på slike veier, både for jenta og foreldrene. Det er varmt og mørkt i bilen, de fleste har gardinene trukket for for å skygge for solen, og sitter man ikke riktig i forhold til takluken og åpne vinduer kan det bli litt ubehagelig om man først skulle bli dårlig. De svingete veiene er nevnt, norske veier kan jo også svinge en del innover bygdene og fjellene, men jeg vil nok holde en knapp på at de var enda litt mer nådeløse her nede. Det var ingen fred å få. Og bussjåføren kjørte som bussjåfører flest her nede, det gjelder å komme seg frem, så det går fort i rykk og napp i vinglete kjøretøy. Kort sagt: jenta kastet opp.
En annen passasjer å legge merke til var en som sov i det som må kalles en merkelig posisjon. Det var morgenbuss, litt over åtte gikk den fra Alusjta, så den var mange som foretrakk å legge setet bakover litt, eller å lukke øynene litt. Denne passasjeren hadde valgt å legge seg liksom fra det ene setet til det andre, men med ansiktet klemt opp mot ryggstøtten ut mot midtgangen. Hver gang bilen rykket, svingte og vinglet litt – som den altså gjorde konstant – mistet han balansen, slik at hodet sjanglet i løse luften og han igjen måtte søke stabilt hvile. Til slutt sovnet han pladask med hodet på setet og beina i krøll.
Slik sov han til bussjåføren gav beskjed om at han måtte vekkes, vi var ankommet bestemmelsesstedet hans. Men når han først hadde sovnet, lot han seg ikke vekke. Og jeg mener det bokstavlig. Ukrainere og russere har god erfaring i å få vekke folk i tung søvn (les: skitings), men enda hvor mye de snakket i ham og rusket i ham, bare snøftet han og sov videre. Til slutt måtte bussjåføren selv gå ut av bilen, og inn blant passasjerene, gripe ordentlig tak i ham, og si høyt og tydelig navnet på stedet han skulle til, og at vi var kommet dit. Han måtte av. Som om ingenting var hendt grep han sakene sine, som bare var en lue eller noe sånt, noe helt minimalt, sjanglet seg ut, og ble stående ute med hånden på autovernet. Klar for en ny dag.
Ellers er å nevne at hele strekningen ikke har en eneste tunell, ikke en eneste bro. Så alle fjell og daler må man ned og opp i svinger. Rett som det er kommer små feriebyer med tradisjonelle butikker og torghandlere, og små strender fulle av folk. De fleste av disse stedene var spektakulære å se fra høyden, og sjarmerende å se når vi var nede ved dem. Spesielt bet jeg meg merke i flere campingplasser, det vil si strender med telt og antydninger til campingvogner. Olia forklarte meg at det kanskje ikke var så sjarmerende likevel, når disse strendene naturligvis manglet toalett og rent vann. Det var slett ingen campingplass, bare en vanlig strand der det var gratis å slå opp telt.
Sudak
Et lite biavsnitt vil jeg spandere på den lille, men forholdsvis store byen Sudak. Det er mulig å legge ferien hit, men Olia sier at det absolutt ikke på noen måte er å anbefale. Det er en liten festning der, men det koster 20 griven å gå inn i den. Jeg fikk rett og slett ikke lov av Olia da vi forsøkte å stikke innom på vei hjem på kvelden. Festningen er for så vidt grei nok, autentisk, men så veldig stor historisk betydning har den nok ikke hatt.
For oss var Sudak bare et sted å skifte buss. Jeg la merke til at bussjåføren i denne Marsjrutkaen kjørte med stoppeklokke. Da han la merke til at jeg la merke til det, snudde han klokken bort fra meg. Klokken stod på en time da vi satte oss inn i bussen, det vil si at det tok ham en time å kjøre fra Sudak til Novij Svet, og tilbake. Så kan dere selv regne ut hvor langt det tar en vei.
Langs hele denne turen var Olia usedvanlig flittig med å ta bilder. Hun var så flittig, at da vi senere kom til praktomgivelsene i det egentlige paradis, så var batteriet hennes tømt. Det er litt av en prestasjon, for jeg har gitt henne Sony-kameraet mitt. Det kameraet har så sterkt batteri, at jeg droppet å ha med lader når jeg reiste på ferie bare for en uke.
Novij Svet
Det tok litt tid før jeg oppdaget hva Novij Svet egentlig var for noe. Stedet vi kom frem til til slutt var temmelig dagligdags, helt typisk alle andre steder her på sørsiden av Krim. Det er fjell, det er sjø og det er vakkert. Og badestedene er fylt opp med folk som vil tjene penger på dem, enten det er gjennom små forretninger, restauranter, eller bare å ta leie for å bruke stranden.
Av prinsipp unngår Olia og jeg betalingsstrender. Jeg kan ikke fatte og begripe hvem som kan ha rett til å si at dette er ”min strand”, og denne kan jeg kreve penger for. Stranden som ikke var betalingsstrand var bare en liten brygge helt i enden. Den gikk det an å stupe fra, men ikke noe spektakulært, og ikke noe gøy. Vannet var i tillegg også merkelig nok litt kaldt. Beholdningen her var i tillegg til Olias fortreffelige nistemat og Olia selv, selvfølgelig, en liten pjokk som drev og hoppet i vannet, og svømte på hunders vis. Han var bare 4-5 år, så det var imponerende at han kunne svømme i det hele tatt. Og han hoppet riktig så tappert, og var riktig så artig å se på. Ellers var altså ikke denne stranden noe særlig. Det var ikke engang en strand, men en brygge.
På vei til paradis
Klokken var over 1400 og Olia hadde omtrent ikke gjort miner til at Novij svet og paradis skulle være noe mer enn betongbryggen og utsikten vi hadde derfra. Hun snakket om at det var en vei laget i Sovjettiden, at det kostet 15 griven å gå den, og at vi skulle gjøre det. Jeg liker ikke å betale penger for å ferdes i fri mark, men Olia sa at her var det greit, for her var det laget til og vedlikeholdt. Det var ikke noe å bråke med, vi skulle gå den.
På vei bort fant Olia øyeblikkelig ut at jeg ikke hadde spist nok, og at heller ikke en is vi kjøpte på veien var nok, vi måtte inn på en slags restaurant og spise litt skikkelig. Da var det like greit med den første og beste, det vil si akkurat den hvor vi akkurat da hadde kjøpt en is. Der kjøpte jeg kylling med ananas og pommes fri, pluss grønnsaker, og stort mer stusselig enn de fikk til her, er ikke mulig å lage en så fin rett med så flotte ingredienser. Dette ble imidlertid veiet opp med at de viste gamle musikkvideoer fra Sovjettiden. Ingen parodi er mulig, originalene har tatt det helt ut, og det med en bent ut sagt imponerende mangel på selvironi. Best husker jeg smørsangeren i bil gjennom Kievs gater, eller gatene i en annen by, først filmet fra vinduet, så filmet rett på ham, og uten et øyeblikk å skifte kameravinkel, synger han med vind i sitt lange, tykke hår og Sovjetbart fra 70-tallet, om en eller annen tapt kjærlighet, der det likevel finnes håp, eller hva det nå var han sang om.
En utrolig flott tur.
En helt grei blogg 