Dette var den siste dagen vår i Alusjta, og vi tenkte å tilbringe den ved favorittstedet vårt, Santa Barbara. Santa Barbara skal jeg ha skrevet om før, så noe tillegg om stedet vil jeg ikke komme med her. Det var den vanlige prosedyren å komme dit: opp til busstasjonen og vente, og så inn i første og beste trollybuss til Jalta. Så er det å gå av i Naparis, eller hva det heter, hvor det venter en 40 minutters svingete vei bratt nedover til fots, før vi er fremme der vi vil være.
Vi fant oss et sted på betongmoloen ut til den lille øya eller klippen noen meter fra stranden. Olia foretrekker betong fremfor naturstein, og siden jeg for det meste bader, diskuterer jeg ikke med det. Så der lå vi.
Vi hadde med oss fotoapparatet til Olia denne dagen, og hun tilbrakte mesteparten av tiden på å fotografere en seilbåt hun var svært fascinert av. Jeg tilbrakte en del tid på å posere foran den.
Ellers er Santa Barbara et praktfullt sted for svømming, for oss som liker å svømme ut til klipper og stupe fra dem. Jeg benyttet denne siste dagen til å svømme ut til de tre hovedklippene nær byen, altså ikke de flotteste litt lenger mot vest, og til å stupe flittig fra høye punkter på dem. Jeg har forklart Olia at for oss menn er det svært viktig å stupe fra store høyder, fordi det er så tøft, og hun ble øyeblikkelig inspirert, og diktet opp flere teaterstykker for meg å skrive beslektet med temaet. Ellers tilbrakte hun mesteparten av tiden med å sole seg.
Til kveld var det som alltid til favorittrestauranten vår, Korona. Denne gangen var det å åpne alle sluser når det gjaldt bestillinger, det var ingen begrensning verken med mat eller vin, og kvaliteten var som alltid på topp. Av vin er absolutt å anbefale Massandra, hvitvin, muskat. Den er mye søtere enn hva vi vanligvis forbinder med hvitvin, og gir nok sterkere ideer om likør enn om tradisjonell hvitvin, men hva gjør det når den smaker utmerket?
På veien hjem viste Olia et toppmål av ubekymring når det gjaldt å finne transport. Mens jeg var smått engstelig for utsiktene til en lang, svingete vei oppover i totalt mørke, og med fortvilte forsøk på haik for hver eneste lysende bil som kjørte forbi, om det bare ville komme noen, så fotograferte hun alt som var og pratet i vei på ubekymret norsk om hvor flotte bildene hennes var, og hvor unødvendige det var av meg å bekymre meg.

Olia er helt ubekymret og vil gjerne ha meg fotografert foran en trehest før vi prøver å få skyss hjem.
Det viste seg også at hun hadde rett. Vi hadde knapt kommet utenfor porten inn til den lille byen, før en komfortabel varebil stoppet opp og tok oss med hele veien til Alusjta for 30 griven. Som alltid pratet Olia livlig i vei med sjåføren, mens forsøkte å gjøre inntrykk av å være russisk ved å la være å ta på meg sikkerhetsselen. Olias prat var klart mest suksessfull, i det de utvekslet telefonnummer etterpå, i fall de skulle trenge hverandres tjenester.
For oss var det etterpå bare å gå lykkelige til sengs. Forresten fant vi noen slanter vin og champagne hjemme også å drikke, vi hadde tre åpnede flasker stående, hvorav jeg tok meg av Champagnen, og Olia nøyde seg med et fullt glass som hadde blitt stående siden i går. Klar melding til de som mener vin er udrikkelig etter å ha blitt åpnet og stående en natt eller to eller flere.
Vi var meget godt fornøyd med oppholdet vårt i Alusjta, og avslutningen var oppholdet verdig. Det var bryllupsreisen vår, dette, 20 dager i Alusjta. Og den vil fortsette, vi har enda 14 dager igjen før toget vårt går fra Simferopol. Etter det har jeg enda noen dager i Kiev, før det er jevnt over slutt, og jeg må tilbake til Norge.
Til den tid er lenge. Det nærmeste som gjelder er morgendagens bussbillett til Sevastopol, og så er det bare å ta det videre derfra. Bloggen vil være oppdatert.