Dette var dagen hvor vi skulle reise fra den koselige boligen ingen i Norge som ikke har vært her vil kunne forestille seg, og forlate det koselige gamle ekteparet som hadde leid den ut til oss. Våre 20 lykkelige dager var forbi.
Jeg hadde fått presset igjennom at vi skulle til Sevastopol. Jeg hadde vært der før, i 2007 under høstferien min, da jeg fikk med meg Odessa, Jalta, Sevastopol og Kiev, men enda ikke hadde begynt å skrive blogg, og av de stedene må jeg si at det var Sevastopol som gjorde klart dårligst inntrykk. Det var en erketypisk, russisk storby med altfor mye betong og altfor lite trivsel. Den har imidlertid en rik historie, og av den hadde jeg ikke fått med meg alt, og derfor ville jeg tilbake dit.
Så vi kjøpte oss bussbilletter hele veien fra Alusjta til Sevastopol for noe sånt som 20 kroner, eller så, betydelig mindre enn hundrelappene jeg hadde brukt for å ta taxi fra Jalta til Sevastopol sist gang. Det lønner seg å være gift, og ha en russisk kone til å ordne opp. For dem som vil til Krim og klare seg selv, er å vite at det alltid finnes bussbilletter, om man bare er stødig nok i russisk til å komme seg til kassen på busstasjonen – eller автоваксал, som det heter her. Taxi er enklere og raskere, og et eventyr i seg selv, så jeg angrer ikke på at jeg tok taxi sist gang, selv om jeg sikkert ville greid å kjøpe meg billetter. En taxitur her nede er et eventyr i seg selv, og er man stødig nok i russisk, så får man en flott samtale og en grei innføring i forholdene på Krim uansett.
Avgang
Bussen hadde avgang klokken 0915, og ikke 1030, som jeg trodde, så det var bra jeg hørte på Olia og satte vekkerklokken på 0700, som hun krevde, og ikke 0800, som jeg ønsket. Flott setning. Jeg hadde altså hodet innstilt på 1030 og riktig så god tid da vi våknet. Ingenting var naturligvis pakket, dagen før hadde vi oss en avslutningstur til Santa Barbara, favorittstedet vårt, og en ordentlig avslutningsmiddag med rikelig av Krimsk vin og alt annet på favorittrestauranten vår. Skulle bare mangle da at vi begynte å pakke da vi kom hjem.
Så jeg hadde god tid, og satte meg til for å lese dagens kapitler av Anna Karenina da jeg hadde pakket mitt. Vi hadde også noen åpnede flasker vin stående, og jeg satte meg fore å drikke dem opp sånn på morgenkvisten. Det var leit å la dem stå igjen, selv om de også hadde gjort god nytte hos den trivelige barin vi bodde hos. Plutselig sjekket Olia bussbillettene på ny, og fant ut den skulle gå et kvarter tidligere enn hun trodde. Vi var i hastverk.
Jeg pakket sammen bøkene og styrtet vinen (ikke uten å skjenke et nytt glass), og så gikk jeg inn og la på plass de siste ledninger og krimskrams jeg fortsatt hadde liggende, mens Olia serverte frokosten. Hele tiden drev den gamle barin og tumlet rundt, og når vi snakket med ham hadde vi sjarmerende god tid, da var det som bussen ikke hadde avgang i det hele tatt.
Da vi endelig hadde pakket og spist alt, hadde jeg gjort heroisk forsøk med vinflaskene, og forlot stedet med den ene flasken tømt, den andre bare med en halvskvett igjen. Jeg hadde også med et fullt pappkrus for reisen, Ukraina er herlig slik, man er ikke pripne på sånt. Før avreise satte vi oss ned for en siste liten prat og avslutningsseanse med det gamle ekteparet. Olia ville gjennomføre den tradisjonelle stillheten på kofferten før hun gikk, men den gamle Barin pratet og romstrerte i ett sett, så den tradisjonelle stillheten var på brøkdelen av et sekund, og så gikk vi.
Bussturen
Jeg kan bare i en setning skrive rett ned hvor fornøyelig det er å sitte morgenberuset av vin med et fullt pappkrus enda mer vin i en skranglete liten minibuss på den vakre strekningen fra Alusjta til Sevastopol langs sørkysten av Krim. Det er blått Svartehav på den ene siden, stupbratte, høye fjell på den andre, og hele tiden vinranker, grønne trær og planter i mellom, alltid noe nesten verdt å fotografere. Når man i tillegg har en vakker russisk kone ved siden av, er lykken fullkommen.
Ankomst Sevastopol
Jeg hadde flere ganger spurt Olia om hun visste hva hun skulle gjøre da vi kom frem til Sevastopol, og hun hadde hele tiden sagt hun hadde det hele under kontroll. Jeg var allikevel litt skeptisk da vi kom frem. Det var som jeg husket det, en litt for stor og litt for uskjønn by, og en busstasjon som lå midt ute i ingenting i utkanten av byen.
Olia var imidlertid blid og målrettet. – Der er en restaurant, sa hun på russisk, der ordet betegner mye mer enn det vi ville kalle restaurant på norsk, deriblant dette stedet med en liten bod, og grønne plaststoler og plastbord å sitte på, – der kan du kjøpe øl, og så kan vi spise nisten. Hun skjønner hvordan en mann tenker.
Nistematen og ølet fra plastkrus på denne kafeen skulle bli høydepunktet under oppholdet vårt i Sevastopol.
Sevastopol
Over mange av byene jeg besøker i Russland og Ukraina og andre steder, skriver jeg en liten oversikt over byens historie. Over Sevastopol vil jeg ikke gjøre noe slikt, selv om byen klart ville fortjent det. Dens historie er mye mer interessant enn byen er nå, med betydning både under Krimkrigen og andre verdenskrig, og også udødeliggjort gjennom Lev Tolstojs Sevastopol-fortellinger. Det var også disse tingene som gjorde at jeg ville besøke byen. Men på en varm sommerferie med en kone som har såpass sunne interesser i livet at hun vil sole seg, bade og bli brun, så var ikke dette noen god ide.
Etter at vi hadde spist nistematen spurte Olia første og beste person hun fant på holdeplassen et eller annet på russisk som jeg ikke fikk med meg, og så vinket hun på meg og vi gikk øyeblikkelig inn i en marsjrutka. Denne reisen var heller ikke så verst, vi fikk sett byen, og den massive mengden båter til kai på havnen der russeren også har sin Svartehavsflåte, gjør inntrykk. Byen har også noen fine steder, og selvsagt en rekke monumenter fra alle krigene den har vært med på.
Olia hadde imidlertid spurt oss frem til stranden. Den lå et meget godt stykke utenfor sentrum. Da vi kom dit var det å lempe ut all bagasjen, og gå på jakt etter et sted å bo. Det er slett ikke så lett i Sevastopol, som i alle de andre småbyene langs kysten og sikkert også ellers på Krim. Årsaken er nok den opplagte at til Sevastopol kommer det ikke turister.
I et uvirkelig, sandete landskap med veier og boligblokker fra Sovjettiden fant vi frem til tre hus midt i en eng, der det ene hadde rom til leie for en eller annen pris. Men det var muligens det skulle leies ut til noen andre, så vi satte fra oss koffertene (det vil si min, Olia hadde bare en liten sekk), og gikk for å bade.
Badingen var fryktelig. Stort mer er ikke å si om den. Det var ikke ordentlig hav med vid utsikt, bare en liten bukt med skittenbrunt vann og ting som lå og fløt, til overmål var vannet kaldt, hvordan det må ha gått til. Olia betegnet treffende stranden som samme kvalitet som Hydropark i Kiev, og alle som har vært der, vet hva det innebærer.
Det var med klare ord ikke noe særlig med noen ting. Så Olia bestemte på vegne av oss begge at her var det bare å komme seg tilbake dit vi kom fra. Jeg fikk inn kompromisset at vi i hvert fall skulle på vestsiden av Jalta denne gangen, så vi fikk se noen nye steder. Olia gikk med på det. Og så var det bare å hente koffertene, finne den samme marsjrutkaen som hadde fraktet oss hit ut, og reise tilbake til busstasjonen. På busstasjonen var det å kjøpe første og beste bussbillett til Alupka.
Alupka
Alupka er en by som egentlig har ganske mange severdigheter. De viktigste av dem hadde vi fått med oss allerede mens vi bodde i Alusjta. Man er like under Aj-Petri, det høye fjellet med taubane, og like ved Voronskovskij dvorets, det flotte palasset til den gamle russiske prinsen. Byen er liksom blitt til som følge av disse severdighetene, og er en ordentlig ferieby, der all virksomhet er tilknyttet ferielivet.
Til Alupka kom vi mens det ennå var ettermiddag. Her var vi tilbake til det vante, det var rom til leie overalt, og folk flest kom direkte fra stranden eller var på vei dit. Det var ordentlig feriestemning.
Olia nølte ikke noe særlig med å finne rom til innkvartering. Hun ville ha det billig (Alupka er en dyrere by enn Alusjta, kort og godt fordi den ligger nærmere severdighetene jeg nevnte), og i det lyktes hun med til gangs. Jeg er matematiker, og liker å være konkret. Kort sagt: Rommet vårt var 5 kvadratmeter.
Der slo vi oss imidlertid lykkelig til ro. Olia laget oss et lite middagsmåltid under de håpløse kjøkkenforholdene, vi drakk en kopp te laget på vannkoker, vi la oss. Og det var det.
En helt grei blogg 