Tonje reiser snart

Min tidligere lillesøster som nå har tatt meg igjen og vokst fra meg til å bli storesøster, Tonje, er for tiden i ferd med å forlate Norge og ta fatt på livet sitt. Hun har brukt to-tre år på å ta forskjellige fag og gå på forskjellige halvskoler rundt omkring, men er nå klar for å reise til Martin i Slovakia, for å begynne på legestudiet der. Det er et ordentlig studium.

Tonje hører til dem som flyttet litt forsiktig ut av redet. Hun flyttet først til en skole der hun bodde på selve skolen, under full kontroll av skolen, med felles måltider og felles opplegg dag og natt, knapt kan det kalles å flytte hjemmefra. Så flyttet hun hjem litt, en litt forlenget sommer, før hun på ny flyttet til Oslo for å gå på Bjerknes (er det vel det heter). Her bodde hun riktignok på hybel, men da skoleåret var slutt, flyttet hun hjem igjen til Ganddal og barndomshjemmet. Hun flyttet på ny ut til en hybelleilighet, men det var i kjelleren til familien Nygård med søster Trude og hennes mann og barn som vertsfamilie, ganske trygt og greit. I sommer bodde hun hjemme hos mor igjen.

Nå er det alvor. Nå skal hun til Slovakia for 5 år. Hun skriver hele tiden på bloggen sin at det begynner å gå opp for henne at det skal skje, men når hun skriver det så mange ganger, er det tydelig at det ikke helt har gått opp for henne ennå. Artig skrev hun 8. august at det sakte, men sikkert, begynte å gå opp for henne hva hun hadde gitt seg ut på,  men dette må være mer sakte enn sikkert, for 29. august skriver hun at det ennå ikke har gått opp for henne. Antagelig vil det gå ordentlig opp for henne noen år etter at hun har kommet hjem igjen.

Hun skriver at hun kommer til å savne vennene sine og familien, men for det er ikke jeg noe særlig bekymret. For det første er jeg ikke særlig bekymret på noe sett og vis, verken med tanke på Tonje eller generelt sett, for det andre er det etter min mening bare sunt å røske litt opp i venneflokken og omgangskretsen mens man er ung. Det er greit å se at folk og ting man føler seg helt avhengig av, går helt greit å leve uten når man må. Dessuten er det nok av ferier å reise hjem i, og på internett er man ikke lenger borte om befinner seg i nabobyen, nabolandet eller et hvilket som helst annet sted på kloden innenfor noenlunde samme tidssone. Og det er sunt og godt å prøve seg i litt nye miljø, og få litt nye impulser. Når man er godt gift og etablert – som jeg nå har vært i månedsvis – stopper det litt på den kanten.

Tonje gjorde det motsatte av meg, og har funnet seg kjæreste hun nå reiser fra. Det er jo lite smart taktisk sett å reise fra hverandre i årevis etter å ha vært sammen noen måneder, men på den annen side, så er det slik at om forholdet holder gjennom disse årene, er det gode sjanser for at det holder resten av livet. Hvis ikke er det like greit man finner ut av at det ikke passer. Men følelsesmessig er det selvsagt uutholdelig å ha den man elsker langt unna mer enn et par dager, for meg er det bom stopp etter en måned. Da må jeg til Ukraina.

Ved siden av et nyttig legestudium, det er den beste utdannelsen som finnes, ingen annen studievei gir så god lønn og så få klysete kolleger. Tvert i mot er leger i en uhøytidlig vurdering jeg holder for meg selv den yrkesgruppen hvor det er flest behagelige mennesker, de er rett og slett greie å være med, hyggelige folk, uten at det blir påtrengende. Jeg er veldig glad Tonje velger en slik yrkesvei. Og det er klart hun er altfor flink til å bli noe mindre, som for eksempel noe med kortere utdanning eller uten utdanning i det hele tatt, det er klart hun må bli lege.

Ved siden av det – det var jo det jeg skulle skrive i forrige avsnitt, ved siden av det – at hun blir lege, så får hun også lært seg et nytt språk og lært seg å kjenne et nytt land. I kampen om hvor hun skulle ende opp ville jeg foreslått alle andre land enn Slovakia, men jeg tenker nå på min måte, jeg vil ha kulturspråk og kulturland. Her står Slovakia langt tilbake for alternativene Polen, Ungarn, Tsjekkia og til og med Latvia, om Latvia noen gang var aktuelt, og byen Martin hun skal til er ikke akkurat kjent for sin rike historie. Derimot har de et rikt studentmiljø der, og etter hva jeg forstår går der også mange nordmenn, og for Tonje som mer enn jeg ønsker det trygge, er nok det like bra som om det hadde vært mange kulturminnesmerker der. Og om det er vanskelig å nevne en eneste forfatter fra Slovakia, selv for én som er mer enn normalt litteraturinteressert, selv for én som kan komme opp med en håndfull både fra Polen, Ungarn og Tsjekkia (men ikke fra Latvia, der er heller ikke forfattere), så er det i alle fall et slavisk språk. Og ved å snakke flytende slovakisk, er veien veldig kort til å kunne forstå russisk, og lære seg å snakke det, og lese det, om det skulle bli nødvendig, som det selvfølgelig bør bli.

Min kone Olia var veldig ivrig på at vi måtte hjelpe Tonje med å skaffe seg leilighet, og betale for den, heller enn at hun skulle bo i et studenthus, eller obsjesjite, som det kalles på slavisk. Heldigvis ser det ut til at Tonje har funnet seg en leilighet på egen hånd. Hun har riktignok ikke sett den, men det er ikke så nøye, for alle leilighetene er jo like der borte i øst. Dessuten hører det med til Øst-Europa å gå på noen skikkelige katastrofer når det gjelder bolig, eller andre viktige ting, man har godt av å prøve seg i situasjoner som er helt umulige. Etter å ha vært der en stund, finner man jo ut hvordan det fungerer, og kan flytte, eller ordne på det som er galt.

I Hviterussland i Minsk traff vi en jente på Tonjes alder da vi var der for å studere russisk sommeren 2007. Denne jenta hadde da vært i Minsk siden 2005, to år, og hun hadde brukt tiden på å lære seg russisk, og bare det. Nå skulle hun hjem til Norge for å begynne på legestudiet. Hun sa den første tiden hadde vært helt forferdelig, men så hadde hun begynt å komme seg ut på ting, funnet seg miljø å være i, og da var det med en gang blitt mer levelig. Etter det første året, valgte hun mot planen sin å bli et år til, og etter det andre året syntes hun det var forferdelig å reise hjem. Det blir gjerne slik. Man venner seg til alt, og synes alltid det er litt fælt å skifte ut det livet man er blitt vant med.

Så jeg antar Tonje skriver og tenker akkurat det samme som hun skriver og tenker nå, når hun om fem år skal forlate studiene sine og vennene sine i Slovakia, og vende tilbake til Norge for å ta fatt på yrkeslivet. Hun vil selvsagt tenke det litt mer modent, fem år eldre, men ellers vil det være mye av det samme. Eller så finner livet sin egen vei, som det så ofte gjør. 

Spennende blir det i alle fall. Og Tonje har samme hva som skjer alle forutsetninger for å lykkes. Hun har jo allerede i en alder av 21 år blitt storesøter til en 35 åring, og det er det jo ikke alle som klarer. Lykke til Tonje!

Fineste...

Gitar og vodka

I dag blir det ny gitarkveld. Tidligere har jeg og min venn, Martin, møttes noe sånt som litt sjeldenere enn en gang i måneden hos en av oss, og spilt gitar og drukket litt ved siden av. I riktig gamle dager var det kaffe. Disse kveldene var viktige på min ferd om å bli en stordrikker av kaffe. Siden utviklet vi oss til å drikke øl, etter hvert vin, og til slutt vodka, som jeg introduserte etter å ha vært på en del Russlandsreiser, og lært meg hvordan det skal drikkes. Det skal drikkes rikelig.

I dag er det første gang vi skal spille etter at jeg giftet meg. Der jeg før ugift og ubekymret kunne spille og drikke uten tanke for morgendagen, må jeg nå gift og ubekymret spille og drikke uten tanke for morgendagen. Det er en forskjell, og det er en forskjell jeg trives med.

Et sikkert tegn på en vellykket kveld er at jeg glemmer å ta med meg gitaren når jeg går hjem igjen, eller at den ene av oss sovner uten at den andre merker det. Nå som vi har blitt eldre og yrkesaktive varter vi også opp med litt bedre mat, eller dyrere mat, i alle fall, og utover natten speilegg og bacon, der kravet er de samme ubegrensede mengder som for alt annet.

Musikalsk beveger vi oss i et landskap som består av REM sentrert rundt platen Fables of the reconstruction, reconstruction of the fables, jeg tviler på om det er noen som spiller «Feeling gravity pulls» så ofte og helhjertet som oss, «Driver 8» spiller vi hver gang, og etter hvert går vi over til følelsesladd Neil Young, der hele katalogen står for oss til å forsyne oss, mot natt blir det kanskje litt Bob Dylan, og så kuliminerer det på de aller største kveldene med Elvis Presly. Da er det ingen vei tilbake. Da blir det ikke spilt andre artister etterpå.

Og det eneste som kan skje videre, er at vi begynner å spille musikk fra platespilleren, ofte Elvis Presly eller Randy Newman, eller REMs store perle «Voice of Harold», for bare det beste er godt nok slike tider av døgnet. Det hender vi begynner å snakke sammen eller hver for oss, og planene vi legger for hverandre og for oss selv er like ubegrensede som alt annet. Ikke et ord blir skrevet ned, ikke et bilde blir tatt (og hvis bilder blir tatt, er det alltid litt overraskende dagen etter), og de eneste minnene finnes i hodene våre. Og ofte finnes de ikke der heller.

Nå går jeg.

Velgergarantiene i forbindelse med valget

Det går mot valg, og mediene er sin vane tro fulle av stoff om hvilke partier som ligger best an, og hvilke konstellasjoner som er mest sannsynlige i regjeringsspørsmålet. Mediene har interesse av at det blir et personvalg og et partivalg, for det gir mer umiddelbar interesse enn presentasjoner av sakene, siden sakene alltid vil bli litt kompliserte.

Det store spørsmålet er om den sittende regjeringen bestående av AP, SV og SP vil falle, og i så fall hvem som vil overta. Det er en ganske tydelig konflikt i det at den borgerlige høyresiden er størst på meningsmålingene, men at man der ikke ser ut til å være i stand til å slutte seg opp om et regjeringsalternativ. Enkelt og greit er det slik at FRP ikke vil støtte en regjering de ikke selv er med i, og verken KRF eller V vil støtte en regjering der FRP er med. Det er lett for avisene å skrive om, og lett for hvem som helst å forstå. Og det er også gøy for journalistene å intervjue partilederne om hva de egentlig mener i dette regjeringsspørsmålet, siden partilederne gjerne blir litt svarskyldige på hvordan saken skal løses, det er jo ikke så lett å finne noe svar. Saken lar seg jo ikke løse, så lenge man står så steilt.

En veldig naturlig konsekvens er jo at et borgerlig flertall velter den sittende flertallsregjeringen, og erstatter den med en mindretallsregjering bestående av AP alene. Men det er også en viss mulighet til at noen på den borgerlige siden ikke viser seg så steile allikevel, og at FRP kanskje foretrekker en regjering lenger mot høyre og nærmere dem selv politisk, selv om de ikke er med, eller at KRF eller V heller vil ha FRP enn AP, likevel. Det er begge deler lite trolig, alle disse partiene har kjernevelgere som vil bli rasende, og det nokså med rette, om partilederne på en slik måte går fra sine løfter i valgkampen.

Så langt er alt greit. Dette er det politiske spillet. Sakene kommer som vanlig i bakgrunnen, men det er vi vant med, slik er det blitt.

Det nye som jeg ikke liker, er at mediene har begynt å servere partilederne såkalte «Velgergarantier» eller «Velgerkontrakter» å skrive under på. Særlig venstres Lars Sponheim har villig vekk skrevet under på både den ene og den andre, der han skriftlig erklærer at han og venstre ikke vil samarbeide med FRP på noen som helst måte under noen omstendigheter. Sponheim gjorde imidlertid det forbehold på Politisk kvarter torsdag at det gjaldt så lenge FRP førte FRP-politikk, men det er nå et vassent forbehold, med tanke på den kraftfulle garantien han underskrev på direkten.

Hva gjør det så at politikerne skriver under på erklæringer om at de vil følge de ord de hele tiden har sagt? Jo, det blir litt vel fastlåst, og det er nå en gang slik med et valg, at man etterpå skal forhandle, og da er det litt dumt hvis for mange partier har blokkert seg selv fra å finne tjenlige løsninger. Under budsjettrunden fra forrige regjering med Høyre, Venstre og KRF søkte man budsjettstøtte både fra FRP, AP og SV, før man på ny vendte tilbake til FRP, det var noen riktig tøffe runder. Det ville være rimelig dumt om man i AP da hadde skrevet under på at man ikke under noen omstendighet ville samarbeide med budsjett med Høyre. Da ville jo FRP få ganske gode kort i selv å diktere budsjettet. Eller så måtte AP gå tilbake på sitt ord, og politkerforakten ville økt.

Et annet bilde for å forklare problemene med disse garantiene. Det hender det blir konflikter her i verden. Det gjelder i det store, og det gjelder i det små. Vi kan ta et eksempel fra det små, hvis et lykkelig par går til ekteskapsrådgivning for å løse noen konflikter, vil det ta seg temmelig dårlig ut hvis den ene har med seg en erklæring om at plenen skal man bare aldri klippe, og at arbeidsfordelingen her ikke er noe forhandlingspunkt. Man bør ikke blokkere seg med slike underskrifter. I konfliktmegling lønner det seg å ha flest mulig muligheter åpne.

Derfor bør mediene slutte å tilby politkerne slike kontrakter, jeg forakter jo media langt mer enn politikere, blant politikerne er det sikkert en del som ærlig og redelig forsøker å gjøre en god jobb, og når mediene tilbyr slike kontrakter, bør politikerne nekte å skrive under. Det er for dumt, kan man bare si.

Og verken Venstre eller KRF trenger samarbeide med FRP av den grunn, med eller uten kontrakt. For venstre er miljøet et åpenbart stengsel for et slikt samarbeid, de vil jo miste enhver troverdighet om de innleder samarbeid med miljøverstingen, og man trenger ikke skrive under noen garanti for å skjønne dette. For KRF er tilsvarende stengsel U-hjelpen og lignende verdispørsmål, et regjeringssamarbeid med FRP vil se veldig rart ut. Det er vel og bra. Unngå bare å skrive under erklæringer på det.

Oppdateringer og bloggstatistikk aug09

Bloggen er ennå i ulage etter lange sommermåneder uten tilgang på internett og nesten uten tilgang på datamaskin. Postene fylles ut i ettertid, også for egen del vil jeg bevare bryllupsreisen som et minne, men jeg har også en del andre ting å gjøre, så det kommer til å ta litt tid. Foreløpig er vel alle postene lagt ut som en start, og så vil de bli fylt med innhold etterhvert.

Noe nytt som er kommet til er feeder. Det er knappene oppe til høyre, på sidemenyen, der det står abonner på bloggen. Du kan ved å trykke på den, klikke deg frem til å motta bloggpostene mine på feederen din. Jeg bruker aldri feeder selv, og synes det er like greit å titte innom sidene jeg følger med på, enn å motta beskjeder om at sidene er oppdatert. Denne helt greie bloggen blir jo fortsatt oppdatert såpass ofte, at du neppe gjør mange bomturer om du stikker innom annehver eller tredjehver dag. Men nå kan du altså velge selv om du vil få postene på feeder i stedet. Du kan også få dem på mail, men da får du bare starten på teksten, slik at du må klikke deg inn hit for å lese resten hvis du vil. Det var Martes ektemann Hernan som hjalp meg å få det til, og når muligheten er der, kan jeg like godt gi tilbudet til dem som vil ha det.

Fremover ut året vil jeg opprettholde en produktivitet med flere dager med poster, enn uten, hver uke, og de skal favne vidt om alle mulige tema, sånn som vanlig. En helt grei blogg lever helt greit.

*

Litt forsinket legger jeg også inn en 10 på topp liste over de mest besøkte bloggpostene siste år. Den er postet søndag kveld (29’de), så det er ikke sikkert den fanger akkurat bildet som det var akkurat dagen selve posten ble postet. Plass nummer 11 har 262 besøk, og er en atskillig bedre post enn kjøreturen fra Bergen til Stavanger, men det er nå en gang slik her på internett at det er ikke de beste postene som blir best besøkt. Post nr 1 er for eksempel helt håpløs, en kort gratulasjon til min kjære søster som fyller år, og så legger jeg inn et dikt som gir treff på «bursdagsdikt», og dermed kommer hundrevis av skuffede lesere innom. Konfirmasjonsposten til Jenny er artig for alle oss som var der, men de som søker generelt på konfirmasjon får neppe særlig ut av den. Eller så har bryllupet til Ingrid og Pål på kort tid flydd høyt opp på listen, og mens jeg har vært på ferie, har svineinfluensaposten fått alle besøkene sine.

Tone Sivertsen – 30 år 640 More stats
Russland 478 More stats
Polen 431 More stats
Henrik Wergeland (1808-1845) 420 More stats
Bryllupet til Ingrid og Pål 415 More stats
Å reise med den transsibirske jernbanen 398 More stats
Konflikter i Kongo og andre steder i ver 371 More stats
Jennys konfirmasjon 348 More stats
Svineinfluensa for oss uten frykt 307 More stats
Kjøretur Bergen – Stavanger 265 More stats

Jeg pleier også å ende disse oppdaterings- og statistikkpostene med noen anbefalinger av poster som er greit skrevet, men ugreit besøkt. Sjekk fjorårets statistikker for anbefalte poster i 2008, en enkel måte å finne disse postene er å skrive «bloggstatistikk» i søkefeltet i menyen til høyre, så kommer de opp.

Mitt eget bryllup må selvsagt anbefales. Det er skildret her i Russisk bryllup i Kiev, i en post som ennå er under forandring, men som nå er i sammenheng fra start til mål på bryllupet. Den er på full fart oppover listen også, forresten, vel fortjent. Finanskrise i Ukraina er en innsiktsfull post som burde vært trykket i en avis, og betalt for av avisen, og satt pris på av leserne. To uventede poster er skrevet i ettertid, og aldri besøkt, den ene er En begivenhetsrik juni, om alt som hendte den måneden hvor jeg ble lagt inn på sykehus, og siden giftet meg, en utrolig post for en utrolig måned. Den andre er Giftemål i Kiev, og handler om strabasene Olia og jeg gikk gjennom før det ble klart at vi fikk lov til å gifte oss, altså hva som kreves for å gifte seg en nordmann og en russisk ukrainer i Kiev. En varmt skrevet post som kanskje ikke er så interessant for andre enn familien, men som for familien og venner av familien kan være kjekk å lese igjen, er Grilltur til Hellestø. Turen er foreviget.

Alle postene fra Krim og bryllupsreisen kan selvfølgelig også anbefales, den ene posten er like god som den andre, med postene fra august kanskje et hakk foran de fra juli, siden de i august er autentisk skrevet (men ikke autentisk postet). Disse postene er ikke ferdige med bilder og alt tilbehør ennå, men det vil komme. Jeg har også litt annet å ta igjen etter ferien.

Fest og komikk på Latter

Så er jeg tilbake igjen i Bergen. Jeg forlot festen sånn litt før sju, kom hjem sånn litt før åtte, sto opp sånn kvart over ti, spiste frokost, og tok banen ned til byen, og videre med vanlig tog til Gardermoen 1121, hvor flyet mitt gikk 1305, tror jeg det var. Mellom to og tre et sted spaserte jeg inn i leiligheten min, skrudde på datamaskinen og ordnet litt, før jeg la meg nedpå og tok igjen de små timene med søvn jeg manglet. Nå er jeg helt i slag igjen.

Jeg var på scenen i går, og hadde som vanlig et nyskrevet manuskript, men denne gangen tungt basert på ting jeg hadde gjort før, og som da hadde gått bra. Det gikk helt fint å lære seg teksten uten å kunne skrive den ut, det var ingen sak. Da var det et større problem at jeg ikke fikk gå frem og tilbake på gulvet mange nok ganger, da jeg kom frem til Latter. Vi hadde en liten samling oppe på bakrommet, og det var jo hyggelig å snakke med de andre komikerne, så det var jo greit nok. Men jeg trenger å konsentrere meg, og burde nok ha satt av litt mer tid til det, selv.

Jeg var første mann på, og i motsetning til dagen før, var det ikke stappfullt inne på klubbscenen. Det krevde også noe mer både fra konferansier Christer Torjussen og oss nykommere å få frem latteren og applausen, enn de trengte det fredagen, men det er også selvfølgelig helt greit. Man takker for publikum man får. Jeg gikk opp først når det var min tur, og leverte mine ting like pussig og kompromissløst som jeg pleier å gjøre det, det var en helt grei dag på jobben, i følge meg selv. Og publikum lo, og noen av dem toppet også latteren med klapping.

Etter å ha stått selv, var jeg veldig ivrig etter å se komikerlandskampen mellom Norge og Sverige. Norge hadde et sterkt lag med morsomme folk, og jeg ville jo også gjerne se hva svenskene hadde å komme opp med. Så jeg smatt ofte ut av klubbscenen, og inn i storsalen for å se landskamp, i stedet for å se de andre nykommerne.

Jeg ser nettsidene til Latter har fjernet informasjonen om festivalen nå som den er over, så jeg kan ikke sjekke opp navnene på svenskene. Men det var der en lang, gammel fyr som het Peter, og han utmerket seg, han var morsom. De to andre svenskene var også morsomme, men han lange, gamle fikk det til mye mer uanstrengt, og var flink med hverdagsobservasjonene om nordmenn, svensker og dansker. Det var likevel Norge som vant. Ja, forresten, det var flere landskamper med samme lag, men jeg tror egentlig Norge vant hver gang. De vant i hvert fall begge gangene lørdagen, tror jeg.

Så ivrig var jeg etter å se landskamp, at jeg glemte av at jeg hadde stått på scenen selv, og måtte inn og få applaus når showet var slutt. Slik fikk jeg med meg en Henrik fra Ålesund, tror jeg det var, og han likte jeg godt, han var flink, enkel og morsom.

Etterpå var det fest. Den begynte litt sånn forsiktig, men det som var det fine med den, var det at den ikke tok slutt. Stand up Bergen var godt representert både med deltakere og tilreisende publikummere, skjønt, noen flere av oss burde vel fått sjansen på scenen, og ikke bare blant nykommerne. Men det er alltid vanskelig å argumentere mot et arrangement som går bra, og denne festivalen gikk jo veldig bra, både med godt besøk og mange fulle hus, og høy kvalitet på de aller fleste forestillingene og nummerne. Under festen var det bare om å gjøre å drikke det som var av øl og vi, og her gjorde norske og tilreisende komikere en helhjertet jobb. Jeg sviktet ikke min del, om enn jeg er blitt en gammel og gift mann, og så alle Bergenserne hjem før jeg fullførte min øl, og gikk hjem selv.

Neste opptreden blir antagelig på Rick’s, og skrivingen av manus er allerede i gang etter en god ide jeg fikk på bryllupsreisen i sommer. Sesongen for Stand up Bergen starter onsdag, med et program dere finner på hjemmesiden: www.standupBergen.no.

Klar for komikk

Da er klokken 1630, det er tre timer til jeg skal på, og jeg er klar til å forlate leiligheten på Tøyen, og gå ned til sentrum og gå gjennom manuskriptet på veien. Det jeg ikke husker nå, vil ikke bli sagt, for jeg har ingen mulighet til å skrive ut det jeg har laget. Det skulle ikke gjøre så farlig, gangen i manuskriptet er klar og fin, og om jeg skulle glemme noen ord, vil hovedlinjene uansett sitte.

I går var jeg også på festivalen, og fikk med meg nykommerne og komiske leker, som planlagt. De som har sett nykommerne også tidligere år kunne melde at det var høyt nivå i år, noe jeg for så vidt også var i stand til å se selv. Her var ingen som falt igjennom, og litt berodd på smak og behag hvem som utmerket. Vi fra Stand up Bergen liker jo godt våre folk, Øyvind Prestegård og Ellinor Christiansen, begge hadde en god kveld med manuskriptene sine, og fikk det godt til. Konferansier Jånni K leverer det samme settet hver gang, men det er så morsomt at det får stå til, og han er veldig flink til å knytte det opp mot publikum, slik at han får variasjon på den måten.

Komiske leker var en form for stand up jeg ikke hadde sett før, og som grenset opp mot teatersport. Her er det etter min mening viktigere å få noe sagt, enn å få sagt noe spesielt vittig, og enkelte ganger var komikerne litt passive med stikkordene de fikk, og trakk seg litt. Men det var jo flinke folk som vet å vri humor ut av hva som helst, og mye av det de leverte holdt bra nivå, selv om det ikke hadde vært improvisert. Noen av dem snek også inn setninger og poeng fra standardreportoaret sitt, noe jeg mente de burde fått trekk for. Skal det være nytt, så skal det være nytt.

Festivalen var meget godt besøk med stort sett fulle hus overalt, og køer ved alle barer og toaletter. Det er et godt tegn. I dag er det min tur, og det kommer til å være morsomt. Og etterpå får vi se hvordan det blir, om jeg får med meg flere show, eller bare går rett til festingen og pratingen. Det er en del venner jeg ikke har sett på lenge som vil komme, og det kan jo av og til være vel så morsomt å snakke med dem, som å se på stand up. Hjem kommer jeg i alle fall ikke til å gå.

Og nå går jeg ut. Lykke til til meg selv, og brekk et bein som ikke er mitt eget.

Til Oslo for å gjøre Stand up

Det ser ut til at oppdateringene på bloggen sliter litt enda jeg nå har kommet meg til Norge, og fått rimelig stabilt internett. Jeg har hatt en del ting å ordne, og blant dem har vært denne turen som jeg nå er på. Jeg skal på Latter på Stand up festival, hvor jeg skal være en av nykommerne lørdagen.

Jeg kommer til å bruke et manuskript basert på ting jeg har gjort på Rick’s i Bergen, og også reist litt rundt med, men jeg kommer til å omskrive det, slik at ingen skal være plaget av å måtte se samme tingen flere ganger identisk. Dette omskrivingsarbeidet hadde jeg tenkt å gjøre torsdag, men torsdag skjedde det uventede og uheldige at jeg ble fanget av arbeidslivet hele dagen, og på kvelden var det innebandy med påfølgende besøk. Jeg fikk kort sagt ikke skrevet om på noe særlig som helst.

Og ikke kom jeg meg i seng i rimelig tid heller. Og flyet skulle grytidlig gå neste morgen. Og jeg hadde ikke pakket. Det var med andre ord helt som det pleier.

Jeg har et lite ekstraproblem nå med at den bærbare ikke har strømtilførsel lenger, jeg glemte veldig uheldig ledningen i Ukraina (mens jeg også uheldig i stedet tok med laderen til begge min kjære kones mobiltelefoner, det skal tidlig merkes hva det vil si å være gift med meg). Det er dessuten ingen printer der jeg bor, og utskriften jeg skrev ut klokken litt på fem før flyet gikk i morges, er kort sagt mangelfull.

Så manusarbeidet vil for en stor del foregå i hodet denne gangen. Litt sånn som Mozart, han laget også verkene sine i hodet før han skrev dem ut, og for sin egen del trengte ham heller ikke skrive dem ut, han husket dem. Det er artig jeg kan bruke Wolfgang Amadeus Mozart som en selvsagt referanse for meg selv.

Jeg bor hos min gamle venninne, Marte, og hennes mann, Hernan, i leiligheten deres på Tøyen. Dagen i dag har ved siden av reising og soving, gått med til at Hernan har lært meg noen nye internett-triks. Blant annet har bloggen nå feeder, den finner dere oppe til høyre, og dem som har lyst kan trykke på den, og se hva som skjer. Gjennom å følge en nokså enkel veiledning, kan dere abonnere på bloggpostene mine via mail eller feeder, og få melding når den oppdateres.

I kveld skal jeg til Latter og få meg noen øl og noe komikk. Stand up Bergen skulle være godt representert, og enda sterkere blant publikum, enn på scenen, denne gang, og mange venner vil være å treffe og drikke med. På scenen fra oss skal Øyvind og Ellinor stå blant nykommerne, det skal jeg selvsagt få med meg. Ellers er det komiske leker som kan vente seg besøk fra meg, der opptrer to av mine favorittkomikere, Hans Morten Hansen og Jonas Bergland.

Og i morgen er det altså jeg. Programmet for festivalen finner dere her.