Et lite lukseriøst feriehjem i Alupka

Her skyter jeg inn en liten bloggpost med en beskrivelse av leiligheten vi bor i her i Alupka. Vi har bodd i to, den ene 20 griven dyrere, og omtrent dobbelt så stor, men med en så forferdelig seng at Olia egentlig har lyst til å flytte tilbake til den lille leiligheten på 5-6 kvadratmeter. Jeg skal beskrive begge, i tillegg til komplekset de er en del av. Det skulle gi et godt bilde av hvordan folk bor her nede.

Olia ligger på sengen, jeg tar bilde. Sånn er rommet vårt. Mer er det ikke.

Husgården

Husgården har en inngangsport av jern, laget en gang for alle, med bulker og rust som får stå som det vil. Noen av disse inngangsportene er malt, da i klare, rene farger, oftest blå eller grønn. Denne inngangsporten var grå, mener jeg å huske.

Gården ligger 10 meter fra busstasjonene, like ved en butikk som heter ”Elepada”. Rundt busstasjonen er også to andre matbutikker, en liten basar som det heter her, en torghandel for et lite utvalg grønnsaker og frukt, forresten fantes det to av dem også, og i tillegg er det en butikk her som selger såpe. En jente i 20-årene har spesialisert seg på å selge alle typer batteri. Vareutvalget er plassert på et eneste lite bord midt på gaten. Og så finnes det her kafeer. Til sentrum er det 5-10 minutter mot øst, til stranden 5-10 minutter mot syd. Like ovenfor oss er det en tradisjonell kirke med løkkupler, den er under restaurasjon. Overalt her i Alupka ligger majestetiske Aj-Petri over oss, og det vide Svartehavet under oss. Beliggenheten til boligen er altså upåklagelig.

Med en gang man kommer inn porten til husgården begynner katter og hunder å løpe rundt. Noen av dem er tydelig hjemløse, mens andre antageligvis hører til her. Noen er til og med i bånd. Den første familien bodde i en boenhet til venstre. Dem var det lite kontakt med, så jeg vet ikke om de eide stedet der de bodde, eller om de var feriegjester som oss. Ofte så vi dem sitte og spise, eller noe. Så var det flere boenheter, og jeg klarte aldri den tiden jeg bodde der å finne ut hvor den kvinnelige huseieren egentlig bodde.

Hele huset var en lang, stor, flat trebygning med forskjellige typer blikktak og forskjellige provisoriske løsninger for forskjellige problemer som måtte ha oppstått i husets levetid, om det er slitasje, ting som må repareres eller ting som bare er litt praktisk. Løsningene var langt fra så finurlige og praktiske som hos den livlige altmuligmannen i Alusjta, ”men de fungerte”, skulle jeg gjerne sagt, men det kan jeg ikke si, for mange av dem fungerte ikke. For eksempel når det regnet, så regnet det tvers igjennom alt utendørs, så det ble umulig å sitte der og spise.

De fire leiligheten nederst er jeg sikker på var ferieleiligheter, for der så jeg folk gå ut og inn, og de var helt tydelig i feriemodus. To av leiligheten bodde vi i selv, dem skal jeg beskrive nærmere, de to andre lå på baksiden, den ene på bakkenivå, og den andre en trapp opp. Her bak var det utsikt til Svartehavet, riktignok gjennom typisk russisk langt-fra-vedlikeholdt buskas. Det var denne utsikten og den friske luften (i Alusjta var forgården vår så dekket av vegger og tak at vi egentlig ikke følte vi var ute når vi var der, og innestengte trær gav også en slags innestengt lukt, dette var verken ute eller inne) som gjorde at jeg sa ”Normalna” (=greit) da Olia spurte meg hva jeg mente om stedet.

Greit er den sterkeste betegnelsen man kan gi det.

Toalettet

I Alusjta hadde vi et fungerende vannklossett der vi måtte kaste dopapiret i en søppeldunk like ved. Denne ble tømt av vertinnen omtrent hver dag, så det var ikke noe problem. Dusjen hadde bare kaldt vann, men dette kom fra en tønne på taket, og var varmet opp av solen, så om man ikke dusjet nattestid, gikk dette greit. Det var noen slags fliser på vegger og tak, men helt tett kan det umulig ha vært, for det kom hele tiden innsekter inn. Det var et drømmetoalett i forhold til Alupka. 

Her var det også vannklossett, og man kunne kaste papiret i det, men man kunne ikke egentlig trekke opp. Avtrekket var hengt seg opp, så det forsøkte bestandig å spyle, slik at man måtte trekke og la være å trekke ved å skru på selve vanntilførselen ved siden av. Dusjen og vasken var kombinert, det var en slik anretning som man hadde i gamle badekar med kombinert dusj, man skrur på et liten bryter for å bestemme hvor man vil ha vannet hen. Varmtvann var det riktignok, men når det ble brukt, gikk strømmen. Kaldtvannet var omtrent uten trykk, så man måtte dusje seg under en eneste liten stråle. Det var ikke engang forsøkt med fliser på veggene, de var dekket av treverk og i sopor, en løsning jeg best vil kalle permanent midlertidig. Og det fungerte så dårlig at svære innsekt vandret fritt rundt. Jeg talte aldri færre enn tre edderkopper der, alle med hvert sitt fritt  spunnede edderkoppnett, et sikkert tegn på at vedlikeholdet er så som så. Edderkoppene var av den store, ekle typen som best er egnet til å fremkalle frykt for dem som er redd edderkopper.

Sånn er toalettet vårt. Olia henter vann i dusjen.

Toalettet hadde en snedig løsning med lås både på utsiden og innsiden. Enda mer snedig var det at bare den på utsiden virket. Minst fire feriefamilier pluss vertinnen delte dette toalettet, vet jeg. Men døren passet ikke helt i åpningen sin, så den var litt vanskelig å få opp. Dermed rakk man å rope ”njet”, om noen forsøkte å komme inn mens man gjorde sitt fornødne. Dusjen hadde et forheng, vilt festet i en spole i sopor. Så kan man tenke seg hvor smidig man lukket forhenget.

For de leilighetene som ikke hadde vask inne, måtte man også ta oppvasken inne på dette toalettet. Dermed kan jeg skrive en setning som at min kone tok oppvasken i dusjen.

Kjøkkenet

Eventuelle nordmenn som prøver seg her nede vil sikkert spise de fleste måltidene sine på restauranter og kantiner rundt omkring. Da vil ikke kjøkkenet være et problem. I alle andre tilfeller vil det være det.

Hver boenhet her hadde sitt eget lille utvalg kjøkkenredskap og –utstyr. Det var alltid sparsomt. Man kunne regne med et par kopper, et par kniver, noen skjeer og gafler, noen få tallerker i ulik fasong og størrelse, og noen få gryter. Utover dette kan jeg bare beskrive ”kjøkkenet” i de to leilighetsenhetene vi bodde i, jeg må sette ”kjøkken” i hermetegn”, for det var ikke noe kjøkken i den første. Det var en vannkoker og en hybelkomfyr med to kokeplater. Hybelkomfyren hadde ingen ovn, selvsagt, og de to kokeplatene hadde ingen plater. Man satte altså grytene direkte på den rustne varmetråden. For dem som ikke selv forstår hva det innebærer, vil jeg si at det gikk tregt. En ordentlig gasskomfyr var noe av det Olia savnet mest.

Men mat blir det…

Når maten så var laget, hadde man et lite bord og et par stoler utendørs. Nærmere beskrivelse av kjøkkenet, må gå gjennom beskrivelsen av leilighetene vi bodde i.

Den første leiligheten på 5 kvadrat

Om denne leiligheten er ikke stort å si. Det var en dobbeltseng der, og når man så satte inn kofferten, måtte den stå på høykanten for ikke å dekke hele gulvflaten fra veggen til sengen. Det var et lite vindu med gittergardiner. Det var en liten TV, som det er i alle leilighetene her nede, ikke et eneste av dem har vi skrudd på for et eneste øyeblikk. Det var en lampe for lys, en bitteliten kommode med et bittelite skap, og det var et kontaktledning med skjøteledning for kontaktbruk utendørs.

Kontaktbruk utendørs var nødvendig for å lage mat, det vil si bruke det udugelige kokeapparatet vi hadde til disposisjon. Olia var den reneste heltinnen da hun gjorde det. Ledningen var akkurat litt for kort til å rekke helt ut, så den måtte stå i spenn, og hun måtte stadig trå over dem, når hun skulle gå frem og tilbake. Døren inn måtte selvfølgelig stå på vidt gap når kjøkkenet var i bruk. Jeg registrerte ingen annen familie bruke dette kjøkkenet mens de bodde her. Til det er å si at vi også tok kokeapparatet med oss til vår nye leilighet når vi skiftet. Heller ikke ukrainerne som bodde her så ut til å være særlig interesserte i å lage maten selv, når de er på ferie.

Olia fester skjøteledningen for å få «kjøkkenet» ute til å fungere.

Det som var bra med denne leiligheten, er at når man åpnet døren og steg ut, så hadde man straks herlig utsikt over Svartehavet og rikelig med frisk luft. Det var et sted å bo for dem som bare trengte et sted å sove, og ikke noe mer. Den kostet en liten hundrelapp, selv nå midt i den travleste turistsesongen. Jeg tror egentlig ikke jeg vil anbefale den.

Den andre leiligheten på 10 kvadrat

En av hovedgrunnen til at vi ville skifte var at den andre leilighet hadde kjøleskap, oppvaskbenk og en liten vask. Kjøleskapet virket, men bråkte, og gjorde nok kanskje sitt til at det ble et lite hakk varmere der inne. Når noen brukte varmtvannet i dusjen, gikk strømmen, og dermed virket ikke kjøleskapet heller, naturligvis. Oppvaskbenken og vasken var helt ok.

Leiligheten inne var i tillegg til det jeg allerede har nevnt utstyrt med en dobbeltseng og en lenestol ved siden av sengen. Den stod klemt inn mellom veggen og sengen, det skulle beskrive hvor stor plass vi hadde. Lenestolen var ok, sengen lar seg ikke beskrive med et så forsiktig ord som elendig. Den er noe av det verste jeg har sovet i. Første gang jeg la meg der, tenkte jeg at dette går ikke, jeg ødelegger ryggen. Ryggen overlevde, men søvn ble det ikke. Sengen var så dårlig at den første leiligheten på 5 kvadrat egentlig var å foretrekke. Olia ville flytte tilbake dit, det som hindret oss var at noen andre hadde flyttet inn dit.

Når vi lukket opp døren kom vi rett ut i en trang korridor fra forgården til altanen. Det var altså ikke den følelsen av friskluft som vi fra den første, lille, da vi kom ut. Men vi kunne gå noen meter rundt huset, og benytte altanen vi også, hvis vi ville, og det ville jeg gjerne.

Spisestedet i den nye leiligheten var en benk og et bord, en krakk og en stol. Det var til og med gardiner å trekke for, hvis vi ville spise uforstyrret. Dessverre var alt sammen plassert på en støpning som ikke var helt jevn, så utenom på benken, satt man i nedoverbakke. Når det regnet, som det regelmessig gjør her nede midt på dagen, blir alt klissvått. Det provisoriske taket er ikke i nærheten av å være tett. Som følge av dette spiste vi flere av måltidene våre inne på den elendige sengen.

Det var altså ikke noe særlig til bolig, dette her. Jeg pleier ikke å være kravstor til luksus når det gjelder sted å bo, men her var jeg i nærheten av grensene mine. Det skulle også ende med at vi flyttet, som senere poster vil vise. Men en opplevelse var det, og jeg har gjennomlevd den.