Morgenrapport fra Krim, Alupka

Denne posten er skrevet grytidlig morgen, fjerde august, i en ny hybelleilighet med utsikt direkte fra rommet og utover Svartehavet. Solen er fortsatt på vei oppover, på øret er den vakre pianokonsert nummer 7 av Mozart, og jeg er endelig uthvilt. Denne posten skal handle om hva som skjedde i går.

Forrige post sluttet med at jeg kunne legge meg i den elendige sengen vi hadde i den forrige leiligheten vi bodde i, etter å ha gått noen nye runder med katten Begemot, og å ha skrevet litt og surret litt etter at Olia hadde lagt seg. Det skulle ikke bli noen god natts søvn.

En forferdelig natt og en forferdelig katt

Klokken var om lag litt over tolv da jeg la meg, og litt over to da jeg våknet av at Olia var oppe og satte opp dører og vinduer. Leiligheten vi bodde i var liten, og den hadde bare to vinduer, hvorav det ene kun kunne settes på gløtt av hensyn til den fordømrande katten Begemot, og det andre var det lille gittervinduet som vendte ut mot en smal korridor fra gårdsrommet til altanen. Derfra kom ikke mye luft.

Så Olia åpnet opp fordi det var innestengt og varmt for henne. Og jeg våknet opp og trengte noen minutter før jeg forsto hva som foregikk. Jeg var dautrøtt, bedre bruk av ordet finnes ikke.

Men å sove med åpne sluser her betydde besøk av katten Begemot, og flere besøk av dette udyret tålte jeg bare ikke. Så dermed ble det til at Olia mer eller mindre skulle prøve å sove, mens jeg mer eller mindre skulle prøve å holde vakt. Det tok en time.

Til slutt ble jeg imidlertid lokket til sengs. Olia forsikret at katten skulle hun ta seg av om den våget seg, og enda hvor godt jeg forstår hva en rasende Olga innebærer, kunne jeg ikke slappe av så lenge vindusgløtten var stor nok til at katten kunne komme inn. Og det var den.

Så da Olia var kommet så langt i innslumringen at hun ikke ville stoppe meg om jeg innsnerpet vindusgløtten, stod jeg opp og lukket vinduet tilstrekkelig til at selv ikke en helveteskatt kunne komme inn der. Men det betydde langt fra at jeg kunne sove.

Sengen savner imidlertid enhver form for fjæring. Og den har egentlig bare madrass helt i ytterkanten. Den svaier liksom inn mot midten, og i midten er madrassaktigheten vi lå på helt tynnslitt, slik at vi i praksis lå direkte på den manglende fjæringen. Man må liksom forsøke å balansere seg helt ute på katten, og håpe på at man ikke ruller inn mot midten før man har sovnet. Jeg rakk å tenke mange tanker før jeg sovnet.

Og klokken litt over eller litt før seks våknet jeg på ny av at Olia var ute og gikk. Det var katten Begemot som en gang for alle forsikret oss om at naturens lover ikke betyr noe for den, i det den som en krypende slange smøg seg gjennom gitteret, ledningen, flaskene og alle andre hindringer jeg hadde satt opp for den, og kom inn. Sjelden har en katt blitt kastet kraftigere ut enn Olia her kastet ut denne.

Gjennom her spaserte katten rolig inn. Ingen levende katt ville gjort noe slikt. Dette var et spøkelse, noe demonisk, begemot.

Gjennom her spaserte katten rolig inn. Ingen levende katt ville gjort noe slikt. Dette var et spøkelse, noe demonisk, begemot.

Klokken åtte var det slutt. Olga sa at i dag blir det ingen frokost, og da vet jeg at alvoret har nådd et toppmål og diskusjonenes tid er forbi. Vi skulle flytte.

Og mens Olia var ute og romsterte, beviste Begemot at heller ikke anstendighetens lover gjelder for den, på ny så jeg hodet dens utenfor gittervinduet, alltid på jakt etter et sted å komme inn. Men nå beviste jeg at anstendighetens lover gjelder for meg, og slo den over nesen med en brødfjøl.

Flytting

Det var egentlig kritisk. Vi var uten frokost og hadde tre netter uten tilstrekkelig søvn bak oss, og skulle nå på morgenen finne oss et nytt sted å være.

Vi hadde et nokså klart mål om hvilken leilighet vi skulle satse på. Mens vi var på jakt etter en minibank for å ta ut penger til å betale forskuddet til leiligheten vi nå flyttet fra (vi fikk forskuddet igjen for de nettene vi nettene vi ikke bodde der, det skal hun ha hun som leide ut, hun bråket ikke med det), hadde vi gått forbi flere husgårder med rom til leie, og vi hadde forhørt oss hos noen av dem. Et sted hadde et flott rom til 200 griven (cirka 170 norske), dyrere enn vi til nå hadde bodd, men situasjonen var som sagt kritisk.

Da vi etter noen spede forsøk andre steder etter en god stund fant tilbake dit, var dette rommet vi hadde tenkt oss nå opptatt, men samme sted hadde et annet og enda finere rom til 250 griven. Olia fikk prutet det ned til 225, og jeg presset veldig på for at vi skulle velge dette, herlighet, det er jo mindre enn jeg har i timelønn.

Og så ble det til at vi slo oss til ro med at her skulle vi bo de siste ti nettene av bryllupsreisen vår. Det er fabelaktig luksus i forhold til hvordan vi hittil har bodd. Det er to rom, hver på 8-9 kvadratmeter, det er ordentlig, nytt og fint, flatt gulv, og samme tapet over hele veggene. Det er en seng og en sovesofa, det er to stoler og en krakk, og det er en liten skrivepult med skuffer. Det er til og med en bokseksjon med overordentlig interessante russiske bøker. Jeg skulle gjerne sett dem i min egen bokhylle, for å si det som det er.

Og for første gang siden vi kom hit har vi vinduer med skikkelig utsikt. Den første boligen vi bodde i mens vi var i Alusjta hadde vindu med utsikt til den knøttlille bakgården med de tre bikubene, boligen vi flyttet fra hadde vindu med utsikt mot en liten trase fra forgården til altanen bak, nå hadde vi to store, flotte vinduer med panoramautsikt til Svartehavet og de krimske fjellene med Aj-Petri som majesteten.

På den annen side må ingen tro vi har blitt flottenfeiere. Kjøkkenet er fortsatt en liten hybelkomfyr med to gasskokeplater og ingen stekeovn. For å komme dit må vi gå gjennom kjøkkenet til huseierne, og ut i bakgården. Dette kjøkkenet deler vi med tre andre boenheter, så langt jeg har regnet meg frem til. Ute har vi også to toalett og to dusjer, den ene spartansk satt opp midt ute på plassen som et lite avlukke med plastforheng, og selvsagt ikke noe varmtvann. Til gjengjeld virker kaldtvannet alltid. Det gjør ikke alltid varmtvannet i den andre dusjen.

En lang dags ferd mot kveld

Med en tyvlånt og smått endret tittel fra Eugene O’Neills teaterstykke går jeg frem mot avslutningen av denne posten. Jeg var mer enn klar til å hvile i de myke, gode, nye sengene våre, med rene, hvite laken i hotellstil, men Olia ønsket heller å ta hvilingen på stranden, og så gikk vi dit. Veien til favorittstranden – som ikke er noen egentlig strand, men noen steiner og for Olia betong langs sjøkanten – var nå blitt et lite kvarter lenger, men det var nå fortsatt favoittstranden, så vi gikk likevel dit. Der tilbrakte vi dagen, mye trøttere enn vanlig, men det er utrolig hva litt sol og god sjø kan gjøre, våre klager var avsluttet.

På kvelden kompenserte Olia for den manglende frokostserveringen (vi hadde spist på en Stolovaja, kantine fra Sovjettiden, billig som hovedkvalitet), med å diske opp med en serie retter til kveldsmat. Den lille gasskomfyren var et underverk i forhold til den elendige og rustne elektriske vi hadde hatt i den forrige, nå laget hun på ny maten med et smil, og for meg var det vidunderlig endelig å sette seg ned og kunne slappe av.

Utsikten fra vinduet i Alupka, det andre rommet vi bodde i.

Utsikten fra vinduet i Alupka, det andre rommet vi bodde i.

Inne ventet gode senger, og jeg greide ikke å gjøre noen ting mer, etter å ha spist. Mer var heller ikke å gjøre, nå kunne vi fullkomment lykkelig legge oss, og en meget god natts søvn serverte meg den grytidlige morgenen hvor denne posten er skrevet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s