En svipptur innom Riga

Riga er hovedstaden i Latvia. Den ble grunnlagt, og har egentlig aldri vært hovedstad i noen stormakt. Men den har likevel sitt gamle historiske sentrum, som mange av de østeuropeiske byene har, og den gikk gjennom store prøvelser under andre verdenskrig og under Sovjetregimet som fulgte under Stalin. I dag er den hovedstad i et fritt Latvia, et land som da jeg var der for ett år siden var et optimistisk land, men som nå har fått møte finanskrisen verre enn de fleste.

 

Da jeg gikk omkring her noen dager for litt over et år siden var jeg ugift, og gikk rundt alene. I dag går jeg også rundt alene, men nå har jeg giftering og ei som tenker på meg. Hun er igjen i Kiev, og jeg tenker også på henne hele tiden. Jeg har gjort det som jeg aldri har gjort før, men alltid har sett på som en interessant mulighet: Benytte en mellomlanding til å besøke en ny by.

 

Flyet fra Kiev gikk klokken 1530 i dag. Før den tid rakk vi å spise en god frokost, suppe igjen, hele tallerkenen fylt. Vi drakk også en flaske champagne til ære og meg, mamma Irina, søster Tanja, min kjære kone Olia og jeg. Forresten var suppen bare forretten, det ventet en hovedrett med potetstappe og speilegg. Ingen må tro det dreide seg om ett speilegg.

 

Jeg var lykkelig og stappmett da jeg la meg for å hvile. Olia ble igjen på kjøkkenet for å lage nistemat. Jeg hadde ymtet frempå da vi satt på toget fra Simferopol til Kiev at slik niste som vi spiste der, ville være fin å ha på flyet også. Det var nemlig lenge fra jeg reiste til jeg kommer frem. Flyet vil ikke lande i Bergen før 0025 norsk tid, og jeg vil ikke være hjemme i huset mitt før langt utpå natten.

 

Olia tok meg fullstendig på ordet, og styrte på i kjøkkenet hele formiddagen. Jeg har sikkert mange lykkelige feminister blant leserne mine, og de har sikkert mange gode argumenter for meningene sine, men som mann og som meg selv må jeg si at det er herlig å bli servert rikelig med mat. Og tingene er så viselig innrettet at Olia blir lykkelig når jeg blir glad over maten hun lager. For meg er det en enkel sak å bli glad for mat.

 

Klokken ett var det ut av huset. Jeg hadde gjort noen runder i butikken for å kjøpe flere matvarer, og jeg hadde vært litt på rommet og pakket mens hun laget mat, så det tok litt tid før det gikk opp for oss at jeg faktisk kom til å reise og nesten to måneders samvær ville bli erstattet av halvannen måneds atskilles. Fryktelig.

 

Ikke før hadde dette gått opp for oss, så måtte jeg gå. Så noen stor sentimentalitet ble det ikke. Vi fikk alle tingene på plass i håndbagasjen i en fart, kofferten hadde jeg allerede pakket, og så var det tradisjonen tro å sette seg på koffertene og tie stille for en stund. Det må til av gammel overtro, og for å roe nervene.

 

Jeg hadde jo ikke gjort alt korrekt, for etter denne stille stund og etter jeg var ute av huset, så kom jeg på at jeg hadde glemt (den ukrainske) mobiltelefonen. Det er strengt forbudt å gå inn i huset etter å ha forlatt det, så telefonen måtte de andre finne, og det gjorde de ved å ringe til den. Vel ute av huset viste det seg at jeg hadde glemt noe atskillig mer alvorlig – ledningen til datamaskinen.

 

Men jeg har lang erfaring i å glemme ting og i å somle ting, og et veldig nyttig tips er å erkjenne det, glemme det og ikke å tenke på det. Det blir ikke bedre av å gå rundt og ergre seg,

 

Jeg var også veldig spent på om kofferten ville bli for tung etter å ha kjøpt 2 liter honning i en tung krukke, og rikelig med andre ting å frakte. Kofferten veide 21,1 kilo, men AirBaltic lot det klokelig gå. Pripne flyeselskap på vektgrensene er ikke å foretrekke.

 

Etter dette var det å kysse og klemme på Olia, oioioi, jeg blir trist når jeg tenker på det, det blir en stund til neste gang. Men der på flyplassen hadde vi så mye å tenke på, at det ble ikke så følelsesladd som det kunne. Jeg skulle nemlig gjennom sikkerhetskontrollen. Og Olia hadde sendt med meg gaffel og skje for å spise maten hun hadde laget. Jeg hadde protestert mot gaffelen, men Olia hadde sagt det var et elendig kinesisk produkt uegnet til kapring av fly.

 

Men den verdensomspennende skrekken etter terrorangrepet som nå er 8 år siden, er ikke plaget av fornuft. Gaffelen måtte i søpla.

 

Så var det pass- og immigrasjonskortkontroll, og Olia og jeg kunne endelig ringes og snakke med hverandre ordentlig. Det må forresten med at under avskjeden stod taxien hennes og ventet, og det er måte på hva selv private taxisjåfører vil finne seg i for 150 griven frem og tilbake 40 minutter til Borispol. Oioi, det er trist å reise fra henne.

 

Under flyturen prøvde jeg å sove lite grann, det blir en sen natt, og jeg har litt å gjøre når jeg kommer frem til Bergen også. Men det ble som det pleier å bli med soving på fly; sovingen uteblir.

 

Riga

Jeg var likevel opplagt og målrettet da vi landet i Riga. Jeg kom meg raskt ut av flyet. Jeg hadde sjekket valutakurs og flybuss på forhånd, verdien er 1 lats er 12,5 kroner akkurat nå. Flybussen koster 0,50 ls, og tar cirka en halv time. Flyet lander 1710, og nest fly går 2230. Alt er allerede sjekket inn, så jeg har bare håndbagasjen. Det skulle bli et par timer i sentrum.

 

På flybussen ble jeg overbevist om at jeg hadde gjort det riktige. Om det så hadde vært bare å ta flybussen tilbake igjen, ville det vært riktig. Alt er bedre enn å kope på en flyplass, og 12 kroner frem og tilbake er ingen pris.

 

Da jeg kom frem til Riga ble jeg enda sikrere. Jeg kjente meg selvfølgelig straks igjen da jeg så elven, og vi kjørte inn i gamlebyen. Jeg gikk av med en gang, og begynte å gå meg i vill i de trange og svingte gatene.

 

Et delmål var bare å være litt i Riga. Et hovedmål var å finne en slags pub med internettilkobling, hvor jeg kunne ta en øl og oppdatere hva jeg holder på med på nettet. Etter en drøy havtimes gange endte jeg opp på Paddy Whealan, den irske puben, hvor det til overmål viste seg at Premier league hadde begynt. Og det med storkamp Tottenham – Liverpool. Jeg kom akkurat i tide til å se Tottenham sette det første målet (og juble over det), og akkurat nå er stillingen 2 – 1.

 

Jeg kommer ikke til å forlate puben før kampen er slutt, selv om det kan medføre aldri så lite grann nerver med tanke på flyet jeg skal ta hjem. Jeg tenker at alt etter åtte er kritisk, og kampen slutter åtte. Så er det å ta den forsiktige gamblingen om at bussen til flyplassen går fra sentralstasjonen som jeg vet hvor er, og at veien bort dit fra Paddy Whealan ikke er så lang, og at jeg går riktig med en gang, og også finner bussen. Backup plan er Taxi kl ni, om alt skulle gå riv ruskende galt.

 

Men sjansene for det er lik null. Jeg sitter glad og fornøyd med min øl og ser Tottenham lede 2 – 1, og jeg er helt overbevist om at jeg gjorde det riktige med å ta turen innom Riga.

Én kommentar på “En svipptur innom Riga

  1. Tone sier:

    Det var her kommentaren min under neste innlegg skulle vært:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s